Nr. 17 er en bra konsert ja. Så denne live med Andsnes, og den langsomme satsen med de små pausene skapte en nærmest magisk stemning. Hva er det Pollini gjør her som er så vanskelig? Regner med at det ikke akkurat er blant de mest innsmigrende innspillingene.
|
Mozart - novise søker mentor(er)
- Trådstarter kjoenik
- Startdato
Klaverkonsert nr. 17 innbyr til romantiske tolkninger. Det er en temmelig tung tradisjon for det blant "store" pianister. Forståelig nok, for å dvele akkurat nok ved de triste og tragiske elementene i denne musikken kan ha en slående effekt. Perahia er en typisk eksponent for denne tilnærmingsmåten. Ja, ECO også, for den saks skyld (CBS/Sony). Nr. 21 går for å være lysere og lettere, selv om midtsatsen ble romantisert nesten i senk i Geza Andas soundtrack til filmen "Elvira Madigan"(DG).
Pollini snur dette ganske på hodet. Sentimentaliteten skrelles av nr. 17 og erstattes av klare, rene linjer. For en gangs skyld respekteres tempobetegnelsen i sluttsatsen. Det er friskt, subtilt og samtidig. Modernisten Pollini er absolutt ikke ute etter å behage: Dette er ikke søtsaker. Ingen Mozart-kuler i sikte. I nr. 21 finner han en usminket dybde, dvs. et alvor som er umiddelbart og ikke dvelende. De stadig skiftende stemningene annonseres ikke, de finnes bare sted.
Det er ikke lett å beskrive denne typen musikkopplevelse. Kanskje handler det om en type tolkninger som nettopp unndrar seg dvelende
beskrivelser. Og kanskje det er grunnen til at disse innspillingene har fått heller blandet mottagelse i særlig den britiske pressen.
Fremdeles er dette delvis uutgrunnelig, og jeg tror det er derfor jeg har slik en mystisk forventning hver gang jeg setter den på.
Pollini snur dette ganske på hodet. Sentimentaliteten skrelles av nr. 17 og erstattes av klare, rene linjer. For en gangs skyld respekteres tempobetegnelsen i sluttsatsen. Det er friskt, subtilt og samtidig. Modernisten Pollini er absolutt ikke ute etter å behage: Dette er ikke søtsaker. Ingen Mozart-kuler i sikte. I nr. 21 finner han en usminket dybde, dvs. et alvor som er umiddelbart og ikke dvelende. De stadig skiftende stemningene annonseres ikke, de finnes bare sted.
Det er ikke lett å beskrive denne typen musikkopplevelse. Kanskje handler det om en type tolkninger som nettopp unndrar seg dvelende
beskrivelser. Og kanskje det er grunnen til at disse innspillingene har fått heller blandet mottagelse i særlig den britiske pressen.
Fremdeles er dette delvis uutgrunnelig, og jeg tror det er derfor jeg har slik en mystisk forventning hver gang jeg setter den på.
K
kbwh
Gjest
Den gode sjåfør A. B. Michelangeli spilte inn 4 av Mozarts konserter mot slutten av sin karriere. Er det noen her som kan beskrive sitt utbytte av disse?
Selv har jeg bare hørt 13 og 23 utgitt på EMI. Regner med at awe kan ta dem grundigere for seg, men det jeg husker i farten er at orkesteret er relativt obskurt, og slett ikke førsteklasses - ABM hadde jo en merkelig tendens til å gjøre innspillinger med orkestre som ikke var ham verdig, som f.eks. Wiener Symphoniker i keiserkonserten. Pianospillingen, som virker nokså adskilt fra det som foregår i orkesteret, er derimot fantastisk (selvfølgelig), kjølig, rytmisk stabil, klar og presis som man kan vente av M. Jeg har hørt få pianister som som takler midtpartiet i førstesatsen til nr 23 bedre. Men det karakteristiske steinansiktet hans gjenspeiles hele tiden i musikken, dette er ikke Murray Perahia sin lekende mozart.
K
kbwh
Gjest
Hehe, her gir du usedvanlig stort rom for tolkning, awe, men jeg håper det kommer mer.
Bach_Man, du nevner keiserkonserten. Min far hørte litt på ABMs LvB 3 med det samme orkestret og sa noe sånn som: Han spiller jo virkelig flott, men hva er det orkesteret driver med?
