I op. 31 nr. 3, Beethovens 18. klaversonate, stilles enhver pianist på utallige prøver: De kommer raskt, ofte og overraskende, en løpende strøm av utfordringer teknisk og med hensyn til musikkforståelse.
Langt de fleste pianister har ikke dette i seg, også mange anerkjente og kritikerroste utøvere. Paul Lewis er et eksempel. Kompleksiteten i anslag, frasering, dynamikk, tempo - kort sagt hele edge of the seat-faktoren - forflates til noe altfor pent og smått. Beethoven er etter min forståelse den største revolusjonære i musikkens historie, og i 1802 eksperimenterte han nærmest hemningsløst med form, innhold og tekniske muligheter i instrument og for utøver (ham selv inkludert) for å finne ut hvor langt det lot seg gjøre å uttrykke hele spekteret av menneskelige tilstander, forestillinger og stemninger. Det er helt vilt, og han nekter å akseptere begrensinger!
Lucchesini leverer hele sulamitten. Han gjør akkurat nok, men overdriver ingen ting. Både temperament og kontroll. Hva er den mannen lagd av? Dette er live-opptak og alt sitter, ikke et feilslag, ingen tretthetstegn, full fyr i alt fra ømhet til brutal voldsomhet. Heidsieck dveler mer, alt er interessant, men det spørs om det er tid og anledning til det i dette ekspresstoget av en sonate.
PS: Jeg prøver å skrive informert subjektivt, en blanding av research og egne ideer. Jeg tror på ingen måte at jeg vet best. Tar jeg munnen for full, skyldes det iver og ikke besserwisseri.
PS 2: Det finnes minst et par russere som har noe å si i op. 18 nr. 3. Og det finnes atter andre som jeg fått mye ut av å lytte til, selvfølgelig er det det. Meningen nå var ikke utelate noen, men heller ikke å lage en lang liste over innspillinger jeg har hørt på. Kanskje heller å bare peke på dette verket som en prøvesten for pianister og oss lyttere som ikke klarer å spille det selv. Her er det nok å strekke seg etter for alle.
