Før klassisk-avdelingen på HFS ble såpass aktiv, så satt jeg med det inntrykket at jeg omtrent var den eneste i kongeriket som fant stor glede i det å høre på de største artistene gjennom hele (!) det 20. århundre. Trodde meg nærmest hifi-spedalsk siden jeg "våget" å misbruke disse sidene til å omtale noe så blasfemisk som musikk med soleklart kompromittert lydkvalitet... da sistnevnte jo er det som betyr noe. Trodde jeg.
Jeg kan høre Dinu Lipatti spille Chopin på 40-tallet med samme store glede som jeg hører Andsnes spille Mozart i 2007. Og jeg kan høre Bruno Walter dirigere Mahler på 20-tallet, og finne det langt mer interessant enn en hvem-som-helst som dirigerer Mahler i 2005 uten å mene noe med det, men har "god lyd". Og jeg klarer ikke helt å se hva alskens moderne surrerundt-teknologier egentlig gjør for å forbedre musikernes fremførelser. Og for det er jeg takknemlig, og ikke så rent lite rar. Trodde jeg.
Min tiltro til det norske musikklyttende publikum har imidlertid økt mye i det siste; det viser seg jo jaggu meg at det dukker opp plenty skap-musikkofile i annenhver klassisktråd og vel så det... massevis av perseptive mennesker som kan gi svært verdifulle bidrag innen historisk signifikante innspillinger, og slik sett sørge for en større innsikt og oppmerksomhet mot de musikalske kvaliteter som både nye og gamle tolkninger inneholder.
For å starte ballet, og uten på noen måte å sette den øverst; så sitter jeg i øyeblikket og hører på Ginette Neveu som spiller Sibelius fiolinkonsert (Dobrowen/Philharmonia) i 1945. Jascha Heifetz var jo den første til å spille inn denne, og både hans tidlige (platepremiere 1935) og hans senere og suverene RCA Living Stereo (1959) med CSO/Hendl er jo det ytterste uttrykk for Sibelius' kunst. Hvis kunst denne gang (1905) forresten var dedikert til den ungarske fiolinist-stjernen Franz von Vecsey, etter to(!) tidligere suksessfattige premierer av verket. Det gikk altså 30 år fra Vecsey fremførte den (uten å spille den inn noen gang dessverre) til den ble innspilt første gang i '35 av Heifetz. Tenke seg til...
Noen tiår før Beatles inntok Abbey Road sto altså Neveu i det krigsherjede London-studioet og gav sitt livs fremførelse av denne dengang 40 år gamle konserten; forsiktigere og kanskje litt "lettere på tå" enn Heifetz, ikke så enormt teknisk imponerende og bergtakende, ikke så dramatisk og ekspressivt i det store og hele; mer introspektivt og innadrettet lyrisk-filosofisk kanskje? Rytmisk bevisst og veldig artikulert på en forsiktig måte. Det virker som om Neveu spiller inn mot seg selv... i en slags forståelse av konserten som en ettertanke til seg selv; mens Heifetz er langt mer ekspressiv og utadvendt mot lytteren (kald teknisk suverenitet som noen har kalt det); i en slags demonstrasjon av komposisjon og teknikk. Begge innfallsvinkler er svært, svært imponerende fra et kunstnerisk ståsted; de er nemlig begge svært personlige og tydeligvis svært intelligente tolkninger av musikken imo... og ikke bare en moderne "me too!" type standard-fremførelse bare derfor-det. Jeg er nesten sikker på at den gode Jean ville ha applaudert begge de to innfallsvinklene av hele sitt hjerte.
Her er den første fra Heifetz (tilgjengelig på EMI Great Recordings of the Century);
min foretrukne av Heifetz sine innspillinger, på LP fra Classic eller på CD fra RCA (med koblinger);
.. og her er Neveu;
Alle disse er IMO vel verdt å høre. Neveu ble første gang nevnt og brakt til min oppmerksomhet som jeg kan huske av Steinar Lund, deretter av Grace og deretter andre på musikksidene.
Grace sa i 2002;
Jeg håper mange kan bruke denne tråden til å bidra til å gjøre oss andre oppmerksomme på artister, innspillinger og musikk som har signifikant historisk betydning eller historisk interesse, og som simpelthen er morsomt og lærerikt å lytte på!