Operaene hans er så vidt nevnt. Men hva med vokalmusikken? Mozart skrev fantastisk for stemmen. Ikke bare operaer, men også konsertarier. Et par favorittplater:
Den nye på Archiv med Magdalena Kozena og Simon Rattle:
og et par med Natalie Dessay:
Mozart Heroines (på Virgin)
og Airs de Concert (på EMI)
Den nye på Archiv med Magdalena Kozena og Simon Rattle:
og et par med Natalie Dessay:
Mozart Heroines (på Virgin)
og Airs de Concert (på EMI)
Det var kanskje ikke så hyggelig å bli avspist med fattige to bokstaver, Valentino. Ikke vondt ment. Jeg skriver jo ofte for lange innlegg, så jeg tenkte dette kunne være en fin avveksling.
Spøk til side. Fra jeg hørte ABM første gang som 16-åring, har han vært pianisten over alle pianister for meg. Det gjør det faktisk vanskelig å skrive om ham, i alle fall her. Det hadde vært fint om andre kunne si noe. Det må da være flere som har disse innspillingene? Jeg avventer.
Men for all del: Løp og kjøp, lytt i hundre timer og kom ut av det som elevert estet og musikkelsker.
Spøk til side. Fra jeg hørte ABM første gang som 16-åring, har han vært pianisten over alle pianister for meg. Det gjør det faktisk vanskelig å skrive om ham, i alle fall her. Det hadde vært fint om andre kunne si noe. Det må da være flere som har disse innspillingene? Jeg avventer.
Men for all del: Løp og kjøp, lytt i hundre timer og kom ut av det som elevert estet og musikkelsker.
Det har vært snakk om Mozart og moll, men ikke den unike "Maurerische Trauermusik", KV 477, hvis jeg ikke husker feil. Gjør jeg det, ville en arrestasjon være utelukkende hyggelig.
C-moll, men en annerledes c-moll enn i andre verker i denne tonearten. Felles for alle er følelsen av tragedie og alvor, selvfølgelig. "Adagio und Fuge", KV 546: Desperasjon og dramatikk, "Grosse Messe", KV 427: Det opphøyde og uendelige. De ulike klaververkene atter annerledes.
KV 477 er tett, sort sorg. En fryktelig tilstand. Syv minutter uten nåde. Selve sluttakkorden er c-dur, men her kan ingen la seg narre: Den er like sort som c-dur i Mahlers 7. Uansett forteller dette oss noe om uttrykksregisteret, virkemidlene og skaperkraften til Mozart. Signalene er så sterke at de ikke er til å overse.
Dette lille verket er interessant også musikkhistorisk. De første taktene minner meg spontant om Wagners "Tristan.." (en musikkologisk tvilsom påstand, riktignok), og store deler må Berlioz ha hørt og blitt inspirert av til å skrive "Tristia" opus 18 (meget sterke og flotte saker. Hør bare Boulez/Cleveland på DG). Mot slutten finnes harmoniske forskyvninger som peker både fremover og bakover. Bach gjorde lignende ting, dvs å la en akkord klinge med videre i neste akkord - med samme basstone og dissonerende effekt, men hos Mozart peker det snarere fremover i tid - og mer til modernistene enn romantikerne.
Dette er ikke et vitenskapelig fundert innlegg. Jeg har ikke belegg for noen av disse ideene hos anerkjente miljøer eller forskere. Jeg har bare lyttet til musikken. Språkbruken i deler av min omtale er definitivt post-romantisk, og refererer slik sett til begreper med liten eller annerledes allmenn anvendelse på Mozarts tid. Men dere er jo post-romantikere, enten dere vil eller ei, og det er for dere jeg skriver nå - i håp om at dere måtte oppdage/gjenoppdage en perle av et musikkverk.
Jeg har lyttet til Bøhm/VPO på DG.
C-moll, men en annerledes c-moll enn i andre verker i denne tonearten. Felles for alle er følelsen av tragedie og alvor, selvfølgelig. "Adagio und Fuge", KV 546: Desperasjon og dramatikk, "Grosse Messe", KV 427: Det opphøyde og uendelige. De ulike klaververkene atter annerledes.
