Til alle tider i det moderne Norge har statsråder, partiledere og offentlige embetspersoner vært nødt til å gå av.
Ikke bare nødvendigvis fordi de hadde gjort noe feil. Mange har gått av fordi det å ta ansvar for at noe galt har skjedd, er et – i ordets mest positive forstand – ritual som er helt avgjørende for at vår felles tillit til de politiske institusjonene skal fungere. Politiske (og offentlige) ledere går av rett som det er, ikke fordi de selv har feilet direkte, men for eksempel fordi:
- noe har hendt på deres vakt som de er øverste ansvarlige for,
- noe har hendt på deres vakt som de burde hatt oversikt over, og søkt å forhindre,
- eller at noe har hendt som påvirker offentlighetens mulighet til å ha tillit til dem.
I denne handlingen – å gå av – ligger også et viktig likhetsideal. I et demokrati er ingen viktigere enn funksjonen de er satt til.
Når ledende politikere nå lar være å gå av etter graverende skandaler, mens offentligheten bes om å bli trodd på politikernes ulastelige karakter, snus tilliten på hodet: Vi skal stole på at ingenting av det gale som har hendt, skjedde med hensikt – fordi lederne våre sier det.
Slik kan det ikke fungere. Selv om det måtte være sant at de ikke visste, eller at det ikke var med hensikt, kan det ikke fungere slik. Og derfor bør både utenriksministeren og Høyre-lederen gå av.
Ikke nødvendigvis fordi de har gjort noe galt, og heller ikke fordi vi ikke måtte tro dem i sine forklaringer (det er lett å tro på, og ha stor medfølelse med dem begge) – men fordi de, til syvende og sist, er de eneste som i politisk sammenheng kan ta ansvar for, og konsekvensene av, det som har skjedd.
Og dersom de ikke gjør det, pulveriseres ansvaret, og grunnlaget for tillit er borte. Ved å heve seg selv over funksjonen, påfører Huitfeldt og Solberg dermed skade på institusjonene de representerer. Og alle som avhenger institusjonene, tvinges til å måtte leve med tvilen.
Det handler ikke bare om dem selv, eller hvordan de «håndterer» en svært vanskelig sak. Det handler også om belastningen det påfører de politiske institusjonene at sakene fortsetter å dominere det politiske ordskiftet, på bekostning av faktiske, politiske saker.
Det er dette som er viktig nå. Det politiske Norge har MeToo-et, pendlet, etterlønnet, daytradet og uvitenhet-et seg inn i det som kan bli – eller allerede har blitt – en fundamental tillitskrise. Den nesten ustoppelige rekken av skandaler som har rammet norsk politikk de siste årene er i ferd med å påføre det vi – nesten klisjéfylt – omtaler som det norske tillitssamfunnet et permanent sår.
Men en ting Høyre og Arbeiderpartiet har til felles, er at de begge viser en evne til å se bort fra dette, og demonstrerer hvor ulekkert makt ter seg når faktisk makt trues.
De siste dagene har dermed Norges to største (styrings)partier vist seg fra sin aller minst sympatiske side. Skamvett etterlyses herved. Høyre og Arbeiderpartiet har selv et ansvar for å rydde i egne rekker, og for å sørge for et offentlig ordskifte som baserer seg på fakta og sannhet, fremfor uansvarlige spekulasjoner og avledningsmanøvre for å tildekke og forsvare egen makt.
I de drøye to døgnene som har gått siden Høyre omsider overleverte listen over Sindre Finnes’ over 3 600 aksjetransaksjoner i Erna Solbergs regjeringstid, og ikke minst i de to ukene forut, er det påfallende hvor lite kritikk Høyres hovedrival Arbeiderpartiet har rettet mot, vel, Høyre.
En skulle jo tro at Arbeiderpartiet hadde noe å melde når det viser seg at Erna Solbergs ektemann i ei årrekke, trass i sine offentlige uttalelser, har drevet omfattende aksjehandel – i flere tilfeller i selskaper som påvirkes av konas politiske beslutninger. Og når den eneste forklaringen en får, er at Solberg ber om å bli trodd på at hun ikke fikk det med seg.
Men Arbeiderpartiet kan jo ikke det. De må sitte på hendene sine i stedet. Og årsaken til det, er at de selv har en statsråd som befinner seg i en (vel å merke mindre omfattende) lik situasjon. Hun heter Anniken Huitfeldt og er utenriksminister. Det meste av prinsipielt begrunnet kritikk mot Erna Solberg og Høyre ville i Arbeiderpartiets situasjon slått tilbake på dem selv. Med ett svært viktig unntak: Huitfeldt tok selv initiativ til å fremskaffe oversikt over saken, og oppsøkte offentlighetens oppmerksomhet for å legge det fram – i god tid før det var valg.
Men, spør enkelte så, hvorfor publiserte ikke mediene også hele omfanget av Sindre Finnes’ aksjehandel i tide til at også det ble offentlig før valget?
Kanskje var det av en skjult grunn, antydes det. «Det er ikke bare politikere som skal skjerpe seg – men også media. Forklar meg hvordan Anniken Huitfeldt blir grilla for aksjer rett før valget, mens Erna Solberg slipper unna til alle stemmene er talt?», skrev stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam (Ap) på Facebook.
(Svaret er enkelt: E24 ba ekteparet Solberg/Finnes om en full oversikt over alle Finnes' aksjehandler i perioden Solberg var statsminister allerede fredag 1. september. Først to uker etterpå kom det svar).