Mvh Vidar P
Jeg kan høre Dinu Lipatti spille Chopin på 40-tallet med samme store glede som jeg hører Andsnes spille Mozart i 2007. Og jeg kan høre Bruno Walter dirigere Mahler på 20-tallet, og finne det langt mer interessant enn en hvem-som-helst som dirigerer Mahler i 2005 uten å mene noe med det, men har "god lyd". Og jeg klarer ikke helt å se hva alskens moderne surrerundt-teknologier egentlig gjør for å forbedre musikernes fremførelser. Og for det er jeg takknemlig, og ikke så rent lite rar. Trodde jeg.
Min tiltro til det norske musikklyttende publikum har imidlertid økt mye i det siste; det viser seg jo jaggu meg at det dukker opp plenty skap-musikkofile i annenhver klassisktråd og vel så det... massevis av perseptive mennesker som kan gi svært verdifulle bidrag innen historisk signifikante innspillinger, og slik sett sørge for en større innsikt og oppmerksomhet mot de musikalske kvaliteter som både nye og gamle tolkninger inneholder.
For å starte ballet, og uten på noen måte å sette den øverst; så sitter jeg i øyeblikket og hører på Ginette Neveu som spiller Sibelius fiolinkonsert (Dobrowen/Philharmonia) i 1945. Jascha Heifetz var jo den første til å spille inn denne, og både hans tidlige (platepremiere 1935) og hans senere og suverene RCA Living Stereo (1959) med CSO/Hendl er jo det ytterste uttrykk for Sibelius' kunst. Hvis kunst denne gang (1905) forresten var dedikert til den ungarske fiolinist-stjernen Franz von Vecsey, etter to(!) tidligere suksessfattige premierer av verket. Det gikk altså 30 år fra Vecsey fremførte den (uten å spille den inn noen gang dessverre) til den ble innspilt første gang i '35 av Heifetz. Tenke seg til...
Noen tiår før Beatles inntok Abbey Road sto altså Neveu i det krigsherjede London-studioet og gav sitt livs fremførelse av denne dengang 40 år gamle konserten; forsiktigere og kanskje litt "lettere på tå" enn Heifetz, ikke så enormt teknisk imponerende og bergtakende, ikke så dramatisk og ekspressivt i det store og hele; mer introspektivt og innadrettet lyrisk-filosofisk kanskje? Rytmisk bevisst og veldig artikulert på en forsiktig måte. Det virker som om Neveu spiller inn mot seg selv... i en slags forståelse av konserten som en ettertanke til seg selv; mens Heifetz er langt mer ekspressiv og utadvendt mot lytteren (kald teknisk suverenitet som noen har kalt det); i en slags demonstrasjon av komposisjon og teknikk. Begge innfallsvinkler er svært, svært imponerende fra et kunstnerisk ståsted; de er nemlig begge svært personlige og tydeligvis svært intelligente tolkninger av musikken imo... og ikke bare en moderne "me too!" type standard-fremførelse bare derfor-det. Jeg er nesten sikker på at den gode Jean ville ha applaudert begge de to innfallsvinklene av hele sitt hjerte.
Her er den første fra Heifetz (tilgjengelig på EMI Great Recordings of the Century);
min foretrukne av Heifetz sine innspillinger, på LP fra Classic eller på CD fra RCA (med koblinger);
.. og her er Neveu;
Alle disse er IMO vel verdt å høre. Neveu ble første gang nevnt og brakt til min oppmerksomhet som jeg kan huske av Steinar Lund, deretter av Grace og deretter andre på musikksidene.
Grace sa i 2002;
... veldig dekkende. Hun døde altfor ung (f.1919 i Paris); på tur til USA fra Europa (like etter at hun hadde opptrådt på Edinborough Festival med Sibelius) i oktober 1949 kræsjer hennes fly mot en fjelltopp på de en av øyene på portugisiske Azorene (jeg har faktisk vært der og sett stedet). Hun og hennes bror Jean, som var hennes faste pianopartner, ble drept umiddelbart. Hun var bare 30 år. Før dette var hun på god vei til å bli en av sin tids store fiolinister.. noen vil hevde at hun var kommet dit allerede; jøje meg; jeg sitter jo tross alt her i 2008, altså 60 år senere, og nyter hennes musikk på remasteret digitalformat.
Jeg håper mange kan bruke denne tråden til å bidra til å gjøre oss andre oppmerksomme på artister, innspillinger og musikk som har signifikant historisk betydning eller historisk interesse, og som simpelthen er morsomt og lærerikt å lytte på!
Mvh Vidar P
