Det jeg fant mildt fascinerende i forrige valgkamp var messingen om hvor slemt det var for småbedrifter og gründere med formueskatt. Til tross for å være noe nær en fanesak hadde de ikke klart å hoste opp et eneste jævla håndfast eksempel i hele Norges land for å underbygge saken. Om jeg husker riktig hadde de 4 (fire) saker om folk som hadde gitt seg, men ingen av de hadde noe med formueskatt å gjøre ved nærmere undesøkelse, det var trivialiteter som generasjonsskifte og dets like som lå bak.
Men det aller tåligste synest jeg er å ville ha formueskatt, men ikke gå etter omtrent det eneste formueobjektet som er perfekt for beskatning, nemlig eiendom.
Formueksatt utgjør rundt 1% av det offentliges inntekter og har fått en oppmerksomhet som er helt disporporsjonal med viktigheten av det. For tilhengerene av skatten har jeg en stygg mistanke om at motivasjonen egentlig er at det skal stå et tall på skattelisten til Stein-Erik Hagen og lignende. Til tross for at prügelknabe nr. 1 har betalt hundrevis av millioner i skatt i Norge, men det er litt vanskelig for politikere og journalister å skjønne akkurat det. Kristin Halvorsen hadde en fin kronikk i DN eller hvor det var der hun (eller mer presist, vedkommende som har skrevet saken) greit dokumenterte en noe mangelfull forståelse for det norske skattesystemet.