KV 477 er tett, sort sorg. En fryktelig tilstand. Syv minutter uten nåde. Selve sluttakkorden er c-dur, men her kan ingen la seg narre: Den er like sort som c-dur i Mahlers 7. Uansett forteller dette oss noe om uttrykksregisteret, virkemidlene og skaperkraften til Mozart. Signalene er så sterke at de ikke er til å overse.
Dette lille verket er interessant også musikkhistorisk. De første taktene minner meg spontant om Wagners "Tristan.." (en musikkologisk tvilsom påstand, riktignok), og store deler må Berlioz ha hørt og blitt inspirert av til å skrive "Tristia" opus 18 (meget sterke og flotte saker. Hør bare Boulez/Cleveland på DG). Mot slutten finnes harmoniske forskyvninger som peker både fremover og bakover. Bach gjorde lignende ting, dvs å la en akkord klinge med videre i neste akkord - med samme basstone og dissonerende effekt, men hos Mozart peker det snarere fremover i tid - og mer til modernistene enn romantikerne.
Dette er ikke et vitenskapelig fundert innlegg. Jeg har ikke belegg for noen av disse ideene hos anerkjente miljøer eller forskere. Jeg har bare lyttet til musikken. Språkbruken i deler av min omtale er definitivt post-romantisk, og refererer slik sett til begreper med liten eller annerledes allmenn anvendelse på Mozarts tid. Men dere er jo post-romantikere, enten dere vil eller ei, og det er for dere jeg skriver nå - i håp om at dere måtte oppdage/gjenoppdage en perle av et musikkverk.
Jeg har lyttet til Bøhm/VPO på DG.
K
kbwh
Gjest
awe, er dette en fristelse man ikke bør si nei til?
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4698202.htm
Valentino innrømmer gjerne sin dragning mot ABMs italienske cool.
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4698202.htm
Valentino innrømmer gjerne sin dragning mot ABMs italienske cool.
Svar: Ja! Det er det beste stedet å starte. Har eid og verdsatt alle disse innspillingene dypt og inderlig lenge. Det er svært mye ved dem alle. Umulig å få sagt dette sterkt nok. De gir et representativt bilde av ABMs midtre og sene faser av karrieren, samt hans typiske tilnærming til ulike stilepoker. Lyden varierer i kvalitet, naturligvis, men gir alltid anledning til å oppleve denne eneren blant pianister i fulle drag.awe, er dette en fristelse man ikke bør si nei til?
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4698202.htm
Valentino innrømmer gjerne sin dragning mot ABMs italienske cool.
Hvis du kjøper den, sier jeg som Karajan: "Don't disturb it." Man haster ikke gjennom slike landskaper. Senere kan du komplettere. EMI-klassikeren med Ravel/Rachmaninoff har du vel allerede.
K
kbwh
Gjest
Jeg bærer hans fane høyt, men min kunnskap om hans æuvre er begrenset. Hjertelig takk. Jeg handler.
Jeg har noen spredte utgivelser av Michelangeli, men tror den neste skal bli denne kostbare saken, som inneholder en sjelden bonus, nemlig et opptak av prøvene med den store mannen:
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//SBT2088.htm
Hvis jeg ikke tar helt feil er dette konserten som han spilte dagen før han gikk i studio og spilte inn Ravel/Rach-platen.
Angående Mozart-platen som jeg snakket om så var det denne:
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//5628232.htm
Jeg har nå rukket å spille gjennom den en gang til, og står ved det jeg skrev tidligere: Aristokratens formfullendte Mozart. Adagioen i K488 er rett og slett perfekt utført fra pianistens side. Innspillingene viser seg å være fra 1953, orkesteret er Orchestra Alessandro Scarlatti under ledelse av Franco Caracciolo.
Haydn-konserten på samme plate liker jeg mindre. Den er fra 1975, med et annet orkester. Den følelsesmessig uberørte stilen passer dårligere i Haydns innfallsrike og morsomme musikk enn i Mozarts perfekte balanserte konserter. Dessuten spiller han hele tiden litt vel kraftig - i følge en vittig tunge som en prøysisk offiser.
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//SBT2088.htm
Hvis jeg ikke tar helt feil er dette konserten som han spilte dagen før han gikk i studio og spilte inn Ravel/Rach-platen.
