Tar lange turer inn i Schuberts D 960 for tiden, og det er en sonate som kan måle seg med hva som helst i klavermusikkens verden! Det døende geni skrev altså tre kolossale sonater samtidig, men det er utvilsomt riktig å la b-dur sonaten få det høyeste verknummeret.
Som i alle de siste verkene til Schubert inneholder også D 960 lange partier med spartansk bruk av utvendig dramatiske virkemidler, slik at hver tone, klang, akkord, modulering osv. får desto større betydning og virkning. Langdrygt for den uinnviede, molto fantastico så snart du er innenfor. Gould slet med dette helt til han fikk høre Richter.
Vi kan velge og vrake i gode innspillinger. Fordi hver enkelt utøver i usedvanlig grad må finne sine farver og sammenhenger i denne musikken, er tokningene høyst forskjellige. Richter fant etterhvert frem til sin pedantiske minimalisme i Schubert, en nærmest hypnotisk konsentrasjon i uttrykket, mens andre gjerne vil bruke store bokstaver for å tydeliggjøre hvilket drama som utspiller seg. Andras Schiff og Radu Lupu, begge på Decca, er ikke ekstreme i annen forstand enn at de spiller dette dypere, rikere og mer mangfoldig enn de fleste andre. Schiff noe mer moderat og innadvendt enn Lupu.
Lupus Scubert-innspillinger på Decca skrev jeg vel om for en tid tilbake, og de vokser dess mer en lytter til dem.
