G
Gjestemedlem
Gjest
Siden kristenfolket vil blåse liv blasfemilovgivningen, så kan det være et greit tidspunkt å poste disse gamle visdomsord av Øverland en gang til. La oss håpe det ikke blir siste gang vi har lov til det.
Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.
....
Arnulf Øverland
Kristendommen - den tiende landeplage
Studentersamfundet, Oslo, 21. januar 1933
Kilde: Arnulf Øverland: "Tre foredrag til offentlig forargelse". Oslo 1933
1.del
I Schopenhauers efterlatte småskrifter kan man finne en aforisme, som han kaller en samtale fra år 33:
- Har De hørt siste nytt?
- Nei, er der hendt noe?
- Verden er gjenløst!
- Hvad behager?
- Jo den gode Gud har iført sig menneskeskikkelse og reist til Jerusalem, og har latt sig henrette. Og på denne måten har han simpelthen narret djevelen og gjenløst oss alle sammen!
- Men det er da virkelig storartet!
Dette er formodentlig blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem - eller spottet Gud, det er nesten det samme. Hvis de f. eks. ikke får lov til å bestemme Nationaltheatrets repertoire - hvis f. eks. vi hedninger, vi som går på teater, får lyst til å se et skuespill, som ikke er særlig religiøst, da blir de såre og ømme, og der blir et skrik og en jammer uten like.
Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange, for at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi. Jeg skal prøve å undgå det: Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det? I andre henseende adskiller han sig fra oss. Vi er nok også evige vesener, vi kan som bekjent aldri dø. Men Gud er til fra evighet.
En vakker dag for omkring 6000 år siden skapte han himmelen og jorden. Han kunde godt ha gjort det før; men det vilde han ikke. Men for 6000 år siden vilde han det. Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvidende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss.
Den gode Gud kunde ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunde heller ikke frelse oss på noen annen måte enn ved å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld. Man kan kalle det å rette baker for smed.
Underlig er det også, at i det øieblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår ennu en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger. Men ennu er vi ikke på langt nær frelst. Først må vi dyppes i vann i den hellige «treenighets» navn, det vil si navnet på de tre guder som er en gud, 3 = 1. Jeg sier vann; men det er ikke så enkelt.
I Luthers katekismus, som den dag i dag brukes på skolen, står der: «Dåben er ikke bare almindelig vann; men den er vann, som er innesluttet i Guds befaling og forenet med Guds ord.» Hvad dette betyr, kan ikkje noe levende menneske begripe; men barnene er forpliktet til å forstå det! Vi tar det en gang til: Vann, som er innesluttet med Guds befaling - ! ? ! Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod. Denne vemmelige, kanibalske magi praktiseres den dag idag. Men kan man bekvemme sig til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate sig nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt. Dette er ingen overdrivelse. Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt den, den er banket inn i mig med en kjepp, og ingen skal ta den fra mig!
Der var naturligvis på apostlenes tid mange, som det ikke falt lett å omvende; der var mange onde mennesker som ikke vilde tro. Derfor reiste apostlene omkring og gjorde undere. Man «helbredet» folk ved bønn, olje og håndspåleggelse, og man lot dem opstå fra de døde. Ikke bare mennesker, også dyr. Det kunde naturligvis hende, at situasjonen var slik, at det var nødvendig å gjøre et underverk, og hvis der da ikke fantes noen, som kunde opstå fra de døde, i hele nabolaget, så måtte man jo se, om man kunde finne f. eks. en død katt. Men den uten sammenligning kraftigste gjerning, som er gjort, den gjorde St. Petrus. Han opvekket en spekesild i Jesu navn! Historien er riktignok apokryfisk; men det er ikke forbudt å tro på den. Tvert imot, gjør man det, så viser det bare en ekstra fromhet, en særlig troens nådegave.
2. del
Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. - Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appelere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv. Jeg er ikke så sikker på det.
Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Engang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer av sinker. Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei - hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner - i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.
