Det ble gitarbonanza x 3 i kveld
Først ut:
Egentlig en dobbel-CD utgitt i 1987 som inneholder to LP-er som Russ Barenberg ga ut tidligere på 80-tallet. Barenberg er sikkert ukjent for mange på Sentralen og for folk som ikke er så bevandret innen amerikansk instrumentalmusikk. Han var mest aktiv på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, men manglende kommersiell suksess gjorde at han måtte ta seg jobb utenfor musikkbransjen. Synd, for han er utrolig dyktig både som gitarist og komponist. Svært melodisk, ikke bare en masse «hot licks». For de som kjenner til «musikkserien» Transatlantic Sessions, var han altså fast inventar i husbandet der.
Dernest:
DS' beste. Da de ennå var et band. Da Mark Knopfler ikke hadde begynt å legge bånd på gitarspillingen sin. Altså det han fremviser her av gitarferdigheter ... Det er ikke Steve Vai-teknisk eller Malmsteen-kjapt, men det er bare så smakfullt, elegant og lekent. Også snakker vi om fingre, Stratocaster koblet rett i en Fender-forsterker med kompressor, romklang og tidvis litt ekko som eneste effekter (samt chorus på kompet noen plasser). Jeg spiller jo nå på de nye hodetelefonene mine og graver frem smådetaljer jeg ikke har lagt merke til før. Trommingen, den enkle, men effektive bassingen, koringen av de øvrige bandmedlemmene, bruken av romklang osv. osv. Også den analoge, varme lyden. Det er bare så bra. Og at de samlet de beste sporene til side B, da gitt. Det er ikke det at DS, og Knopfler solo, er dårlig på noe vis – på langt nær – men i takt med økende berømmelse, rikdom og dyktighet i studio forsvant spontaniteten og lekenheten. Dessverre.
Så til slidekongen:
Min absolutt favoritt på slidegitar. Det finnes andre, f.eks. Sonny Landreth og Derek Trucks, med langt større repertoar og tekniske ferdigheter, men feelingen og oppfinnsomheten til Cooder synes jeg er uovertruffen. Soloene kan faktisk ofte være ganske enkle, men grooven og driven han har i spillingen, gjør at du kan ikke unngå å trampe takten. Det svinger noe så sykt. Denne plata er kanskje ikke verdens beste. Litt utdatert produksjon på noe, og noen låter er smått corny. Men Cooder er i toppform, og det er bandet hans også. Jim Keltner på trommer er bare helt fantastisk.
