Men poenget mitt er at vi har det så fordømt bra i Norge at jeg får piggene ut når det klages, og det skal jo klages og jamres hele tiden.
DET har du absolutt rett i, men klagingen foregår på alle nivåer. Hovedproblemet i AS Noreg er at vi nå pøser ut millioner og milliarder i stadig økende tempo, og de er all og stor grunn til å stille spørsmål med hvor alle offentlige kroner tar veien. Offentlig konsulentbruk er bare ett eeksempel som har eksalert til det absurde i løpet av de siste par tiår.
Når krybba er tom bites hestene, heter det i e et ordtak...
Først til Terje: Da er vi nok egentlig ganske enige. Riktignok er det en litt for stor gruppe som lever under EUs fattigdomsgrense i Norge, men det er de aller vanskeligst stilte jeg fokuserer på her, som du har forstått. Fram til jeg ble engasjert i dette arbeidet kjente jeg personlig ingen pensjonister som hadde det vondt, jeg kommer tross alt fra ressurssterke miljøer i en oljeøkonomi som de fleste av oss her inne. Gjennom arbeidet som journalist med seniorsaker som det viktigste kom jeg først i direkte kontakt med problematikken, men det jeg skrev var som oftest myntet på de mest ressurssterke av pensjonistene, de som 350.000 som leser VI OVER 60. For endel var vi mest forbundet med artikler om arv og skatte- og pensjonssparing og denslags i tillegg til svindyre gruppereiser til eksotiske reisemål med journalist eller redaktør som reiseleder. I tillegg var jeg ansvarlig for tekniske spalter om alt fra det nyeste innen støvsugere til stereoutstyr. For eksempel har Moiz og John Blue JB3 fått omtale i min spalte som het Duppeditter. Men det var først da jeg ble en del av ledelsen i det nettverket som hadde som jobb å rapportere om sosialpolitiske problemer til EU-kommisjonen, European Anti Poverty Network. Selv om jeg har forlatt EAPN og i dag fokusere på nasjonale problemer mer enn europeiske, så er jeg fortsatt en del av et forum for rapportering til og resolusjoner for samme EU-kommisjon gjennom Baltic Sea NGO Network. Norge tilhører i EU/Schengen-sammenheng den baltiske region.
Når det gjelder klaging fra folket, vi har vel alltid hatt de som klager selv om de har det som plommen i egget. Før i tiden hoppet folk på skattelettetoget fordi de trodde at de ville bli beriket av en skattereduksjon. Vel, mange fant ut på åttitallet at de småkronene ikke fikk så stor betydning som de hadde håpet på, og klagingen på skattepress ble bare større av at de borgerlige på åttitallet ikke leverte de varene folk trodde de skulle få. Det klages over en lav sko i et velferdssamfunn som Norge, men de aller svakeste gruppene vil alltid ha et problem med å få ha en stemme i det offentlige. Det må ikke bli slik at de som har det verst får beskjed om å holde kjeft fordi en så stor majoritet her til lands ikke har noen grunn til å klage over tingenes tilstand. For i et slikt overflodssamfunn er den psykiske effekten av å være ubemidlet og fattig mye verre enn i samfunn som har en større underklasse. I andre land er det mye stolthet forbundet med å hevde sin rett som fattige, de føler en sterkere gruppetilhørighet. I Norge er slikt annerledes, og jeg har blant annet gitt opp tanken om fattigdomshøringer rett og slett fordi så få ønsker å stå fram med sine problemer i frykt for hva det gjør med deres sosiale status på hjemstedet. Kun i Oslo har slikt vist seg å ha en viss tyngde, men det er likevel litt spill med tid og ressurser for meg.
I lys av all klaging over økonomi og det at "krybben er tom" gjør meg ekstra betenkt over sløseriet dagens regjering står for i offentlig regi. En ting er at de har ført til tidenes byråkratiske opprusting de fire årene den allerede har vært i posisjon, men i tillegg så opprettes det hele to nye departementer for å få plass til en ny alliansepartner som skal sikre at de neste fire årene går glatt. Jeg anser de to nye departementene som ren belønning for å være lojal mot de to opprinnelige regjeringspartiene. Selvfølgelig er jeg tilhenger av satsing på høyere utdanning, men tar ikke et eget departement med et digert byråkratisk apparat ressurser fra nettopp der vi trenger å tilføre og bruke ressursene klokere? Hvorfor ikke bare føre de milliardene det koster direkte over i institusjonene uten å bygge et digert byråkrati for pengene? Vi har sett slik politikk før, i farten er det Italia som glimrer med sitt forsøk på å inkludere flest mulig partier i sentrum/høyre-aksen som utgjorde Berlusconis forskjellige administrasjoner.
Slik jeg ser det synes jeg plattformen til den nye regjeringen er fin, men jeg er redd den undermineres av deres forsøk på å inkludere flest mulig i regjeringen med den kostnaden det har medført. Når vi er i en periode der inntektene til staten ikke var de engang var og ambisjonene om å minske ulikhetene i samfunnet er høye virker det uansvarlig for meg å opprette det jeg mener er unødvendige departementer, kun for å skaffe jobber til et tredje parti uten at de to andre skal tape taburetter utover den ene som gikk til Skei Grande. Det er å sende et feil signal når det kommer til ansvarlig pengebruk i alle fall.
består ikke de for det meste av avdanka politikere........