Det var bildet sitt, tenker jeg. Hagen Quartett på slaktebenken, eller omvendt. Altså at de slakter meg, for mer eruptivt kraftfull Haydn er vanskelig å forestille seg. Går det bra?
Ikke for alle, tror jeg. I noen satser, f. eks. den siste satsen i nr.1 - "Finale. Presto", går det nesten maskinelt voldsomt for seg. Voldsomt imponerende, også, men fremmer det musikken? Kraft og fart er ikke i seg selv forløsende, men kan være det som del av en gjennomtenkt tolkning. Det har Hagen.
Viskningar och rop, Bergmanns kammerspill-film fra 1972, er smertefullt nærgående og opp i ansiktet. Både mht. lyd og innhold minner Hagens op.20 om den filmen, for her er det virkelig Sturm und Drang - det hviskes og ropes uten blygsel om menneskelige grunntilstander. Op. 9, 17 og 20, en-to-tre, mer og mer dramatisk, før Haydn tar seg en pause på ni år og så skriver noe ganske annet, op.33.
Hagen kan hviske også, bedre enn de aller fleste, faktisk, men lytteren må kjøpe konseptet om ekstreme kontraster, om Sturm und Drang, på mer enn papiret. På motsatt side av intensitetsskalaen kan du finne f. eks. Chiaroscuro-kvartetten, og forskjellen er så stor at en må må spørre seg om hvordan ett og samme opusnummer kan avstedkomme slik variasjon.