De blåblå kan ta tak i dette synes jeg.
[h=2]Sendt til Pakistan - foreldrene fryktet at han skulle bli for norsk:[/h] [h=1]- Når jeg er ute med etnisk norske venner, ser jeg meg alltid over skulderen[/h] Siden tenårene har 19-åringen opplevd at familien kontrollerer en stadig større del av livet hans.
Henrik Arneberg
Oppdatert: 13.mar. 2015 15:01
Del
Tweet
E-post
«Amir» bor hos foreldrene og går siste året på videregående i Oslo. Etter skoletid liker han å være sammen med venner, drive med teater eller spille fotball. Det meste skjer i skjul.
- Jeg er norsk statsborger, født og oppvokst i Oslo og føler meg norsk identitetsmessig. Likevel lever jeg to liv. Foreldrene mine vet ikke hvordan jeg er utenfor husets fire vegger, mens vennene mine ikke vet hvordan jeg har det hjemme, sier 19-åringen som ønsker å være anonym.
Å snakke åpent om tvang og press kan føre skam over familien. I verste fall risikerer han å bli frosset ut.
- Jeg hadde en ganske normal oppvekst som norskpakistaner. Gikk i barnehagen og spilte fotball på fritiden. Men i tenårene begynte ting å forandre seg. Det startet da jeg som 13-åring ble nektet å være med på leirskole. Da jeg var 14 kom beskjeden om å slutte med fotball. Treningen gikk ut over tid som skulle brukes i moskeen. Året etterpå ble jeg sammen med en etnisk norsk jente. Det var ikke greit. Foreldrene mine sa det var flaut. Når vi var sammen ringte de meg hele tiden, til slutt endte forholdet, forteller «Amir».
[h=2]Forlatt i Pakistan[/h]Som 16-åring ble han forlatt hos ukjente slektninger i Pakistan etter endt ferie.
Flere hundre minoritetsbarn- og ungdommer i Oslo lever daglig under ekstrem sosial kontroll.
- Vi dro hele familien, men i august fikk alle returbilletter unntatt meg. Jeg fikk penger og beskjed om at jeg skulle bo hos slektninger. Ingen sa noe om hvor lenge eller hvorfor jeg skulle være igjen, men jeg skjønte jo at de fryktet at sønnen skulle bli mer fornorsket enn ønskelig.Ekstrem mistrivsel førte imidlertid til at slektningene til slutt kontaktet familien i Norge. I oktober dro han hjem.
- Da jeg kom hjem hadde jeg mistet skoleplassen min, og måtte kjempe for å få den tilbake. I familien har vi aldri pratet åpent om episoden i ettertid.
[h=2]Skjuler alt for alle[/h]19-åringen er usikker på om han kommer til å ta noe oppgjør med slekt og familie.
- Det er vanskelig å vite hva jeg ender med å gjøre. Neste store valg er studier. Også her presser familien. Allerede på ungdomsskolen bestemte de at jeg ikke fikk velge emner selv. Nå vil de at jeg skal velge et statusyrke, og at jeg skal studere i Oslo slik at de har mest mulig kontroll.
«Amir» rives daglig mellom familie og venner.
- Jeg skjuler alt for alle. Det sliter meg ut innvendig. Når jeg er ute med etnisk norske venner, ser jeg meg alltid over skulderen. Flere ganger har folk sladret til foreldrene mine. Jeg aner ikke hvordan de får vite ting, men det gjør de, sier 19-åringen og legger til at han ikke tror egen oppvekst er unik.
Men å snakke høyt om at man kontrolleres av familien er tabu. Se min situasjon: jeg er myndig og kan i teorien gjøre som jeg vil, men ikke praksis.
- Når jeg er ute med etnisk norske venner, ser jeg meg alltid over skulderen - osloby