Den går jevnt tilbake. Dr. teol. Kristian Schjelderup utgav for noen år siden en bok om kristendommen i lys av relativitetsteorien. Men endog biskop Berggrav, hvis forhold til Gud er ganske anderledes praktisk og håndfast - endog Berggrav kan finne på å reise til Kjøbenhavn og holde foredrag over følgende tema: Er kristendommen tilstrekkelig «funkis»? En virkelig sterk og alvorlig tro gir sig ganske andre uttrykk. Negrene gir sine guder mat, når de vil opnå noe hos dem, og hjelper ikke det, så vanker der juling. De pryler sine guder, så det er en lyst.
Og om Jakobs hustru Rachel fortelles det i bibelen, at da hun skulde reise hjemmefra, så stjal hun sin fars gud, for at gud skulde være med henne. Se dette er virkelig tro. Men når Gud er relativ og Jesus er funkis, da er det dårlige greier. Men selv om voksne mennesker efter hånden opgir å holde fast på den kristne dogmatikk og nøier sig med å røre sammen en slags melkesuppe av en privatreligion, hvor gud er redusert til et abstrakt og svevende filosofisk «prinsipp», en flytende gelé, som fyller hele universet (Gud er alt!) - så hjelper ikke det barnene. De går på skole, og der lærer de bibelhistorie og salmevers og katekismus, og det ødelegger deres forstand.
Forleden husket jeg et vers, en slags poesi, som jeg antagelig har lært for 35 år siden. Jeg har altså gått og husket det i 35 år! Det lyder så:
Ei sceptret vige skal fra Juda,
ei herskerstaven fra hans fødder,
før fredens konge kommet er,
og folkene ham vorder lydig.
Dette har jeg lært på skolen. Med denne kunnskap skulde jeg vel være rustet for livet!
Det er ikke vanskelig å påvise, at forstanden på en besynderlig måte er kommet i ulage hos de aller fleste; man behøver ikke å foreta noen intelligensprøver, man kan bare ta for sig den første, den beste avis. Da vil man også finne, hvor svakheten ligger: Den kristne evne er stanset i utviklingen, og det naturlige vitebegjær er drept. Hånd i hånd med en forblindet autoritetstro går en uovervinnelig avsky for erkjennelse, en sann skrekk for kjennsgjerninger og en lidenskapelig forkjærlighet for det fornuftsstridige.
Det kan nok hende, at man opgir å be til Gud. Det kan nok hende, at man opgir håpet om å få Vårherre til å forandre mening, enten det nu skulde skje ved å gi den allvidende diverse oplysninger eller ved å friske på hans hukommelse: Du vet jo det, kjære Gud, du som vet alt ...... (Allerede den uttrykkelige forsikring om, at Gud vet alt, lyder litt lumsk. Den synes å dekke over en aldeles utilbørlig mistro). Men derved vasser man ut i teosofi og mystikk, selv om man ikke direkte deltar i de aller groveste spiritistiske ablegøier, så er der iallfall «mere mellem himmel og jord, enn videnskapen drømmer om, Horatio!» Og bare man citerer denne forterskede banalitet, så er man en «dyp natur» og ikke noen «overfladisk materialist».
Aldri har menneskenes intellektuelle feighet funnet et mere forløsende uttrykk!
Der er i fysikk og kjemi, som i enhver videnskap, uløste problemer. Der finnes sikkerlig ukjente naturkrefter. Men der er ikke noe «mellem himmel og jord» - hverken noen gud eller andre spøkelser. Denslags holder til inne i hodet på de «dype naturer».
3. del
Der er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremover, går der en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for, at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver sig ned i for å slippe å se.
For å si det med andre ord: Man er bange for å miste sin far, bange for å bli voksen, bange for å bli nødt til å ta op livskampen i fullt alvor og for egen regning og risiko. Og man er bange for å dø. Derfor skal Faderen leve i evighet, han skal hjelpe oss, når det går galt, eller når det er fare på ferde, og efter døden skal man få komme til ham og være hos ham. - En eksemplarisk kompromissdannelse mellem den bitre erfaring og det desperate ønske. Det er de aller færreste mennesker, som noensinne blir voksne, og derfor må de aller fleste ha en gud å tilbe. De er Guds barn.
