Etter å ha levd over en uke med Mc, først med MA8000 og nå som jeg har endt med MC601+C47, føler jeg at kanskje merket blir litt misforstått.
Det gies ofte inntrykk at McIntosh er et produkt for den enkle hifientusiast, litt Harry, for de som lar seg forføre av lys og knapper. At dette er romantiske, nostalgiske og upresise instrumenter som ikke vektlegger nøytral gjengivelse av signal.
Jeg vil hevde det motsatte!
Dette svært konservative produkter, et ekko fra en tid hvor harde data var det dominerende salgsargumentet.
- Wattmeterne har en funksjon, de har gitt meg mulighet til å teste grensene for mine høyttalere uten å måtte engste meg for mye.
- Tonekontroll/eq har lenge vært bannlyst i hiend miljøet, hvorfor? Jo, fordi det i lang tid har vært dominert av glade amatører som synes det blir for komplisert å implementere og heller vil at du skal bedrive eq med dyre, dårlige kabler fremstilt av enda en gjeng med amatører.
- Mens vi snakker om glade amatører... "No feedback" filosofien blir også gjort til skamme. Lav forvrengning har tydelig noe for seg...
- Trafokobling gir transistorene en mer forutsigbar last, det går kanskje på bekostning av DF, men også forvregningskarakteristikken. Båndbredden er ivaretatt, så dette gamle konseptet fungerer tydeligvis.
- De dyre høyttalerne er sikret fra DC og klipp.
Listen kunne ha fortsatt, men dette er noen av egenskapene jeg synes er viktigst og riktigst og vitner om et gjennomtenkt og fornuftig produkt
Nope folkens, McIntosh lager de beste forsterkerne på markedet!
mvh
En ny fanboy fra bøgda