Det er stadig vekk en fornøyelse å lytte til Ola Calmeyer.Albumet Fingersongs er fra 1999 men var ukjent for meg frem til Bodil Niska fant den frem på Bare Jazz. Siden disse utgivelsene ennå ikke er å finne på Spotify så er det godt å ha de på cd (Fingersongs og Jazz i blått spindelvev)
Benjamin Lackner er et til nå ukjent navn for meg. Det er på ingen måte herrene Eick eller Katché og jeg synes nok det er de to som virkelig setter sin signatur på skiva. Kanskje fordi jeg synes de er vesentlig bedre innspilt enn pianoet til Lackner som er litt glossy og udefinert. Ikke at det er noen dårlig innspilling, men noen ganger tenker jeg at Manfred Eicher må savne helt jævlig å jobbe med Jan Erik Kongshaug.