Heldigvis var min tid i dagsmedia før de digitale mediene gjorde inntok i vår hverdag, da hadde jeg heldigvis kommet meg over i magasinverdenen. En verden der noen fortsatt insisterer på perfekt språk som er i tråd med dagens moderne norsk, og der korrekturlesing forekommer på flere forskjellige stadier. Journalist først, kanskje fulgt av segmentredaktør, så korrektur, så sidebrekking, og til slutt blåbok - og først når den har fått endelig godkjenning sendes det til trykk.
Dagens nyhetsjournalister i dagsaviser skal først publisere på nett, og det er ingen filtre mellom en ung journalist i en underbemannet redaksjon og publiseringen som vi får lese. Jeg er nok redd mange her ville gjort den samme feil hvis de var 24 år og journalistyngling med publiseringen hengende over nakken - se til helvete å få det ut før vg/db/kk eller whoever.
Slik jeg ser det var det først rundt den alderen at jeg lærte å skriver presis nok etter et års innhopp i reklamebransjen som tekstforfatter. Og da hadde jeg vært journalist en god stund, men beskyttet av litt lenger tid til deadline og noen som faktisk leste det jeg skrev etter at jeg hadde levert det fra meg. Det ble litt mer alvor når jeg plutselig skulle pitche tekstene mine for en storkunde, oh la la.
