Ad THOMAS S. KUHN og PARADIGME.
Kuhn har gitt en teori om vitenskapelig rasjonalitet og vitenskapelig fremskritt.
Grunnleggende for hans forståelse av den vitenskapelige rasjonalitet er at han ikke anerkjenner det skarpe skillet mellom oppdagelses- og begrunnelseskontekst. Den begrunnelseskontekstuelle vitenskapsforståelse ser på vitenskapen som et resultat, og undersøker den for det meste slik den fremstår i tekstbøkene. Dette gir et fordreid syn på vitenskap. En må dra inn i betraktningen også den historiske kontekst til forskningen. Dvs. en må ta hensyn til:
a. den historiske situasjon og dermed historisere vitenskapen og ikke se på den som et system av eviggyldige utsagn
b. en må undersøke den forskningsmessige praksis, og ikke bare denne praksis resultat.
Negativt betyr dette:
Han går ikke med på at det fins evige standarder som gir oss kriterier for hvordan vi skal opptre rasjonelt innen begrunnelseskonteksten. Oppdagelseskonteksten må trekkes inn.
At vitenskapelig fremskritt ikke er en akkumulasjon av sannheter.
Da enhver sannhet er avhengig av den kontekst den blir begrunnet innenfor, så kan en vanskelig snakke om at sannheter vunnet innen en kontekst også blir opprettholdt og påbygget innen en annen.
Positivt betyr dette:
Historisk-samfunnsmessige forhold er ikke bare betingelser når det gjelder hvilke hypoteser vi fremsetter (hvorfor vi kommer med de gjetningene som vi kommer med som Popper uttrykker det), og som vi siden kan se bort fra når vi uttaler oss om gyldigheten til de vitenskapelige resultater.
Oppdagelseskonteksten får betydning når det gjelder vår akseptering av (gyldigheten til) de vitenskapelige resultater.
Dette innebærer at Kuhn må vise hvordan samfunnsmessige og historiske argumenter kan forklare vitenskapelig endring.
Dette innebærer at genesen til en teori ikke er uvedkommende dens gyldighet.
Kritikk av Popper og trad. teori:
1. Den logisk-metodologiske rekonstruksjon av vitenskapen (falsifikasjonismen) er ikke anvendbar på eller beskriver ikke den vitenskapelige praksis.
a. Det gies ikke noe nøytralt observasjonsspråk. De avgjørende testene som Popper snakker om skjer innen rammene av en felles teori, og ikke mellom teorier av stor forskjellighet.
b. Alle teorier som har eksistert har hatt belegg som går mot teorien, og som derfor skulle ha vært falsisfisert, uten at så har skjedd.
2. Vitenskapens utvikling kan ikke sees på som en kumulativ prosess, hvor en stadig får en opphoping av mer kunnskap. Vitenskapen er noe mer enn data, teorier og metoder i skjønn forening.
Det gies ikke bare én vitenskap:
Kuhn mener at det ikke bare finnes én vitenskap med stor V, men at en kan snakke om mange forskjellige typer arter av f.eks. naturvitenskap.
aristotelisk fysikk
ptolemeisk astronomi
Newtons optikk
Benjamin Franklins elektrisitetslære
En kan ikke her snakke om en linjeær prosess eller akkumulasjon av kunnskap, men overganger fra en vitenskaps type til en annen. De forskjellige vitenskapstyper skiller seg fra hverandre mht. hvilke trosartikler som er tilstede.
Strukturen i den vitenskapelige utvikling:
Den vitenskapelige utvikling beskriver Kuhn i følgende strukturskjema:
Før-paradigmatisk fase normalvitenskapelig fase
ekstraordinær/før-paradigmatisk fase normalvitenskapelig fase
I overgangen fra en fase til en annen skjer det som Kuhn kaller en vitenskapelig revolusjon.
En slik revolusjon er en overgang fra et paradigme til et annet, og er ingen linjær prosess, men et sprang.
For å forstå hva dette innebærer så må vi vite hva et paradigme er.
Paradigme:
Kuhns første bestemmelse av paradigme i Kuhn, 1970 #770, s. 10 :
1. Deres (dvs. de paradigmatiske verker) ytelser er tilstrekkelig nye til å tiltrekke seg en vedvarende gruppe av tilhengere
2. Den er såpass åpen og uavklart nok til å gi forskerne mange problemer å gå løs på.
Hva et paradigme er, er et av de mest problematiske spørsmål innen Kuhns konsepsjon. Sier vi at en teori er en formalisert sammenheng mellom hypoteser, så er et paradigme mer enn det.
Et paradigme kan vi si er en standard eller et mønster for hva som er vitenskapelig rasjonalitet.
