Wharfedale Linton Heritage
vs.
Larsen 4.3
- Wharfedale spilt ca. 200 timer
- Larsen helt ny ut av eska
- Begge høyttalere ikke optimalt plassert, men greit nok
- Yamaha A-S1100 forsterker, litt vinyl og litt Spotify
- Forskjellig kabling
Testlåter
- Jan Jelinek - Drift / Poren
- Sade - Is it a crime
- Steely Dan - Caves of Altamira
- Bobby Wright - Blood of an American
- Photek - T’Raenon (Version)
I det vi starter vår uformelle test, låter umiddelbart Wharfedale som en bedre høyttaler enn Larsen. Stereobildet er bredere og tydeligere definert, og det er mer dybde i lydbildet. Til sammenligning er lydbildet til Larsen høyere, men mer sentrert og “langt unna”. Linton er avslørende høyttalere og fremhever mange detaljer i opptakene frem for lytteren, spesielt tydelig blir smattingen til Bobby Wright i “Blood of an American”, som man hører lite til hos Larsen. Den akustiske gitaren trer også bedre frem hos Linton her, og både min lyttekamerat og jeg er enige om at Linton er best på denne låten.
Diskanten til Linton er en god del skarpere og mer in-your-face enn hos Larsen. Når vi spiller noen lavmælte spor fra Jan Jelinek sin legendariske skive “Loop Finding Jazz Records”, er Larsen sin gjengivelse å foretrekke. De perkussive teksturene som ligger over musikken blir for harde og plagsomme hos Linton, mens Larsen gjengir de med en avslappet selvfølgelighet. Det samme merker vi når vi spiller noe Steely Dan med aktive cymbalspor. Linton sin diskant og øvre mellomtone er lynrask og detaljert, og det kan faktisk bli for mye av det gode. Andre ganger blir man fascinert over detaljrikdommen og romligheten de fremkaller.
Linton er en mer flashy høyttaler i måten den presenterer musikken - den ønsker å tiltrekke seg oppmerksomhet, og å imponere. Og lydbildet er unektelig kraftfullt og detaljert. Larsen tar mindre plass, fysisk såvel som lydmessig, og det er ment i positiv forstand. De låter mer avslappet og naturlig, uten at det blir for kjedelig. I en lyttesituasjon som min, hvor høyttalerne står i en stue og brukes hovedsaklig på lavt og middels volum og i tillegg til annen aktivitet, er denne naturligheten et stort pluss.
Presentasjonen til disse to høyttalerne kunne knapt nok vært mer forskjellig, og det er ikke rart når man ser på dem, det er to ganske forskjellige design. Når man A/Ber disse så vil ofte Wharfedale trekke det lengste strået ettersom de er så detaljerte og tilstedeværende. Hvis Larsen er som å se bandet fra midt i lokalet, så er Linton som å stå rett foran bandet. Sånn føles det hvertfall når man spiller de rett etter hverandre.
Etterhvert koblet vi fra Wharfedale-høyttalerne og stuet de bort, og lyttet bare på Larsen. Relativt raskt gikk vi fra å tenke at de var noe smale i lydbildet og dempet i diskanten, til å synes at de spilte meget balansert og fint. Psykoakustikk er en forunderlig ting…