Angående Mozart-platen som jeg snakket om så var det denne:
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//5628232.htm
Jeg har nå rukket å spille gjennom den en gang til, og står ved det jeg skrev tidligere: Aristokratens formfullendte Mozart. Adagioen i K488 er rett og slett perfekt utført fra pianistens side. Innspillingene viser seg å være fra 1953, orkesteret er Orchestra Alessandro Scarlatti under ledelse av Franco Caracciolo.
Haydn-konserten på samme plate liker jeg mindre. Den er fra 1975, med et annet orkester. Den følelsesmessig uberørte stilen passer dårligere i Haydns innfallsrike og morsomme musikk enn i Mozarts perfekte balanserte konserter. Dessuten spiller han hele tiden litt vel kraftig - i følge en vittig tunge som en prøysisk offiser.
ABM gjorde få offisielle innspillinger. Dels fordi han var notorisk vanskelig å forholde seg til for plateselskapene, dels fordi han led av prestasjonsangst og dels fordi han var kompromissløs og lite elastisk i samarbeid med andre musikere. Kroneksempelet på alt dette er sammenbruddet i innspillingene av Beethovens klaverkonserter med Carlos Kleiber (også han med enkelte egne oppfatninger om tingenes tilstand) og BRSO for EMI. Her hadde man altså stått på hodet i lange tider for å få i stand tidenes innspilling, og så er alt over etter en snau halvtime.
Det finnes likevel en del å få tak i. Jeg vil likevel råde til å starte med DG-boksen, fordi den utgjør basis i ABMs diskografi.
Testament-utgivelsen "The unpublished EMI live recording, London 1957" er med rette blitt hyllet som en begivenhet. Denne oppmerksomheten ble frontet av Bryce Morrison i Gramophone - med stor artikkel om ABM og uvanlig ekstatisk omtale av de to cdene. Den drøye halvtimen med "Rehearsal and sound-check" er magisk.
Mozart-konsertene på EMI som Bach_Man nevner er to blant flere som ble gjort på 50-tallet. Michelangeli hevdet selv at han var svært opptatt av Mozart og ikke kunne få spilt denne musikken nok. De få intervjuene han gav er underlige. En blanding av likegyldighet, overdrivelser, løgner, plutselig personlige og såre kommentarer, klar innsikt etc. Ikke noe mønster. Enigma. Ingen later til å ha stått ham nær på det personlige plan i voksne år, ikke engang kona - som verden forresten ikke visste om mesteparten av tiden. Hun har selvfølgelig skrevet bok etter at han døde. Han er den hemmeligste av alle de store i den klassiske musikkverdenen.
Men vi møter ham til de grader i innspillingene. Det er jo i høy grad kommunikasjon. Vi slipper til og med utenom alle ordene. Aldri kald eller indifferent, alltid interessant og noen ganger på et eget nivå.
Det finnes likevel en del å få tak i. Jeg vil likevel råde til å starte med DG-boksen, fordi den utgjør basis i ABMs diskografi.
Testament-utgivelsen "The unpublished EMI live recording, London 1957" er med rette blitt hyllet som en begivenhet. Denne oppmerksomheten ble frontet av Bryce Morrison i Gramophone - med stor artikkel om ABM og uvanlig ekstatisk omtale av de to cdene. Den drøye halvtimen med "Rehearsal and sound-check" er magisk.
Mozart-konsertene på EMI som Bach_Man nevner er to blant flere som ble gjort på 50-tallet. Michelangeli hevdet selv at han var svært opptatt av Mozart og ikke kunne få spilt denne musikken nok. De få intervjuene han gav er underlige. En blanding av likegyldighet, overdrivelser, løgner, plutselig personlige og såre kommentarer, klar innsikt etc. Ikke noe mønster. Enigma. Ingen later til å ha stått ham nær på det personlige plan i voksne år, ikke engang kona - som verden forresten ikke visste om mesteparten av tiden. Hun har selvfølgelig skrevet bok etter at han døde. Han er den hemmeligste av alle de store i den klassiske musikkverdenen.
Men vi møter ham til de grader i innspillingene. Det er jo i høy grad kommunikasjon. Vi slipper til og med utenom alle ordene. Aldri kald eller indifferent, alltid interessant og noen ganger på et eget nivå.
P
Parelius
Gjest
awe og dere andre; berikende lesning for en pøbel som meg. (For sikkerhets skyld; ingen ironie her.) Måtte dere finne tid til å gi oss mer.