Til et paradigme hører:
En felles intuitiv grunninnstilling overfor et område av fenomener og som er medbestemmende for hva noe blir ansett for å være.
Her kan nevnes synet på de grunnleggende størrelser innen optikken:
I dag er lys fotoner, dvs kvantum-mekaniske enheter som har noen egenskaper som bølger og noen som partikler. Dette bestemmer da forskningen, eller bedre, de matematiske modeller en her operer med bestemmer forskeningen. Men denne forståelsen er bare et halvt århundre gammel. (Utviklet av Planc og Einstein)
Før dette så en på lys som transverse wave motion, en forståelse som går tilbake til Young og Frensel i det tidlige 19. årh.
I det 18. årh. var optikken behersket av nok et anne syn, nemlig Newtons optikk, som sa at lys var materielle korpuskler i bevegelse. En slik forståelse gjorde at en bl. a søkte belegg for det trykk som lyspartiklene utøvde på faste legemer. Dette var uinteressant innen bølgeteorien som kom senere.
Forut for Newtons verk, var det ingen enhetlig skole, et ens akseptert syn på fenomenet. Det var en mengde av konkurrerende skoler med røtter i epikureismen, aristotelismen, platonismen etc.
Skillet mellom naturlig og tvunget bevegelse.
Mellom form og lovmessighet
Eksakthet, tillatte avvik, prøvbarhet
Samfunnsmessig nytte, verdifrihet
Hvilke spørsmål som blir anerkjent som viktige og relevante problemstillinger.
Forskeren lærer seg å kjenne forskningsgjenstanden gjennom den praktiske og eksperimentelle omgang med den og bygger opp en forståelse og problembevissthet.
Hvilke løsningsmetoder som blir anerkjent som akseptable
Hva er det som her skiller fra Popper?
Popper: Vitenskapene fungerer på basis av falsifikasjon
Kuhn: Vitenskapen fungere på basis av et paradigme som også omhandler praksisen til de som forsker. Dette innebærer at paradigmet har å gjøre med etablering og opprettholdelse av fellesskapet i et forskersamfunn.
Paradigmet gjør det overflødig å diskutere fundamentet for forskersamfunnets virksomhet. I og med at det er anerkjent er det heller ikke problematisk.
Paradigmet definerer undervisningsopplegget, forskernes vitenskapelige sosialisering; fører til en enhetlig status og virker selvforsterkende.
Paradigmet er altså det som forener utøverne av en gitt disiplin i deres vitenskapelige virksomhet.
Dermed får oppdagelseskonteksten som den sosiale- samfunnsmessige- og historiske praksis en sentral plass.
Strukturen i den vitenskapelige utvikling på basis av paradigmet:
I Den før-paradigmatiske fase
a. Uoversiktlig situasjon.
En rekke innbyrdes konkurrerende skoler med ulike sysnpunkt på beslektede problem
Vitenskapelig referanseramme legitimeres gjennom metafysikk ideologi verdisynspunktargumenter
b. Lavt presisjonsnivå / ustrukturert og overfladisk innsamling av data. På grunn av manglende forklarende teorier, mangler en kriterier for å avgjøre hvilke data som er relevante og ikke.
c. Forskerkommunikasjon ved hjelå av større avhandlinger. Dette fordi forskningsobjektets natur er uavklart, og det ikke foreligger noen konsensus.
d. Mangler grunnlag eller teori som kan forklare de foreliggende data.
II Normalvitenskapelig fase / paradigmeforskning
Bacon har en gang sagt: Sannheten fremkommer lettere gjennom feil enn forvirring. Er forvirringen avskaffet gjennom paradigmet, så kan en nå lære av sinen feil.
a. En av skolene / en person fremsetter en teori som finner anerkjennelse blant andre forskere. Dette på basis av:
Teorien ansees som en stor ytelse og den er åpen / uavklart nok slik at den gir forskerne mange problemer å jobbe med. Dette innebærer at en tar for gitt at problemer kan løses.
Forskerne operer her dogmatisk i forhold til grunnantagelsene og søker å aktualisere paradigmets potensiale.
b. Presisjonsnivået øker. Aksiomatiserer / formaliserer teorien. Finner tall på konstanter, data blir systematisk innsamlet. Øker overenstemmelse mellom teori og data.
c. Forskerkommunikasjon gjennom artikler og kortere avhandlinger. Etablering av tidsskrift og stor gruppeidentitet. Fremstillingen blir mer og mer utilgjengelig for den ikke-innvidde. Hvem kan i dag forstå en artikkel innen fysikk hvis en ikke allerede er godt innen orådet.
d. Paradigmet gir forklaringsstyrke til data. Men her må en være oppmerksom på at teorien ikke forklarer alle data. Heller er det regelen at den ikke kan forklare alle de fakta den konfronteres med.