Allerede de gamle egyptere hadde riktignok lagt merke til, at lik pleiet å rotne, og at man ikke levet lenger, når man var død. Gode råd var dyre; men så opfant man balsamerings- kunsten, og når man dertil utstyret mumiene med visse trylleformularer, var det ikke lenger så umulig, at de kunde «opstå». Disse trylleformularer inneholder gjerne de mest energiske forsikringer om, at avdøde ikke har tapt noe av sin vitalitet: Jeg puster med min nese, jeg tygger med mine kjever, jeg løper, jeg er Osiris! Naturligvis kunde man ikke gi sig til å balsamere pøbelen, det var altfor dyrt; men prestene kunde iallfall bli salige.
Senere har man opdaget at «sjelen» med største letthet kan adskilles fra legemet og leve evig. Dette er en demokratisk omenn noe uklar tanke. Sjelen forestiller man sig da som et nokså luftig legeme, en «skygge». Den er adskillig renere enn kroppen, og den har ingen plager; men det kan heller ikke sies, at den har det morsomt. Den gjør sig ikke særlig bemerket, kan ikke vise sig uten på åndefotografier og ikke uttale sig uten gjennem «medier». Den har heller ikke stort å fortelle om det hinsidige, den har mistet det meste av sin forstand, men er ellers vel fornøiet: Jeg har det så godt så godt!
Onde og vantro mennesker vet jo riktignok at «sjelen» simpelthen sovner inn, hvis der ikke gjennem sanseorganene tilføres den en stadig strøm av nye inntrykk. Der går en blek angst gjennem menigheten hver gang den føler sig truet av en ny tanke. Så samler den sig til motstand og motangrep. Jevnlig skjer dette under feltropet: Materialismen er foreldet!
For en tid siden var der en ung «idealist» ute i «Samtiden». Han hadde hørt noe om, at atomer kunde spaltes, og at materiebegrepet var under revisjon. Altså: materien var ikke til å lite på lenger, kanskje den til syvende og sist slett ikke eksisterte, ja kanskje den bare var «ånd»? Og ønsket om, at det må være så, forvandler sig umiddelbart til en overbevisning om, at det er så: Materialismen er foreldet!
For det første: Hvad vil det si, at materien er ånd? - Mine støvler er ånd? Og denne ånd, hvem er det egentlig? - Det skulde vel aldri være Gud? Men for det annet: Idet fysikken reviderer materiebegrepet, blir enhver naturvidenskapelig tenkemåte foreldet - tror teologene. De tror! Det er selve kausalitetsprinsippet man vil til livs, den grunnsetning, at alt der skjer, har en årsak. (Og at intet som skjer, kan ha en «overnaturlig» årsak).
Men årsaksloven er ikke noe annet enn den måte, vi tenker på, og den eneste måte, vi kan tenke på. Hvis vi opgir den, kan vi ikke tenke en tanke. Da blir vi teologer alle sammen. Ennu tydeligere enn denne unge idealist var i sin tid en referent i «Tidens Tegn». Han var sendt avsted for å høre på et foredrag av den tyske atomforsker, professor Heisenberg: «Selv den dødeste ting lever», skrev han. «Atomene er levende vesener med påviselig intelligens». «Atomene styres av en levende, bevisst fornuft».
Det er mere enn man kan si om «Tidens Tegn». Professsor Werenskiold dementerte det dagen efter: «Det får være måte på vrøvl, selv i et avisreferat», sa han.
Men denne tendens til å lure Gud inn gjennem et eller annet smutthull, til å fuske ham inn gjennem bakdøren og op kjøkkentrappene, forklædt som «ånd» kontra materie eller som en «levende bevisst intelligens» - denne tendens er så alminnelig, at man står i fare for å påtreffe Herren endog i universitetenes laboratorier.
