Jeg kan ikke svare for Harbeth, men det finnes mange ulike testprotokoller både for å svare på om det er en forskjell og for å gradere hvor stor den eventuelle forskjellen er. ABX-protokollen ble
utviklet av Bell Labs rundt 1950 nettopp for å teste audio med stor grad av repeterbarhet. I andre sensoriske fagfelter brukes ofte forskjellige triangeltester hvor man bare skal si hvilke to av de tre testobjektene som er like uten å vite hva noen av dem er (dvs randomisert veksling mellom XXY, XYX, YXX, XYY etc). Enkelte mener at ABX gjør det enklere å svare riktig når man får tid til å gjøre seg kjent med de to referansene først og vet at den tredje enten er A eller B, men jeg har ikke sett noen dokumentasjon på det. ABX er langt fra enerådende som protokoll for blindtest i audio. Disse bruker f eks en annen testprotokoll med to stimuli og gradert skala:
Audio metrics and testing methodology - SoundExpert.
Det finnes faktisk standarder på dette, mer her:
For "middels forskjeller":
http://www.itu.int/dms_pubrec/itu-r/rec/bs/R-REC-BS.1534-3-201510-I!!PDF-E.pdf
For "små forskjeller":
http://www.itu.int/dms_pubrec/itu-r/rec/bs/R-REC-BS.1116-3-201502-I!!PDF-E.pdf
Argumentet i artikkelen av Teresa Goodwin som det er linket til ovenfor er at mennesker ikke greier å holde tre sanseinntrykk i hodet samtidig, slik at en "ABX-test" hvor de tre objektene blir presentert bare en gang sekvensielt ikke vil fungere. Det argumentet er skivebom. Slik ABX-tester praktiseres i nyere tid (dvs etter ca 1975) er det "lov" å gå frem og tilbake så mange ganger man vil for å sammenligne parvis før man svarer. Hvis man prøver AXAXAXAX og finner ut at de låter nokså likt, og deretter BXBXBXBX og finner ut at de låter litt forskjellig, så er det ikke spesielt avansert rakettforskning å krysse av at X=A i testen. Det finnes da også mengder av positive testresultater fra ABX-tester der hvor det er reelle forskjeller å høre, f eks mellom
effektforsterkere,
høyttalere,
forvrengning og
små nivåforskjeller. Det er dessuten testpersonen som styrer hvor lenge man vil lytte på hvert eksempel, 5 sek, 10 sek, 5 min, 3 uker - fritt valg. Kritikken hennes er derfor ikke spesielt treffende. Egentlig er det bare to faste regler i en blindtest: 1) Matchet lyttevolum for at ikke utilsiktede nivåforskjeller skal dominere hele resultatet, og 2) Ikke lov å titte på apparatene før man svarer. Resultatene blir gjerne de samme uansett. Dessuten håper jeg hun tar feil: Hifi-guruer har ingen problemer med å uttale seg om lydkvaliteten i de enkelte rommene på en messe, selv om de besøker dem sekvensielt og kanskje må huske ti-tolv forskjellige lytteinntrykk før de oppsummerer. Hvis hun har rett er mye av det vi leser i hifi-blader meningsløst skvalder.
For å kompensere for OT-digresjonen: Trådstarter spurte hva man kan få utover det en 3020D leverer hvis man betaler (mye) mer, utover mer effekt for å spille høyere. Jeg tror det viktigste er mer oppløsning. En 3020D har såpass høy forvrengning at den vil sløre til litt detaljer i kompleks musikk allerede ved moderate volumer. Ørevennlig forvrengning, men likevel. En (enda) bedre forsterker kan gi bedre evne til å skille ut små detaljer i et komplekst lydbilde, gjengi svake lyder samtidig med sterke og plassere dem riktig i stereoperspektivet, osv. Tenk et lite pling på triangelet bakerst i et symfoniorkester i full utblåsning. Det forutsetter også høyttalere med tilsvarende oppløsning og en lyttesituasjon hvor man faktisk hører etter, som i sin tur forutsetter såpass lyttevolum at disse smådetaljene blir hørbare over bakgrunnsstøyen i rommet. Så svaret blir fortsatt en variant av mer effekt for å spille høyere før lydbildet begynner å gro igjen.