Jeg kan ikke svare deg VidarP på de innspillingene du spør om, da jeg bare finner disse innspillingene nå:
Dvorak Symf. No9 CSO Carlo Maria Giulini og CSO - James Levine
Jeg tok for moro skyld og sammenlignet disse nå i morgentimene. (ja, jeg har hørt igjennom alle satsene i begge versjonene
)
Levine maler med bred pensel klanglig og tempomessig i 1. sats.
Han har også en meget spretten taaa-ta-ta-taa (hovedtema) i de svake partiene
Guilini er hardere på labben med bla. messingen i 1.sats enn Levine. Strykerne blir kraftig undertrykket i de sterke partiene mot slutten av satsen. Har er nok Levine mer opptatt av strykerne og bevegelsene deres.
I 2. satsen er det faktisk Giulini som maler med bredest pensel, med tydelig tenutobetoning mens Levine er lett på labben.
Jeg lar meg ofte imponere av messing i kontrollert fri dressur
noe Giulini tillater og han strekker tempo og dynamiske betegnelser, noe jeg selv er glad i som dirigent. (man må da få lov å være litt kunstner
)
Tempomessig er Giulini litt raskere i gjennomføringen av alle satsene
Når det gjelder innspillingene teknisk sett, er nok DG sin plate fra 1977 å foretrekke for meg, fordi den bla. har en anelse åpnere lydbilde.
Arve Åheims artikkel i Fidelity fortalte oss noe om de forskjellige pressingene fra RCA.
Levine sin innspilling er fra 1982 men trykket opp igjen i 1987 i det som er min Gold Seal versjon.....?
Jeg finner ikke denne noe dårligere egentlig. En anelse mattere/mykere men samtidig nærmest støyfri og med litt mer betoning på frekvensområdet der bla cello har sitt mellomregister. På 3. satsen formelig spruter harpiksen fra celloene på høyre side, uten at det blir analytisk og hardt av den grunn.
Mulig denne er nærmere konsertsalens opplevelse.
To fine versjoner å ha i hyllene synes nå jeg.