Enig Parelius,
Dette er interessant lesning på en fredags formiddag.
Har veldig lyst på den boksen med ABM!
Takk for omtanken Awe, det går bra med fingeren. Fremdeles ganske ubrukelig, men det blir ingen varige mèn
Dette er interessant lesning på en fredags formiddag.
Har veldig lyst på den boksen med ABM!
Takk for omtanken Awe, det går bra med fingeren. Fremdeles ganske ubrukelig, men det blir ingen varige mèn
K
kbwh
Gjest
Siden det handler om Mozart her: Fikk boksen i går og ABM har fått spille min favoritt KV466 for meg. Du verden for en følsomhet og presisjon, og hvilke klangfarger!
Han tar Beethovens kadenser til steder jeg aldri har hørt dem også. Fantastisk.
Han tar Beethovens kadenser til steder jeg aldri har hørt dem også. Fantastisk.
Bare vent til du hører kadensen i første sats av Beethovens 1. klaverkonsert. Den mest ekstreme varianten noensinne. Måten han går fra demonisk villskap og angst til dagslys på må høres før en kan tro det.
K
kbwh
Gjest
Jeg vet det. Jeg har den. Kjøpte platen for pianokonsert nr. 3, med så er det eneren jeg har spilt mest.
Hvilken suksess hadde ABM med Mozart i DG-innspillingene? Av de fire konsertene - nr. 13, 15, 20 og 25 - synes jeg at de bli bedre med stigende tall, i den rekkefølgen. Allegretto-satsen fra KV 503 er så mangfoldig og inspirert at en bare må være takknemlig for i det hele tatt å ha hørt det. Ja, hele konserten er en hjørnesten i min musikksamling og en konstant påminner om hva ABM kunne utrette hvis det ville seg.
Før eller siden blir den menneskelig stemmen et savn, og da går det opp for deg også: Opera.
Opera er den ultimate kunstform, og det er essensiell lytting.
Også Mozart sine.
Cosi Fan Tutte er fin og morsom, men 'Die Entführung aus der Serail' er bare hysterisk morsom. Gled deg til fyllerøret!
('Ultimate kunstform' er selvsagt et tøvete begrep, jeg vil ikke ødelegge en så fin tråd som dette med kategoriske og ubegrunnede utsagn. Poenget mitt er at konseptet krever at man endrer sin virkelighetsoppfatning slik at den passer til librettoen, man må mao glemme sine referanserammer og godta en annen virkelighet i noen timer. Om du er villig til å gjøre det så virker handlingen i operaene helt fornuftig, og det faktum at karakterene synger blir en selvfølge! Man må altså gå inn i den verdenen som presenteres, men det virker ikke som om du har noe problem med det.) - og masse flotte arier. Storveis.
Blir dette for florlett, gå for mesterverket med en gang: Don Giovanni.
Eller du kan sjekke ut operaer fra 1960 - 2007; der er det mye snadder for gamle punkere med sans for litt 'vanskelig' og ambisiøs musikk.
Artig med en Michelangeli fanklubb!
Opera er den ultimate kunstform, og det er essensiell lytting.
Også Mozart sine
.Cosi Fan Tutte er fin og morsom, men 'Die Entführung aus der Serail' er bare hysterisk morsom. Gled deg til fyllerøret!
('Ultimate kunstform' er selvsagt et tøvete begrep, jeg vil ikke ødelegge en så fin tråd som dette med kategoriske og ubegrunnede utsagn. Poenget mitt er at konseptet krever at man endrer sin virkelighetsoppfatning slik at den passer til librettoen, man må mao glemme sine referanserammer og godta en annen virkelighet i noen timer. Om du er villig til å gjøre det så virker handlingen i operaene helt fornuftig, og det faktum at karakterene synger blir en selvfølge! Man må altså gå inn i den verdenen som presenteres, men det virker ikke som om du har noe problem med det.) - og masse flotte arier. Storveis.
Blir dette for florlett, gå for mesterverket med en gang: Don Giovanni.
Eller du kan sjekke ut operaer fra 1960 - 2007; der er det mye snadder for gamle punkere med sans for litt 'vanskelig' og ambisiøs musikk.
Artig med en Michelangeli fanklubb!
