"Nesen" bygger på Gogols satiriske novelle fra 1833, og handler om den alltid årvåkne sensur under tsar Nikolai 1. En viss major Kovalyov får nesen skåret over, uten riktig å legge merke til det til å begynne med. Når han oppdager det, starter jakten, og en vanvittig historie utspiller seg.
Så underfundig, absurd, grotesk, burlesk og ellevill er satiren at det tok Sovjet-regimet 16 forestillinger (i 1930) før de fikk stoppet den. Musikken er påvirket av ekspresjonistiske trekk fra bl.a. Berg og Hindemith, og dette med vestlig påvirkning var trolig hovedårsaken til full stopp i 44 år.
Den unge Shostakovitsj er meget spennende. 1. symfoni (fremdeles tenåring, 1925-1926), 2. symfoni (1927, et svakere verk) og så "Nesen" (1928-1929, satirisk og eksperimentelt mesterverk). Det går en linje direkte fra "Nesen" til 15. symfoni: collage-preget, gjentatte brå overganger fra oppskrudd lystighet til dødelig alvor - slik at det blir et motiv i seg selv, utstrakt bruk av slagverkseffekter, osv.
Jeg har den på super, russisk vinyl (spektakulær!) og rystes godt hver gang jeg hører den.