U
utgatt60135
Gjest
Som sykkelentusiast visste jeg om bruken av dop men lot det aldri gå utover interessen og beundrineg over prestasjonene. I senere tid er jeg mer tvesynet. Kan det være en analogi til musikkens doprelaterte verden?
I den senere tid har jeg interessert meg for et delvis glemt kapittel, nemlig rockens kreative periode på slutten av 60-tallet. Jeg har en venn som holder seg mest til denne perioden og som har prøvd det meste av dop. Så vidt jeg har skjønt så var LSD mest utbredt på den tiden og i følge min venn er LSD det sterkeste dopet og som fører til en helt spesiell opplevelse. I hvor stor grad av tror dere tripene medførte til at perioden ble en så kreativ prosses? Senere var det vel andre dop som dominerte og som hadde anderledes virkninger? Det var jo naturlignok mange andre faktorer også. Jeg vet ikke mye om temaet selv men synes det hadde vært interessant å dra i gang en diskusjon om dette.
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band av The Beatles blir på endel nettsteder regnet som "verdens beste" album. Jeg er ikke noe spesielt Beatles fan men har forstått at albumet dreier seg mye om dop og tripper. Samtidig er motstanden mot stoffmissbrukt ganske sterk i dagens samfunn. På den tiden var det vel litt anderledes. Selv om kanskje bruk av f.eks LSD kunne være positiv for kreaviteten i begrenset bruk så er det likeså en kjennsgjerning at realitetene er personlige tragedier med dødsfall, mens andre hanglet seg såvidt videre. Jeg synes det ser ut som den kreative inspirasjonen de sansynlig har fått fra sine trippper ofte varte i bare noen år. Arrester meg om jeg er ute på jorde nå. Har også forstått det slik at opplevelsen av psykidelisk rock oppnås for fullt hvis også lytteren er på en trip.
Det jeg lurer på er kontrasten til rusmissbruk og vår beundring for musikken og musikerne. Er det uproblematisk? Er det bare historie?
I den senere tid har jeg interessert meg for et delvis glemt kapittel, nemlig rockens kreative periode på slutten av 60-tallet. Jeg har en venn som holder seg mest til denne perioden og som har prøvd det meste av dop. Så vidt jeg har skjønt så var LSD mest utbredt på den tiden og i følge min venn er LSD det sterkeste dopet og som fører til en helt spesiell opplevelse. I hvor stor grad av tror dere tripene medførte til at perioden ble en så kreativ prosses? Senere var det vel andre dop som dominerte og som hadde anderledes virkninger? Det var jo naturlignok mange andre faktorer også. Jeg vet ikke mye om temaet selv men synes det hadde vært interessant å dra i gang en diskusjon om dette.
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band av The Beatles blir på endel nettsteder regnet som "verdens beste" album. Jeg er ikke noe spesielt Beatles fan men har forstått at albumet dreier seg mye om dop og tripper. Samtidig er motstanden mot stoffmissbrukt ganske sterk i dagens samfunn. På den tiden var det vel litt anderledes. Selv om kanskje bruk av f.eks LSD kunne være positiv for kreaviteten i begrenset bruk så er det likeså en kjennsgjerning at realitetene er personlige tragedier med dødsfall, mens andre hanglet seg såvidt videre. Jeg synes det ser ut som den kreative inspirasjonen de sansynlig har fått fra sine trippper ofte varte i bare noen år. Arrester meg om jeg er ute på jorde nå. Har også forstått det slik at opplevelsen av psykidelisk rock oppnås for fullt hvis også lytteren er på en trip.
Det jeg lurer på er kontrasten til rusmissbruk og vår beundring for musikken og musikerne. Er det uproblematisk? Er det bare historie?