Til alle tider har man beundret naturens hensiktsmessighet. Nu er der dertil det å bemerke, at bare de færreste av oss har sett noen annen verden, og vi har derfor liten anledning til å anstille sammenligninger. Vi utvikler våre egenskaper gjennem bruken av dem. Også vår intelligens er utviklet efter hvert som vi har brukt den til å orientere oss i denne verden. Vår forstand er ikke innrettet på å begripe noe annet. Og derfor finner vi endog i de mest veltalende skildringer av himmel og helvede aldri annet inventar, enn det vi kjenner fra vår egen jammerdal. Man har valget mellem å utstyre englene med hvite klær, trompeter, fjær - eller å la dem forsvinne mellem skyene.
Ikke desto mindre har man til alle tider falt i staver over naturens hensiktsmessighet og til alle tider anstillet den «filosofi», at en så vidunderlig verden må noen ha «skapt». Den kan ikke ha skapt sig selv, den kunde ikke funksjonere så presis, månen måtte dette ned på jorden, hvis der ikke var en «maskinmester». Det kan da ikke forbause noen, at Sigrid Undset kommer til samme resultat - når endog Edison kom trekkende med denne velsignede maskinmesteren!
Nu er det bare det, at en sånn vidunderlig maskinmester, han kan jo ikke ha skapt sig selv, tenk bare på, hvor presis han funksjonerer! Der må iallfall være en maskinmester til å passe på ham. Rettere sagt, der må være et dynasti av maskinmestre - hvis vi da ikke vil akseptere den forklaring, som guden Set gir oss. De gamle egyptiske guder har jo også efterlatt sig hellige skrifter. - Guden Set sier med rene ord: «Jeg har skapt mig selv, idet jeg er utgått av mine egne lender». Det blir vel nok den enkleste løsning. Ved å under- søke ikke bare den kristne, men også andre religioner, vil man hurtig være på det rene med, at der ikke gis noen grenser for, hvad der er mulig å få folk til å tro. Der kan ikke utpønses noen urimelighet så grov, at folk nekter å tro på den, og intet er lettere enn å få en kamel til å gå gjennem et nåløie. Ingen forlanger at dogmene skal ha noe skinn av tilforlatelighet, ingen generes av at de med logisk nødvendighet gjensidig utelukker hverandre.
Hvorfor tror man da på dem? - For det er jo klart at de på sett og vis må tilfredsstille menigheten. Der kan opstå bitter strid om hvorvidt en flaske portvin virkelig er Jesu blod eller om den er bare portvin eller delvis begge deler. Dette siste er som bekjent Luthers mening. Men på de vesentlige punkter stemmer alle religioner overens.
Det er en god gud, som har skapt verden, og som styrer den med stor forstand og stor dyktighet, og der er et evig liv efter døden, hvor menneskene skal få belønning og de vantro skal få straff. Det siste er absolutt det viktigste. Man kunde fristes til å si, gid det var så vel - og har man sagt det, så har man dermed pekt på årsaken til at religioner opstår. De springer ut av klare og utvetydige ønskemotiver.
- De fleste religioner har tre guder, en far, en mor og en sønn. Selvfølgelig. Den som lider nederlag i kampen for tilværelsen, vil gjerne drømme sig bort fra det. Han flykter tilbake til barndommen. Han identifiserer sig med sønnen, søker trøst og kjærlighet hos moren og får henne til å gå i forbønn for sig hos den strenge og mektige far. På grunn av neurotiske vanskeligheter hos kirkefedrene blev imidlertid den kristne gude-triade forfusket, moderen blev skjøvet til side, og man opfant et underlig surrogat, som man kalte «den hellige ånd».
Denne «hellig ånd» blev vedtatt med nokså knepen majoritet på kirkemøtet i Nicæa og efter påtrykk fra keiser Konstantin. Senere har katolikkene rettet på det og påny opphøiet moderen mellem gudene. Og samtidig er Jesus påny blitt et lite barn, som sitter på sin mors fang. Josef står i bakgrunnen og representerer Vårherre. Denne familieidyll er jo langt mere umiddelbart tiltalende enn den seigpinte jammerlighet, som er spikret op i alle protestantiske kirker.
