Presenter en klassiker

[Steinar_Lund]

Otis Redding - Otis Blue

En sjelden gang kommer man over plater som borrer seg inn i beinmargen og blir der. En enkelt strofe drar deg lekende lett inn i sitt eget følelsesunivers uavhengig om du tidligere på dagen vant i lotto eller dama slo opp. 24-år gamle (hallo!!) Redding og Booker T-gutta ++ snekrer låtbåter som seiler perfekt i bølger og stille vann - alt bare må være slik. I filmen Amadeus hyller Salieri Mozart:

"And music, finished as no music is ever finished. Displace one note and there would be diminishment. Displace one phrase and the structure would fall."

I 2015 er det 50 år siden Otis Blue kom ut og forhåpentligvis finnes det fortsatt eksemplarer av mesterverket tilgjengelig. Våkner fortsatt opp om natten og gråter etter ebay-kjøpet med hakk i platens kanskje flotteste spor, You Don't Miss Your Water. Dårlig karma herved oversendt til ebay-selgeren (vi vet hvem du er)!

Takk for tips! CD bestilt fra amazon

Og i dag kom den i posten. Jeg gleder meg! Og det har jo selvfølgelig ingen ting med skjønnheten på coveret å gjøre.

Og det skal bli interessant å høre hva han kan få ut av My Girl og Satisfaction.

Kremt... En foreløpig konklusjon er vel at dette albumet krever en viss tilvenning.

 

[tkr]

Søndagene kommer tetter og tettere, virker det som, og det er igjen på tide å trykke enda en klassiker ned halsen på folk. Hvis dere ikke liker den, too f***ing bad. Post deres egne, da!

Vi tar enda en "slow burner", Bruce Springsteens 1973- album, The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle:

Dette var Bruce Springsteens andre (!) album det året. Første album ut var Greetings from Asbury Park, som kom i februar 1973. Dette debutalbumet fikk relativt positive kritikker, men solgte dårlig. Columbia Record svar likevel så optimistiske at Bruce fikk et $25000 forskudd til et nytt forsøk. Denne summen holdt ikke til noe storproduksjon, så bandets daværende produsent Mike Appel fant et relativt lite og billig studio på grensen mellom New York og New Jersey.

Ennskjønt, band og band- E Street Band var ikke nevnt i platekontrakten, og på langt nær alle ble med videre til "Born to Run" og berømmelse:

Fra v til h: Clarence Clemons, Bruce, David L. Sancious, Vinni Lopez, David Frederici, Gary Tallent.

Vi stopper litt ved den eneste afroamerikaneren i bildet, David L. Sancious: Mulitiinstrumentalist, men først og fremt tangentspiller, har han spilt med alt fra Stanley Clark til Santana. IMO er det hans spilling som gjør denne plata. Bare hør på denne!

Igen forkleinelse for Bruce Springsteen, forresten. Hans minihistorier danner et persongalleri og en stemning som mange mener er hans beste noensinne.

Plata solgte dårlig, selv med relativt gode kritikker. Senere, en god del senere, har den fått den hederen den fortjener, og er blitt plassert på plass #132 på Billboards 500 beste album gjennom tidene.

For dem som er interessert i slikt, et bilde av 194 Sound Studio, hvor plata ble spilt inn. Ikke store greiene:

Og lydteknikeren som eide studioet og tok opp denne klassikeren, Louis Lahav. Kona hans, Suka, korer på denne plata:

Siden jeg nå rår grunnen åleina her, skal jeg skrive hvorfor plata er en klassiker iflg tkrs evangelium:

"Rosalita" ble min introduksjon til Bruce Springsteen, og ble spilt på utallige studentfester.

mvh

 

[Karmana]

Har jo selvfølgelig den, men slike anmeldelser med litt anekdoter, tkr, gir meg definitivt lyst til å sette den på igjen

 

[bluesbreaker]

Jeg holder Darkness in The Edge of Town som Springsteen-topp, men blir ikke enig med meg sjøl om 2. eller 3. plass når det gjelder Greetings... eller ...The Wild, The Innocent . Hvis jeg MÅ velge, er den nok nr 3 hos meg, men som du selv sier tkr, hvilken plass musikken har i hjerte har mye med minner og følelser å gjøre.
Uansett klassikere alle tre.

Fint du holder tråden i gang!

mvh

 

[tkr]

Jeg holder Darkness in The Edge of Town som Springsteen-topp, men blir ikke enig med meg sjøl om 2. eller 3. plass når det gjelder Greetings... eller ...The Wild, The Innocent . Hvis jeg MÅ velge, er den nok nr 3 hos meg, men som du selv sier tkr, hvilken plass musikken har i hjerte har mye med minner og følelser å gjøre.
Uansett klassikere alle tre.

