Asbjørn. Dra hodet opp fra Cognac-glasset og se på nav-systemet. ER det virkelig et system som _ikke_ stiller krav? Er det?
Krav:
Det er krav i alle retninger, skal jeg si deg. Det hele starter med et krav. Du må ha dokumentert nedsatt arbeidskapasitet med 50 % eller mer grunnet sykdom, skade eller lyte. Har dine barn slik nedsatt arbeidsevne? Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Så skal du ha en aktivitetsplan. Denne planen må du følge opp. Gjør du ikke aktivitetene som du og din navkonsulent har blitt enige om så strykes pengene din. Er ikke dette et massivt krav? Det er et steinhardt krav, skal jeg si deg, som håndheves. Du må også hele tiden sende meldekort, hvor du nøysommelig fører opp dager du har jobbet, utført tiltak, tatt ferie, vært syk. Kludrer du dette til så blir du trekt i utbetaling. Er ikke dette krav? Må dine barn avgi deg nøysommelig rapport før de får månedspengene sine, hvor de går gjennom dag for dag, time for time? Det er krav i hue og ræva i nav. Du later som om de sitter på rævva og gjør ingenting. Det skjer bare unntaksvis, når NAV ikke får ut fingeren.
For all del, det er bra at det blir stilt krav overfor personer med dårlig helse, men det skal være realistiske krav. Du og andre gir syke så høye krav at det kunne like gjerne vært å be dem gå på månen. Ta deg sammen og kom deg på jobb, er ikke noe som ville falt deg inn å si til en person som ligger på gaten med åpent beinbrudd. Men det er noe du sier til folk med usynlig sykdom. Du finner det greit, for du har ei tante som har en smertesykdom som hun på tross av makter å gå på jobb. Som om resten smertepasienter har samme smertesykdom, samme arbeidsoppgaver, samme tilrettelegging og samme arbeidsmiljø. Og det før vi begynner på hennes sosiale situasjon utenfor jobb.
For all del, du er en god far som stiller fornuftige krav til dine barn og banker det inn i skallen dem at gode arbeidsrutiner trumfer talent. Du er en ressurssterk far. Men husk at ikke alle er like heldige her i Norge. Barn kan ikke velge å vokse opp i et slikt hjem. En rekke har ikke energi nok til å ta seg av barna på en slik god måte som du klarer. En rekke vokser opp i rake motsetningen med omsorgsbrist og det som virkelig verre er. Disse personene karrer seg gjennom barndommen med solide arr. Mange av dem kommer seg ut i arbeidslivet og når nye arr kommer, så er kroppen og hodet utslitt. De går i bakken. Du kalte det nettopp passe fnysete for lettere psykisk lidelse, eller diffuse smerter.
eksempel:
Du kan ta caset der vedkommende ble misbrukt som barn, fra hun var 5 år gammel til 15. Hun som deretter havnet i et voldelig forhold som 16, ble voldtatt en rekke ganger. Hun som kom seg inn i arbeidslivet og holdt i en rekke år før hun ble gravid og fikk problemer med bekkenet. Lettere psykisk lidelse sa du? PTSD, angst, depresjon, nå også med bekkenløsning. Å være gravid er en enorm fysisk påkjenning, noe Høyre bryr seg døyten om i andre saker. Hun bet tenna godt sammen, brukte jobben for å fortrenge sine gamle minner. Og så kom det fysiske på toppen. Nå kunne hun ikke lenger gå på jobb for å fortrenge sine tidligere problemer.
Hvor lenge tror du vedkommende gikk på AAP før de sendte henne på ufør? Det er folk som dette Høyre kaster ut på sjøen og roper svøm til. For 3 år går utrolig raskt. Hun skal behandles og hun skal i forskjellige tiltak. Det må dokumenteres at hun ikke vil få forbedret arbeidsevne. Du sier hun skal ta seg sammen. Det er hennes feil at hun ikke ble ferdigavklart på 3 år. Hun visste jo tiden, sier du. Hun "fortjener" å stå der uten ei krone, for hun visste om det.
Psykisk lidelse:
Hva vet du om lettere psykisk lidelse? Vet du hva en mild depresjon er? Du må ikke la deg narre av ordene "lett" og "mild", for det er verken lett eller mildt. En rekke personer med mild depresjon klarer å gjøre hva du forfekter, å komme seg på jobb. I perioder så blir det for mye for dem og de må sykemeldes en periode, kort eller lang. Det er generelt kjempemørkt for dem og de bruker alle krefter på å holde det gående på jobben. Dette er den milde varianten.
Hvordan tror du moderat depresjon er? Det er mange av dem på AAP. Det er lite moderat over en moderat depresjon. Du relaterer til de dagene du som far har en kamp med å sende barnene dine på skolen. Du kommer seg på skolen, til slutt, fordi du er en god far. En person med moderat depresjon har en slik kamp, hver dag om å komme seg ut av senga, ikke skolen, men senga. Og lykkes han, så er det en ny kamp om å komme seg ut av døra, hvis han vant kampen om å komme i dusjen da, og kampen når dusjen var ferdig. Og lykkes de ikke, så er det rykk tilbake til start. Det er disse du sier, "skjerp deg, ta deg sammen" og "de har godt av å bli stilt krav til" til. Vi går videre fra _moderat_ depresjon til alvorlig depresjon.
Alvorlig depresjon er disse som er sengeliggende og som ikke kommer seg på do for å gjøre sitt fornødende. Rimelig alvorlig, ikke sant? Du er ikke i nærheten av arbeidslivet med alvorlig depresjon, for å si det slik. Med moderat depresjon er de ute av arbeidslivet. Med mild depresjon så kan du holde det gående, bite tenna sammen. Og jammen meg som de biter tenna sammen. Og så kommer folk som du og forteller dem at når de ikke klarer å bite tenna sammen lenger så er det bare å bite tenna sammen.
Og vi har ennå ikke snakket om angst. Som gjerne er makkeren til depresjon. De kommer ofte i 2-spann.
Vet du hva, en person med alvorlig depresjon får ikke automatisk ufør, og godt er det. Han må avklares. Det må bevises at han ikke vil få forbedring i sin arbeidsevne. Så han må inn i behandling og så prøves ut i tiltak. Tror du 3 år er lang tid for en slik person? Nei, det er ikke det. Det er personer som dette Høyre viser en lang finger. Denne personen skal på sosialstønad. En stønad som han må oppsøke for å få, så Høyre sparer inn kroner der også.
Prøv å sett deg inn i andre folks lidelser, er du snill. Du er ikke så god som du tror. For all del, det hjelper med et godt sosialt nettverk. Du glemmer at det er ikke noe alle har, eller kan få, der du sitter med Cognac-glasset ditt.
Nå vet du forhåpenligvis bittelitt mer om depresjon, en sykdom som uføretrygder utrolig mange mennesker i Norge, hvis du gadd å ta det til deg da der du sitter med cognac-glasset og skryter av at du arbeidet deg opp fra du var 16 til dit du er i dag med millionlønn. Jeg anbefaler deg å lese deg opp, for du har i denne tråden sammen med mange vist dere totalt uvitende. For hvem vet, for det om ett år kan være du som pådrar deg depresjon. Ja, det skjer det, skjønner du. Ressurssterke personer pådrar seg dritt som depresjon. Og da er det dine barn som må mase på deg for å få deg ut av senga, og fortelle deg om å ta deg sammen.