Det katolske billede av «den hellige familie» gjør identifikasjonsprosessen lettere, og det styrer de libidinøse (de erotiske) bånd mellem menneskebarnet og hans guddommelige foreldre.
Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge.
....
Arnulf Øverland
Kristendommen - den tiende landeplage
Studentersamfundet, Oslo, 21. januar 1933
Kilde: Arnulf Øverland: "Tre foredrag til offentlig forargelse". Oslo 1933
1.del
I Schopenhauers efterlatte småskrifter kan man finne en aforisme, som han kaller en samtale fra år 33:
- Har De hørt siste nytt?
- Nei, er der hendt noe?
- Verden er gjenløst!
- Hvad behager?
- Jo den gode Gud har iført sig menneskeskikkelse og reist til Jerusalem, og har latt sig henrette. Og på denne måten har han simpelthen narret djevelen og gjenløst oss alle sammen!
- Men det er da virkelig storartet!
Dette er formodentlig blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem - eller spottet Gud, det er nesten det samme. Hvis de f. eks. ikke får lov til å bestemme Nationaltheatrets repertoire - hvis f. eks. vi hedninger, vi som går på teater, får lyst til å se et skuespill, som ikke er særlig religiøst, da blir de såre og ømme, og der blir et skrik og en jammer uten like.
Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange, for at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi. Jeg skal prøve å undgå det: Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det? I andre henseende adskiller han sig fra oss. Vi er nok også evige vesener, vi kan som bekjent aldri dø. Men Gud er til fra evighet.
En vakker dag for omkring 6000 år siden skapte han himmelen og jorden. Han kunde godt ha gjort det før; men det vilde han ikke. Men for 6000 år siden vilde han det. Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvidende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss.
Den gode Gud kunde ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunde heller ikke frelse oss på noen annen måte enn ved å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld. Man kan kalle det å rette baker for smed.
Underlig er det også, at i det øieblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår ennu en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger. Men ennu er vi ikke på langt nær frelst. Først må vi dyppes i vann i den hellige «treenighets» navn, det vil si navnet på de tre guder som er en gud, 3 = 1. Jeg sier vann; men det er ikke så enkelt.
I Luthers katekismus, som den dag i dag brukes på skolen, står der: «Dåben er ikke bare almindelig vann; men den er vann, som er innesluttet i Guds befaling og forenet med Guds ord.» Hvad dette betyr, kan ikkje noe levende menneske begripe; men barnene er forpliktet til å forstå det! Vi tar det en gang til: Vann, som er innesluttet med Guds befaling - ! ? ! Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod. Denne vemmelige, kanibalske magi praktiseres den dag idag. Men kan man bekvemme sig til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate sig nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt. Dette er ingen overdrivelse. Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt den, den er banket inn i mig med en kjepp, og ingen skal ta den fra mig!
Der var naturligvis på apostlenes tid mange, som det ikke falt lett å omvende; der var mange onde mennesker som ikke vilde tro. Derfor reiste apostlene omkring og gjorde undere. Man «helbredet» folk ved bønn, olje og håndspåleggelse, og man lot dem opstå fra de døde. Ikke bare mennesker, også dyr. Det kunde naturligvis hende, at situasjonen var slik, at det var nødvendig å gjøre et underverk, og hvis der da ikke fantes noen, som kunde opstå fra de døde, i hele nabolaget, så måtte man jo se, om man kunde finne f. eks. en død katt. Men den uten sammenligning kraftigste gjerning, som er gjort, den gjorde St. Petrus. Han opvekket en spekesild i Jesu navn! Historien er riktignok apokryfisk; men det er ikke forbudt å tro på den. Tvert imot, gjør man det, så viser det bare en ekstra fromhet, en særlig troens nådegave.
2. del
Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. - Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appelere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv. Jeg er ikke så sikker på det.
Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Engang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer av sinker. Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei - hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner - i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.