Fint du holder tråden i gang!

mvh

Som du skriver- enhver fugl synger med sitt eget nebb- for meg er The Wild, the Innocent klassikeren, andre har andre preferanser.

PS: Det er plass til flere i denne tråden!

mvh

 

[ptb]

Et hvert band på høyden av sin karriere måtte også utgi live-album. Her er to som holder mål i massevis - og som i mine ører klart er klassikere:

Thin Lizzy - Live and Dangerous. Utgitt i 1978 der det virker å være en viss uenighet om hvor alle opptakene egentlig stammer fra - og ikke minst om hvor mye som egentlig er live-opptak. Uansett - hærlig album. Min første "ordentlige" konsertopplevelse var med Thin Lizzy - på Chateu Neuf (1978 +/-?)

Whitesnake - Live...In the heart of the city.
S1 og S2 fra Hammersmith 1980. S3 og S4 fra Hammersmith 1978.

Coverdale, Paice, Lord, Marsden og Moody kunne jo aldri bli feil, men jeg fikk dessverre aldri med meg den besetningen live.

 

[tkr]

Ny søndag, på tide å trykke enda en klassiker ned halsen på folk. Enda en "Slow burner", men denne gangen ikke på hitlistene. Plata endte opp på plass #1 i både England, Tyskland og de skandinaviske landene, og på plass # 29 på billboard- lista i USA. Oppi hodet til tkr, derimot, tok det godt og vel 20 år før den gikk hjem.
Vi skal til 1981 og til Sverige:

ABBAs siste studioalbum, et album som hadde mørke skilsmisseskyer og slitasje- og samarbeidsproblemer hengende over seg. En kunne jo nevne en del andre album også, som oppsto hos andre grupper under liknende problemer, og pussig nok ligger mange av dem også på diverse klassikerlister. Dette albumet har assosiasjoner til Beach Boys, til Beatles, til klassisk musikk. Arrangementene er yppige, originale og komplekse. Ikke et eneste dødpunkt, IMO.

Som sagt, det tok mange år før dette albumet kom snikende og traff meg med stor kraft i bakhodet. Det begynte så smått med en dobbelt samle-LP som het noe så originalt som "Greatest hits (The singles)" Dengang hadde jeg en PinkTriangle/SME V/Koetsu Black, og jeg kunne plutselig høre arrangementene og koringen, ikke bare melodiene. Det låt jo helt genialt!

Først en liten unnskyldning: Unnskyld ABBA, på 70/80- tallet var det fullstendig politisk ukorrekt å like dere! Dere var mainstreampop, lettvektere, ti-i-skuddet-materiale, noe for platåsko-føhngjengen, useriøse!

^Her er hva som var bra med ABBA: Makaløst gode låtskrivere og arrangører, langt over gjennomsnittet begavede og profesjonelle sangere, og en trollmann av studiotekniker: Michael B. Tretow, her sittende mellom medlemmene i ABBA.
Denne mannen var ansvarlig for ABBA- sounden, som må sees på som et produkt, og ikke bare som en samling av sanger spilt inn gjennom noen mikrofoner i et studio. En link til et intervju hvor han beskriver noen av teknikkene han brukte: Sound International Magazine: February 1980: In the Studio

Studioet var heller ikke uviktig. ABBAs eget Polar Studios i Stockholm:

Med den legendariske Harrison- konsollen:

"The Visitors" ble tatt opp digitalt. På en måte. 3M digitalopptakeren hadde en samplingsrfrekvens på uvanlige 50 kHz, ikke 44,1. Siden noen av sangene allerede var tatt opp analogt, ble resten av sangene først tatt opp digitalt, hvorpå de ble overført til en analog studiobåndopptaker, og deretter tilbake til digitalt.

For den som måtte lure- iht all litteratur jeg har funnet, så er "all vocals: ABBA". Det er ingen korister med i dette svære lydmaleriet. Henviser til intervjuet med Michael B. Tretow for detaljer. Enjoy.

mvh

 

[ptb]

Ny søndag, på tide å trykke enda en klassiker ..... osv.

+1.

Det var langt mellom de som egentlig forsto hvor bra (alle parametre) dette var den tiden.

 

[tkr]

Søndag igjen, jaja.....Får vel fortsette litt i folkeopplysningens tjeneste.

I think,
I think I am.
Therefore I am!
I think....