«Håper ikke noen medier har sittet på saken om Sindre Finnes sin aksjehandel før kommunevalget, men valgt å vente (…) Vil dette noen gang bli kjent, om man ventet? Om dette ville hatt betydning for valgutfallet, kan ingen vite», skrev byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap) på Facebook – før han gjorde vendereis og slettet innlegget.
«(…)Dette er veldig problematisk hvis det er noen som har sittet på informasjon her og ikke latt den komme ut med tanke på at vi står rett overfor et valg. Det mener jeg er alvorlig, og jeg håper at også mediene går i seg selv», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik (som også er sentralstyremedlem i Ap) til NRK Dagsnytt – før hun også beklaget og «presiserte» hva hun mente i et innlegg på Facebook.
Mediene har ofte all grunn til å gå i seg selv. At helt ledende Ap- og LO-personer like etter et valg velger å spre påstander om at en av Norges ledende redaksjoner av en eller annen ublu, ikke-uttalt årsak velger å holde tilbake et av tiårets store politiske scoop, er ikke blant dem.
Det er faktisk motsatt: Det forteller mye om enkelte maktpersoners manglende evne til å bearbeide egne nederlag, at dette er hva de velger å bruke tiden på i dagene etter sitt dårligste valg på hundre år. Det må være noen andres skyld.
Men både Gunaratnam, Johansen og Følsvik har rett i én viktig ting. Og det er at velgerne i høyeste grad ville hatt interesse av å vite omfanget av, og omstendighetene rundt, Sindre Finne's aksjehandel før valgdagen. Derfor ba E24 første gang om å få overlevert en slik oversikt 1. september. Det var visst veldig, veldig vanskelig for ekteparet Solberg og Finnes å fremskaffe. Trass i at eksperter sier til NRK det tar noen timer å få noe slikt på plass, brukte Solberg, Finnes og Høyre nesten to uker. Og dette er heller ikke første gang Høyre sliter med å offentliggjøre informasjon innen et valg.
Å bevitne noen av landets mektigste partiers og institusjoners handlemønster i dagene før og etter valget, har helt oppriktig vært nedslående og til å bli oppriktig bekymret av. I Trondheim truer LO med økonomiske konsekvenser for Senterpartiet dersom ikke Senterpartiet er lojale mot LOs foretrukne samarbeidskonstellasjoner i bystyret, mens LO-lederen nasjonalt lefler med det som må kunne kalles konspirasjonsteorier om medienes rolle i frie valg (før hun, for ordens skyld, som nevnt gjør snuoperasjon og beklager).
Høyre opptrer som om skandalen som nå rammer partilederen deres primært er en form for personlig tragedie, noe som bare blåser over, noe som ikke har langsiktige, alvorlige implikasjoner, noe som ikke hefter ved partilederens tillit eller karakter – og som om saken er et spørsmål om vår sympati for Erna Solberg. Men vi har alle sympati med Erna Solberg. Det er ikke det saken handler om.
Arbeiderpartiet reduserer skandalen til et politisk nullsumspill, siden de ikke kan kritisere Høyre direkte. Og det er ellers helt topp at Arbeiderpartiet etterlyser en mer virksom og maktkritisk presse. Da kan de jo for eksempel selv vise vei ved å forkaste innstrammingene de selv (og helt uforståelig) har foreslått i offentlighetsloven.
Det er mer enn en smule (makt) arrogant å kreve en mer pågående og maktkritisk presse med én hånd, og utforme innstramminger i pressens adgang til å ettergå makten med den andre.
Tilliten i Norge kom ikke av seg selv, og er ikke gratis. Mediene kan ødelegge denne tilliten ved å for eksempel henfalle til sensasjonalisme og klikk-journalistikk eller drive uetisk journalistisk praksis. Alt dette forekommer i for rikt monn i Norge, og alt dette burde vi diskutert mer, ikke mindre.
Men at de skulle konspirere om å påvirke utfallet av valg er faktisk ikke en seriøs påstand det er mulig å underbygge her i landet. Påstanden er i seg selv skadelig for et demokrati som vårt. Og det opprørende her er at det tror jeg Johansen, Gunaratnam, Følsvik og andre i Arbeiderpartiet vet godt.
De politiske lederne våre kan kan ødelegge tilliten ved å slutte å følge normene for normal politisk adferd. Normer som åpenhet, som å søke å gi utfyllende og ærlige svar så raskt som mulig, og som å vente til en har et faktagrunnlag for å uttale seg, før en fremmer alvorlige og helt tillitsnedbrytende påstander rettet mot andre.
De kan også ødelegge tilliten ved å i sine handlinger fortelle velgerne at noen er viktigere enn andre, at andre regler gjelder for dem selv, og ved å slutte å følge godt innarbeidede spilleregler for hvordan politikere skal opptre.
Det finnes en bedre måte. Og det er å fortsette slik vi gjorde før: Ved at feil i politikken får konsekvenser. Hvorvidt en bør få ha et ledende politisk eller offentlig verv er ikke et spørsmål om jus eller strafferett, men om tillit. Det er ingen menneskerett å være toppolitiker. Ingen er viktigere enn funksjonen de har fått tillit til forvalte – nei, selv ikke Erna Solberg, selv om hun måtte nyte en eksepsjonell status internt i Høyre.
Om vi holder fast ved dette prinsippet, er mye av grunnlaget lagt for en ærligere, bedre, og mer konstruktiv offentlig debatt om sakene som er blitt avslørt de siste ukene. Da slutter sakene å være et spill om håndtering, tåken letter, og sakene blir til realiteter som det er mulig å gjøre noe med. Noe som ikke bare blir hengende der i luften, uuttalt, mens tilliten svinner.