Den går jevnt tilbake. Dr. teol. Kristian Schjelderup utgav for noen år siden en bok om kristendommen i lys av relativitetsteorien. Men endog biskop Berggrav, hvis forhold til Gud er ganske anderledes praktisk og håndfast - endog Berggrav kan finne på å reise til Kjøbenhavn og holde foredrag over følgende tema: Er kristendommen tilstrekkelig «funkis»? En virkelig sterk og alvorlig tro gir sig ganske andre uttrykk. Negrene gir sine guder mat, når de vil opnå noe hos dem, og hjelper ikke det, så vanker der juling. De pryler sine guder, så det er en lyst.
Og om Jakobs hustru Rachel fortelles det i bibelen, at da hun skulde reise hjemmefra, så stjal hun sin fars gud, for at gud skulde være med henne. Se dette er virkelig tro. Men når Gud er relativ og Jesus er funkis, da er det dårlige greier. Men selv om voksne mennesker efter hånden opgir å holde fast på den kristne dogmatikk og nøier sig med å røre sammen en slags melkesuppe av en privatreligion, hvor gud er redusert til et abstrakt og svevende filosofisk «prinsipp», en flytende gelé, som fyller hele universet (Gud er alt!) - så hjelper ikke det barnene. De går på skole, og der lærer de bibelhistorie og salmevers og katekismus, og det ødelegger deres forstand.
Forleden husket jeg et vers, en slags poesi, som jeg antagelig har lært for 35 år siden. Jeg har altså gått og husket det i 35 år! Det lyder så:
Ei sceptret vige skal fra Juda,
ei herskerstaven fra hans fødder,
før fredens konge kommet er,
og folkene ham vorder lydig.
Dette har jeg lært på skolen. Med denne kunnskap skulde jeg vel være rustet for livet!
Det er ikke vanskelig å påvise, at forstanden på en besynderlig måte er kommet i ulage hos de aller fleste; man behøver ikke å foreta noen intelligensprøver, man kan bare ta for sig den første, den beste avis. Da vil man også finne, hvor svakheten ligger: Den kristne evne er stanset i utviklingen, og det naturlige vitebegjær er drept. Hånd i hånd med en forblindet autoritetstro går en uovervinnelig avsky for erkjennelse, en sann skrekk for kjennsgjerninger og en lidenskapelig forkjærlighet for det fornuftsstridige.
Det kan nok hende, at man opgir å be til Gud. Det kan nok hende, at man opgir håpet om å få Vårherre til å forandre mening, enten det nu skulde skje ved å gi den allvidende diverse oplysninger eller ved å friske på hans hukommelse: Du vet jo det, kjære Gud, du som vet alt ...... (Allerede den uttrykkelige forsikring om, at Gud vet alt, lyder litt lumsk. Den synes å dekke over en aldeles utilbørlig mistro). Men derved vasser man ut i teosofi og mystikk, selv om man ikke direkte deltar i de aller groveste spiritistiske ablegøier, så er der iallfall «mere mellem himmel og jord, enn videnskapen drømmer om, Horatio!» Og bare man citerer denne forterskede banalitet, så er man en «dyp natur» og ikke noen «overfladisk materialist».
Aldri har menneskenes intellektuelle feighet funnet et mere forløsende uttrykk!
Der er i fysikk og kjemi, som i enhver videnskap, uløste problemer. Der finnes sikkerlig ukjente naturkrefter. Men der er ikke noe «mellem himmel og jord» - hverken noen gud eller andre spøkelser. Denslags holder til inne i hodet på de «dype naturer».
3. del
Der er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremover, går der en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for, at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver sig ned i for å slippe å se.
For å si det med andre ord: Man er bange for å miste sin far, bange for å bli voksen, bange for å bli nødt til å ta op livskampen i fullt alvor og for egen regning og risiko. Og man er bange for å dø. Derfor skal Faderen leve i evighet, han skal hjelpe oss, når det går galt, eller når det er fare på ferde, og efter døden skal man få komme til ham og være hos ham. - En eksemplarisk kompromissdannelse mellem den bitre erfaring og det desperate ønske. Det er de aller færreste mennesker, som noensinne blir voksne, og derfor må de aller fleste ha en gud å tilbe. De er Guds barn.