Of course you are, my bright little star!
I have miles and miles of files,
Pretty files of your forefathers fruit
And now to suit
Our great computer!
You`re magnetic ink.

Pompøse tekster, check. Sfæriske klanger, check. Synther, check. Konseptalbum, check.
Skulle nesten tro at vi skal til progrock.....

Vel, man kan kalle det det, eller kanskje protoprog, vi skal helt tilbake til 1969, og gruppen har spilt denne typen musikk siden 1967. Et foregangsband, utvilsomt. Mange mener at progrocken som sjanger begynte med dette albumet her:

Man kan si mye om "Days of Future passed", og historien bak det er fascinerende. Den bunnet i at Moody Blues skyldte plateselskapet penger, og måtte spille inn et album for å demonstrere fordelene av en ny stereoteknikk, "Deramic sound". Vel, the rest is history, som det heter.

Jeg vil til et annet album. Hvorfor? Fordi det var min innstegsport til Moody Blues, og fordi det nå engang er meg som presenterer her. Vi skal til dette:

Det er ikke slik at dette albumet er ukjent. Tvert imot. Det endte opp på plass #1 på de britiske hitlistene, men singlene solgte ikke særlig godt. Kanskje foretrakk folk å se på albumet som en helhet, ikke en samling singler.

Vinteren 1969/70 var det helgeunderholdning i gymsalen på Bø Gymnas. Teaterlaget hadde ansvar for tilstelningen, og første nummer var en jazzballett med denne musikken:

Jeg var lamslått. Hadde aldri hørt noe slikt før! Måtte bare høre det igjen og igjen.....Jeg hadde det ikke selv, og snart overtok andre artister oppmerksomheten min. James Taylor og Doors ble prioritert på investeringssiden, på kassett.
Men albumet kjøpte jeg i 1973, og det har fulgt meg siden.

Hva er det som er så bra med dette, da?
Vel, som vanlig på 60/70-tallet besto Moody Blues av folk som både kunne spille og synge. Komponere låter og skrive tekster kunne de også, selv om tekstene kan være litt bob-bob, og bærer preg av den tiden de ble skrevet i. Ingen av dem var musikkutdannet, og de måtte ha ekstern hjelp for arrangering av violin og andre klassiske instrumenter. Til gjengjeld hadde de Mike Pinder og denne, en Mellotron:

Mellotronen ble industristandard for progrockgrupper.

I tillegg hadde de Tony Clarke som produsent. En mann som på den tiden ble nevnt i samme åndedrag som George Martin. Nesten ukjent i dag, men dengang en bærebjelke i Decca studio, og så kreativ at han ble kalt "den sjette Moody". George Martin forresten, kunne ikke fordra mellotroner, og kalte dem for "resultatet av en tjuvparing mellom et steinalderpiano og et dårlig elektronisk orgel".

Tony Clarke

Jeg liker dette albumet, det er kanskje ikke så nyskapende som "Days of Future passed", men det har bestått tidens tann, det har ingen dødpunkter, og det er et godt bevis på et fruktbart og kreativt samarbeid mellom studio og musikere.

mvh

 

[Hæææ]

ja

 

[tkr]

Det er ikke engang søndag, men what the hell, får trykke en ny klassiker inn i motvillige ører likevel.

Gåte: Hvilket søskenpars sanger er blitt coveret av så ulike artister som Billy Bragg, Pet Shop Boys og Emmylou Harris? Hva fikk Richard og Linda Thompson opp på samme scene for å synge sammen i 2010?

Hvilket søskenpar er utmerket med Canadas høyeste sivile orden, Order of Canada, for sitt bidrag til kanadisk musikkliv?

Og hvorfor har de hatt en eneste plate på Billboard-listen, og den toppet på #5?
Til gjengjeld er det en klassiker:

Som vanlig, ikke et dødpunkt, bla bla bla. Men til syvende og sist er det harmoniene som gjør plata, IMO. To søstre som synger så tett sammen at Don og Phil Everly kan ta seg en pille. Og et rustikalt og lett skranglete musikalsk landskap. "Heart Like a Wheel" er på denne, mest kjent fra Linda Ronstadt.

Kate og Anna McGarrigle vokste opp i Saint-Sauveur-des-Monts, en småby ca. 60 Km fra Quebec.

Begge foreldrene var musikalske, og etter studier endte søstrene opp i New York. Etter en runde som "folkies" i diverse kafeer fikk deplatekontrakt med Columbia, og deres første plate ble altså denne. De hadde, som hos så mange andre, fått med seg en dyktig prousent. Denne gangen Joe Boyd.

