Som ellers i livet, forstår man ikke verdien av noe før man mister det. I mange år kunne vi glede oss over trolig verdens beste HiFi-magasin. Og så en dag var det slutt. Savnet av "Fidelity" og Knut Vadseth er fortsatt påtagelig.
Skal ikke starte den diskusjonen Savn i vei dere.Nei, det er ikke ironisk ment. Det var (er) andre magasin som kanskje var bedre på enkeltområder, men Fidelity hadde en sterk kombinasjon av entusiasme og glød, papirkvalitet og fotografering, samt en High-End andel som vekket interesse og begjær hos leseren. Har du et annet magasin med en sterkere totalpakke?
Det beste for meg, da det var det eneste jeg kjøpte fast." trolig verdens beste HiFi-magasin" ......Ok? Ironisk?
Enig med Sven_Palvig.Og den fine måten han formidlet dette på.I særklasse.Jeg savner specielt Knut Vadset skriverier.
Enig i at det var et meget godt, og flott, reklameblad for en del leverandører. Fotograferingen var best av alle blader. Men Fidelity manglet det meste av det som gjorde High Fidelity til Nordens eneste troverdige og lesbare blad: Integritet, ærlighet og en følelse av ALLTID å få ting beskrevet utifra et ønske om å være objektiv, samtidig som entusiasmen over high-end fra f.eks. Mark Levinson, Krell og B&W skinte igjennom. High Fidelity holdt det gående mye lengre enn Fidelity. Fra 1977 og til langt ut på 2000-tallet vel.Nei, det er ikke ironisk ment. Det var (er) andre magasin som kanskje var bedre på enkeltområder, men Fidelity hadde en sterk kombinasjon av entusiasme og glød, papirkvalitet og fotografering, samt en High-End andel som vekket interesse og begjær hos leseren. Har du et annet magasin med en sterkere totalpakke?
Dette med "i lomma på leverandører" blir ikke mer sant uansett hvor mange ganger du gjentar det. Jeg har aldri mottatt så mye som en spike fra en eneste leverandør.Enig i at det var et meget godt, og flott, reklameblad for en del leverandører. Fotograferingen var best av alle blader. Men Fidelity manglet det meste av det som gjorde High Fidelity til Nordens eneste troverdige og lesbare blad: Integritet, ærlighet og en følelse av ALLTID å få ting beskrevet utifra et ønske om å være objektiv, samtidig som entusiasmen over high-end fra f.eks. Mark Levinson, Krell og B&W skinte igjennom. High Fidelity holdt det gående mye lengre enn Fidelity. Fra 1977 og til langt ut på 2000-tallet vel.Nei, det er ikke ironisk ment. Det var (er) andre magasin som kanskje var bedre på enkeltområder, men Fidelity hadde en sterk kombinasjon av entusiasme og glød, papirkvalitet og fotografering, samt en High-End andel som vekket interesse og begjær hos leseren. Har du et annet magasin med en sterkere totalpakke?
Vadseth har vært en fargeklatt og en positiv og entusiastisk pådriver for å fremme high-end, men objektiv har han aldri vært. Jeg sluttet å lese norske blader på 90-tallet, da det gikk opp for meg hvor "langt ned i lomma" på butikkene/importørene de egentlig var. Dette er en generell betraktning og satt litt på spissen, og ikke en beskyldning mot enkeltpersoner.
Du tok ikke anførselsestegnet og at jeg sa satt på spissen? Da får jeg være strengt saklig. Jeg opplever og opplevde rett og slett for lite kritikk og objektivitet i norske blader. Man får en sterk følelse av at skribentene ikke tør å kalle en spade for en spade. Det gjorde danskene. For alle som leste disse bladene er det ganske opplagt. Et godt eksempel er testen av Avantgarde Duo i HF. En test skrevet på en slik saklig måte og med såpass mye kritikk, og uten innpakning, ville vært helt utenkelig i Fidelity.Dette med "i lomma på leverandører" blir ikke mer sant uansett hvor mange ganger du gjentar det. Jeg har aldri mottatt så mye som en spike fra en eneste leverandør.Enig i at det var et meget godt, og flott, reklameblad for en del leverandører. Fotograferingen var best av alle blader. Men Fidelity manglet det meste av det som gjorde High Fidelity til Nordens eneste troverdige og lesbare blad: Integritet, ærlighet og en følelse av ALLTID å få ting beskrevet utifra et ønske om å være objektiv, samtidig som entusiasmen over high-end fra f.eks. Mark Levinson, Krell og B&W skinte igjennom. High Fidelity holdt det gående mye lengre enn Fidelity. Fra 1977 og til langt ut på 2000-tallet vel.Nei, det er ikke ironisk ment. Det var (er) andre magasin som kanskje var bedre på enkeltområder, men Fidelity hadde en sterk kombinasjon av entusiasme og glød, papirkvalitet og fotografering, samt en High-End andel som vekket interesse og begjær hos leseren. Har du et annet magasin med en sterkere totalpakke?
Vadseth har vært en fargeklatt og en positiv og entusiastisk pådriver for å fremme high-end, men objektiv har han aldri vært. Jeg sluttet å lese norske blader på 90-tallet, da det gikk opp for meg hvor "langt ned i lomma" på butikkene/importørene de egentlig var. Dette er en generell betraktning og satt litt på spissen, og ikke en beskyldning mot enkeltpersoner.
Enten dokumenterer man slike påstander, eller man holder seg for god til å spre sånt skit.
Og ellers: Nei objektive var aldri Fidelitys stab. Vi var subjektive så det holdt, og svært ofte fullstendig uenige internt i det aller meste. Og den gode redaktør lot oss være ærlige i våre oppriktige (vrang)forestillinger.
Håkon Rognlien
En test av hifi-utstyr er selvsagt farget av smak. Men man skal tørre å si hva man smaker, det er mer nyttig for meg som leser. Det er ikke middagen til kjæresten man evaluerer.Objektive tester av dingser kan aldri inneholde annet enn målinger. Det hadde vel vært fryktelig kjedelig lesing for de fleste av oss.