Allerede de gamle egyptere hadde riktignok lagt merke til, at lik pleiet å rotne, og at man ikke levet lenger, når man var død. Gode råd var dyre; men så opfant man balsamerings- kunsten, og når man dertil utstyret mumiene med visse trylleformularer, var det ikke lenger så umulig, at de kunde «opstå». Disse trylleformularer inneholder gjerne de mest energiske forsikringer om, at avdøde ikke har tapt noe av sin vitalitet: Jeg puster med min nese, jeg tygger med mine kjever, jeg løper, jeg er Osiris! Naturligvis kunde man ikke gi sig til å balsamere pøbelen, det var altfor dyrt; men prestene kunde iallfall bli salige.
Senere har man opdaget at «sjelen» med største letthet kan adskilles fra legemet og leve evig. Dette er en demokratisk omenn noe uklar tanke. Sjelen forestiller man sig da som et nokså luftig legeme, en «skygge». Den er adskillig renere enn kroppen, og den har ingen plager; men det kan heller ikke sies, at den har det morsomt. Den gjør sig ikke særlig bemerket, kan ikke vise sig uten på åndefotografier og ikke uttale sig uten gjennem «medier». Den har heller ikke stort å fortelle om det hinsidige, den har mistet det meste av sin forstand, men er ellers vel fornøiet: Jeg har det så godt så godt!
Onde og vantro mennesker vet jo riktignok at «sjelen» simpelthen sovner inn, hvis der ikke gjennem sanseorganene tilføres den en stadig strøm av nye inntrykk. Der går en blek angst gjennem menigheten hver gang den føler sig truet av en ny tanke. Så samler den sig til motstand og motangrep. Jevnlig skjer dette under feltropet: Materialismen er foreldet!
For en tid siden var der en ung «idealist» ute i «Samtiden». Han hadde hørt noe om, at atomer kunde spaltes, og at materiebegrepet var under revisjon. Altså: materien var ikke til å lite på lenger, kanskje den til syvende og sist slett ikke eksisterte, ja kanskje den bare var «ånd»? Og ønsket om, at det må være så, forvandler sig umiddelbart til en overbevisning om, at det er så: Materialismen er foreldet!
For det første: Hvad vil det si, at materien er ånd? - Mine støvler er ånd? Og denne ånd, hvem er det egentlig? - Det skulde vel aldri være Gud? Men for det annet: Idet fysikken reviderer materiebegrepet, blir enhver naturvidenskapelig tenkemåte foreldet - tror teologene. De tror! Det er selve kausalitetsprinsippet man vil til livs, den grunnsetning, at alt der skjer, har en årsak. (Og at intet som skjer, kan ha en «overnaturlig» årsak).
Men årsaksloven er ikke noe annet enn den måte, vi tenker på, og den eneste måte, vi kan tenke på. Hvis vi opgir den, kan vi ikke tenke en tanke. Da blir vi teologer alle sammen. Ennu tydeligere enn denne unge idealist var i sin tid en referent i «Tidens Tegn». Han var sendt avsted for å høre på et foredrag av den tyske atomforsker, professor Heisenberg: «Selv den dødeste ting lever», skrev han. «Atomene er levende vesener med påviselig intelligens». «Atomene styres av en levende, bevisst fornuft».
Det er mere enn man kan si om «Tidens Tegn». Professsor Werenskiold dementerte det dagen efter: «Det får være måte på vrøvl, selv i et avisreferat», sa han.
Men denne tendens til å lure Gud inn gjennem et eller annet smutthull, til å fuske ham inn gjennem bakdøren og op kjøkkentrappene, forklædt som «ånd» kontra materie eller som en «levende bevisst intelligens» - denne tendens er så alminnelig, at man står i fare for å påtreffe Herren endog i universitetenes laboratorier.