Meg? Opera? Absolutt! Både gamle og nye. Gjerne Mozart. Jeg klarer ikke å rangere mesterverkene hans innenfor sjangeren, men "Don Giovanni" er utvilsomt ett av dem. Setter pris på engasjert stil, særlig når en er virkelig begeistret for noe. Det har en tendens til å smitte. Kjør på.
K
kbwh
Gjest
Hvilket rør bør man fylle med?
Jeg har aldri kommet så langt som til å kjøpe denne. Kunne tenkt meg noe a la Jacobs eller Östman, men de har vel ikke spilt den inn en gang. Er Gardiner løs nok i snippen til slikt sprøyt?
K
kbwh
Gjest
Det kan se ut som at det er ABM som skal ordne opp i "C-durkonserten som starter med akkorder" for meg. Jeg har bare Bilson fra før, og har ikke hatt helt fot for ham i denne (nb, jeg håper du leser dette). Der ser man. En innspilling av essensiell Mozart er ikke nok.
Kanskje den på Erato med
Christine Schäfer, Patricia Petibon, Ian Bostridge, Iain Paton, Alan Ewing, Jürg Löw
Les Arts Florissants
William Christie
?
Lenge siden jeg hørte den, men den bør vel fylle kravene dine om utøvere i hvert fall.
Christine Schäfer, Patricia Petibon, Ian Bostridge, Iain Paton, Alan Ewing, Jürg Löw
Les Arts Florissants
William Christie
?
Lenge siden jeg hørte den, men den bør vel fylle kravene dine om utøvere i hvert fall.
K
kbwh
Gjest
Hogwood er på Double Decca, sikkert uten libretto (ref. Östman). Kanskje Amazon marketplace er stedet for en brukt fullprisutgave.
Christies er £23 på MDT, men da skulle papirene være i orden.
Christies er £23 på MDT, men da skulle papirene være i orden.
Standardinnspillingen av die Entführung før i verden var den på DG dirigert av Böhm, med Reri Grist, Peter Schreier, Arleen Auger osv. Den var fryktelig bra i sin tid, om den fortsatt er tilgjengelig er jeg ikke sikker på.. Joda, her er den: http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//4298682.htm. Tar forbehold mht kvaliteten på den digitale remasteringa, da DG var dyrisk uheldige med noen slike, særlig et par andre kjempe-Böhm operaer (Le nozze spesielt, da den ble hard og digital), men på vinyl er lyden god og varm, og Grist er jo lettbent.
Cosi: Hvis dere kan utstå mono finnes det jo ingen bedre enn Karajaninnspillingen fra 1955 med Schwartzkopf, Merriman, Panerai og Simoneau (selvsagt produsert av Legge). Jeg ser jo det er flere som har sansen for Schwartzkopf her..
Don tør jeg ikke komme med noen anbefaling på, da jeg har bare hørt Raimondi og F-D (Böhm og DG's remastring igjen; kunstnerisk fabelaktig)
Bernt K
Cosi: Hvis dere kan utstå mono finnes det jo ingen bedre enn Karajaninnspillingen fra 1955 med Schwartzkopf, Merriman, Panerai og Simoneau (selvsagt produsert av Legge). Jeg ser jo det er flere som har sansen for Schwartzkopf her..
Don tør jeg ikke komme med noen anbefaling på, da jeg har bare hørt Raimondi og F-D (Böhm og DG's remastring igjen; kunstnerisk fabelaktig)
Bernt K
K
kbwh
Gjest
Da Ponte er greie.
Cosi: Böhm på EMI. Schwarzkopf og Legge (og stereo!)
Figaro: Solti med te Kanawa på Decca eller Jacobs på HM. Deilige begge.
Don: Giulini på EMI.
Synes jeg da.
Cosi: Böhm på EMI. Schwarzkopf og Legge (og stereo!)
Figaro: Solti med te Kanawa på Decca eller Jacobs på HM. Deilige begge.
Don: Giulini på EMI.
Synes jeg da.
N
nb
Gjest
Jada, lest og notert. Bilson er jo på vei i posten, så får man se om de leverer varene. Men jeg regner jo med de gjør det, uansett bør en velassortert samling av Mozart ha et par "far out" versjoner av de viktigste verkene, om ikke annet så oppdager man som regel noe nytt.