Aktiviteten i forskningen er kjennetegnet av gåteløsning. Dette må sees i sammenheng med at en tar for gitt at det fins en løsning. Hvis denne sikkerheten ikke eksisterer, mistes mye av fasinasjonen.
Tenk at vi har et puslespill: Dette gir oss motivasjon til å sette det hele sammen. Men hvis nå våre brikker egentlig kom fra to forskjellige puslespill, hvem orket da å gå i gang med oppgaven å sette det sammen? Vi var på ingen måte garantert en løsning.
Dette innebærer at problemene skal finne sin løsning, og i og med at dette i stort monn skjer har en det en kan kalle et fremskritt innen den normalvitenskapelige fase.
Denne gåteløsningen gir ikke bare svar på problemene, men også mange data som det viser seg ikke passer inn med teorien i paradigmet. Det som likevel skjer er ikke at disse avkreftende instansene fører til en forkasting av teorien. Paradigmet er immunt overfor empirisk motbelegg.
Kuhn mener altså ikke at det ikke finnes motbelegg eller anomalier som han kaller det, men disse må forståes på en annen måte:
1. Anomaliene blir skjøvet tilside eller fortrengt og fortiet.
2. Motsetnigene mellom data og teori slår ikke tilbake på teorien (og falsifiserer denne), men tilbake på forskeren.
Det som egentlig her står på prøve er ikke teorien eller hypotesene, men forskerens skikkelighet.
III Ekstraordinær forskning.
a. Problemene lar seg ikke lengre sløse og en får en opphoping av anomalier på viktige områder. Vitenskapen går inn i en krise forstått som en psykisk forfatning til forskerne. Det begynner å herske en usikkerhet og dogmatikken oppheves.
b. Begynner med forskning som går på grunnlaget for paradigmet. Forskerne begynner å filosofere. En oppgir gåteløsningen og begynner å søke andre alternative teorier.
Den ekstraordinære forskning skal hjelpe til med å etablere et nytt paradigme. Dette skjer plutselig og ikke gjennom falsifisering.
Vitenskapelig revolusjon:
1. Ekstraordinær forskning frembringer en ny forbilledlig teori som løser grunnlegende problemer i disiplinen.
2. Det gamle paradigmet forlates til fordel for et annet hvor den nye teorien har sin plass.
Det skjer riktignok en diskusjon ved overgangen, men denne har mer karakter av trosbekjennelser / overtalelser, og ikke rasjonell argumentasjon.
Et nytt paradigme setter seg igjennom fordi det er de unge og udogmatiske som finner nye løsninger og fordi d gamle dør ut.
3. Det gamle og det nye paradigmet er usammenliknbart slik at en ikke avgjør hvilket en skal velge på basis av et avgjørende eksperiment.
Begrepene en bruker er forskjellige og logisk usammenliknbare.
Det er viktig å merke seg at problemene som det nye paradigmer står overfor er større enn det gamle selv i krise. Det er ikke slik at det gamle paradigmet løser det gamles problemer og selv ikke har problemer. Det gamle paradigmet har på mange måter rasjonaliteten på sin side.
4. Skifte i oppfatningen a relevante problemer og løsninger.
5. Den nye normalvitenskap kan sier å foregå i en annen virkelighet enn det forrige. Jf. det som tidligere ble sagt om forskjellige arter vitenskap.
Den vitenskapelig revolusjon fremstår som irrasjonell.
Hvorfor provoserer Kuhn:
1. Irrasjonalisme
a. Vitenskapen er i normalfasen dogmatisk. (Popper: kritisk)
b. Vitenskapens utvikling er diskontiunerlig ved at han hevder at paradigmer er uforenelige og usammenliknbare. (Popper: Kumulativ)
2. Relativisme
a. Det gies ingen objektiv sannhet utenfor paradigmet.
b. Sannheten sees i relasjon til hist. og samfunnsmessige forutsetninger. (Fremveksten av vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi).
Kanskje er paradigmetbegrepet Kuhns forsøk på å redde den vitenskapelige rasjonalitet.
Kuhns vitenskapsutvikling er ingen stadig tilnærming til sannheten, men et stadig bort fra et foregående paradigme, uten noe egentlig hvorhen. (Mot Poppers tilnærming til sannheten)
Fortiden blir i denne konteksten ikke bare forgangene feil, men også glemte muligheter, noe vi kan lære av.
Ikke problemene (Popper), men forskersamfunnet (hvor får disse sin motivasjon fra?) utgjør dynamikken i den vitenskapelige utvikling.
_________
Dessforuten er Lin et opplysningsmenneske, og ingen obskurantist (postmoderninst).
He he!