Til alle tider har man beundret naturens hensiktsmessighet. Nu er der dertil det å bemerke, at bare de færreste av oss har sett noen annen verden, og vi har derfor liten anledning til å anstille sammenligninger. Vi utvikler våre egenskaper gjennem bruken av dem. Også vår intelligens er utviklet efter hvert som vi har brukt den til å orientere oss i denne verden. Vår forstand er ikke innrettet på å begripe noe annet. Og derfor finner vi endog i de mest veltalende skildringer av himmel og helvede aldri annet inventar, enn det vi kjenner fra vår egen jammerdal. Man har valget mellem å utstyre englene med hvite klær, trompeter, fjær - eller å la dem forsvinne mellem skyene.
Ikke desto mindre har man til alle tider falt i staver over naturens hensiktsmessighet og til alle tider anstillet den «filosofi», at en så vidunderlig verden må noen ha «skapt». Den kan ikke ha skapt sig selv, den kunde ikke funksjonere så presis, månen måtte dette ned på jorden, hvis der ikke var en «maskinmester». Det kan da ikke forbause noen, at Sigrid Undset kommer til samme resultat - når endog Edison kom trekkende med denne velsignede maskinmesteren!
Nu er det bare det, at en sånn vidunderlig maskinmester, han kan jo ikke ha skapt sig selv, tenk bare på, hvor presis han funksjonerer! Der må iallfall være en maskinmester til å passe på ham. Rettere sagt, der må være et dynasti av maskinmestre - hvis vi da ikke vil akseptere den forklaring, som guden Set gir oss. De gamle egyptiske guder har jo også efterlatt sig hellige skrifter. - Guden Set sier med rene ord: «Jeg har skapt mig selv, idet jeg er utgått av mine egne lender». Det blir vel nok den enkleste løsning. Ved å under- søke ikke bare den kristne, men også andre religioner, vil man hurtig være på det rene med, at der ikke gis noen grenser for, hvad der er mulig å få folk til å tro. Der kan ikke utpønses noen urimelighet så grov, at folk nekter å tro på den, og intet er lettere enn å få en kamel til å gå gjennem et nåløie. Ingen forlanger at dogmene skal ha noe skinn av tilforlatelighet, ingen generes av at de med logisk nødvendighet gjensidig utelukker hverandre.
Hvorfor tror man da på dem? - For det er jo klart at de på sett og vis må tilfredsstille menigheten. Der kan opstå bitter strid om hvorvidt en flaske portvin virkelig er Jesu blod eller om den er bare portvin eller delvis begge deler. Dette siste er som bekjent Luthers mening. Men på de vesentlige punkter stemmer alle religioner overens.
Det er en god gud, som har skapt verden, og som styrer den med stor forstand og stor dyktighet, og der er et evig liv efter døden, hvor menneskene skal få belønning og de vantro skal få straff. Det siste er absolutt det viktigste. Man kunde fristes til å si, gid det var så vel - og har man sagt det, så har man dermed pekt på årsaken til at religioner opstår. De springer ut av klare og utvetydige ønskemotiver.
- De fleste religioner har tre guder, en far, en mor og en sønn. Selvfølgelig. Den som lider nederlag i kampen for tilværelsen, vil gjerne drømme sig bort fra det. Han flykter tilbake til barndommen. Han identifiserer sig med sønnen, søker trøst og kjærlighet hos moren og får henne til å gå i forbønn for sig hos den strenge og mektige far. På grunn av neurotiske vanskeligheter hos kirkefedrene blev imidlertid den kristne gude-triade forfusket, moderen blev skjøvet til side, og man opfant et underlig surrogat, som man kalte «den hellige ånd».
Denne «hellig ånd» blev vedtatt med nokså knepen majoritet på kirkemøtet i Nicæa og efter påtrykk fra keiser Konstantin. Senere har katolikkene rettet på det og påny opphøiet moderen mellem gudene. Og samtidig er Jesus påny blitt et lite barn, som sitter på sin mors fang. Josef står i bakgrunnen og representerer Vårherre. Denne familieidyll er jo langt mere umiddelbart tiltalende enn den seigpinte jammerlighet, som er spikret op i alle protestantiske kirker.
Det katolske billede av «den hellige familie» gjør identifikasjonsprosessen lettere, og det styrer de libidinøse (de erotiske) bånd mellem menneskebarnet og hans guddommelige foreldre.
