Det eneste du får vite, er at vedkommende enten er en objektivist som er mest opptatt av å finne høyttalere som måler bra, eller en subjektivist som stoler på sin egen hørsel og dømmekraft og er opptatt av matching av elektroniske komponenter. Det er det eneste man får vite. Helt ærlig: Hvor mange her inne ville da valgt å gi subjektivisten (som man ikke kjenner) ansvar for å bygge opp anlegget?
Grunnen til at det er så enormt utvalg av disse elektroniske komponentene, i alle slags prisklasser, er at dette for vanlige folk faktisk er den letteste og mest praktiske måten å få bedre lyd i anlegget på. Mer effektivt enn å skifte høyttalere og innebærer mye mindre bæring og transport. Hvis man absolutt ikke greier å høre disse forbedringene, etter å ha gjort grundige forsøk på det, så har man på en måte strøket på en litt avansert hørselstest som antagelig et godt flertall av befolkningen ville bestå.
Så da kan man selvsagt velge å protestere, sette "objektivist"- merkelappen på seg selv, og heller bestemme seg for at det er "de andre" som liker å innbille seg ting. Disse "hifiobjektivistene" må selvsagt ha sine konkurrerende lydteorier og sine egne teorier for hvordan ledninger og apparater EGENTLIG fungerer. Gjerne noe man kan skrive på matematisk form, og om det faktisk fører til lydforbedringer, selv hos dem, er visst ikke så nøye. Skriveføre og skriveglade som de er, fyrt opp av en harme som kommer av at de ikke kan levere tilbake og få pengene igjen på alt det hifiutstyret de har blitt "lurt" til å kjøpe gjennom tidene, fyller de opp diverse forumer rundt om i verden med det som i hovedsak kan betegnes som vås.
En parallell til "hifiobjektivistene" finnes hos grupper av de døve. Mens mange av de døve, antagelig de aller fleste, bare akseptere at de har et handikap og prøver å gjøre det beste ut av det, er det en gruppe, la oss kalle det "døveobjektivister" som nekter å akseptere at de lider av noen slags mangel. De argumenterer hardt for at døvhet bare er en annerledes "sosial måte å være på", der man "velger" å bruke tegnspråk istedenfor å, ja, snakke og høre. Å være døv er således bare "annerledes", og ikke mindreverdig på noen måte. At de mangler en sans, og at ørene bare henger til pynt, må fortrenges og fornektes. De oppfatter at problemet deres ikke er noe annet enn at "de andre", dvs de hørende, ikke vil tilpasse seg til dem.
Dette kan man lese masse om på internett om man vil, søke på "deaf community", "deaf culture" osv.
Både hifiobjektivistene og døveobjektivistene har det til felles at deres meninger og syn "merkelig nok" ikke har noen gyldighet utenfor deres egen gruppe. De døve blir av storsamfunnet med rette betegnet som å lide av et handikap, mens hifiobjektivistenes ideer på samme vis aldri får gjennomslag i den øvrige verden, som man kan anta for det meste består av normalthørende.