Joe Boyd har produsert for bl.a. Fairport Convention, Pink Floyd, Richard Thompson, Sandy Denny og Nick Drake, en aldeles strålende rekke artister. Der er man antakelig på svaret på hvorfor Richard og LindaThompson plutselig igjen sto på scenen i en minnekonsert over Kate McGarrigle, som døde i 2010. Et annet svar skal jeg gi også: Grunnen til at de aldri fikk så mye oppmerksomhet, var at de prioriterte familieliv og barn fremfor turnelivet.

Som vanlig lønner det seg å se litt på listen over medvirkende artister. Vi finner navn som Lowel George, Steve Gadd, Bobby Keys og Russ Kunkel.

Til slutt en snutt:

Deres kanskje mest kjente, men også en sang som kanskje er best kjent her på berget i Marie Bergmanns tapning. Enjoy.


mvh

 

[tkr]

På med oksygenmaske, inn med Venflon, Ringer, adrenalin intrakardialt, defibrillator, så gjenoppliver vi denne tråden, Lazarus-stil, for å legg inn et mesterverk som egentlig er A tale of two talents , for å feilsitere Charles Dickens. Plata er denne:

Og talentene er Donna Summer og Giorgio Moroder.

Vi får begynne med den (formodentlig) mest kjente av dem, Donna Summer: Født LaDonna Gaines i Boston i 1948, sang hun selvfølgelig gospel i den lokale kirken, ble hyret inn for å synge i "Hair", og havnet gjennom den europeiske utgaven av "Hair" i München i 1970. Etter musicalperioden livnærte hun seg som modell og koredame. Det var i egenskap av koredame at hun ble kjent med Giorgio Moroder under en innspilling for Three Dog Night. Resten er, som det heter, historie, men før vi går videre på den, skal vi ta en titt på denne mannen:

Giorgio Moroder , født Hansjörg Moroder i Sydtirol i 1940, hadde en tidlig karriere som popmusiker hvorpå han grunnla Musicland Studios i München på tidlig 70-tall. En doldis i dag, bør man kanskje ta en titt på mannens merittliste, som inneholder 3 Oscars for filmmusikk, 5 Grammies, samarbeid med David Bowie, Pat Benatar, Sparks, Kylie Minogue, Blondie, Freddie Mercury og Daft Punk, for å nevne noe! Det er også verd å nevne at Giorgio Moroder regnes som opphavsmannen til en hel musikksjanger, nemlig EDM (Electronic Dance Music) . Ingen hvemsomhelst, dette her!

Nuvel; i 1975 hadde Donna, nå gift Sommer, en skisse til en sang som het "Love to love you", som hun tok til Moroder. Moroder så potensialet i den, og etter lengre akkedering med et amerikansk plateselskap, ble sangen gitt ut med Donna Summer som vokalist. Resten er virkelig historie.....

Jeg kunne valgt "Bad Girls" som klassikeren her, men velger heller "On the Radio", fordi den inneholder "On the Radio", "MacArthur Park" og "Enough is enough", som ikke finnes på andre album, det jeg vet. Så får andre finne ut om tkr er blitt presenil og bløt på pæra for å velge et discoalbum som mesterverk. IMO er den det. Greatest hits-samling som det er, er plata produsert slik at en udødelig discoklassiker glir overgangsløst over i den neste, Donna Summer kunne synge, og Giorgio Moroder har drysset sitt stjernestøv over hele produksjonen.

Ta på platåskoene, knepp skjorten opp til navlen og enjoy, det har ihvertall jeg gjort. Som en bonus, Giorgio Moroder som DJ(!) og et intervju med ham:

[video=youtube;HqOmK_JQ1qY]http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=HqOmK_JQ1qY[/video]

[video=youtube;gDXX1GsVBck]http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=gDXX1GsVBck[/video]

mvh

 

[Karmana]

Alltid kjekt når du tar deg bryet med å presentere en klassiker, tkr
Nå skjønner jeg mer av tredje sporet på siste platen til Daft Punk

 

[bluesbreaker]

Hvem trodde du Giorgio var da Tomz? Just A Gigolo?

Takk for Thompson og McGarrigle.
Helt på linje med deg der tkr.

Med fare for å framstå som irriterende bezzerwizzer:
Vedr. Complaint pour Ste Catherine.
Ste Catherine er ingen dame, som jeg trodde i flere år. Det er ei hovedgate i Montreal.
Sånn går det når man fulgte dårlig med i fransktimen...

Marie Bergmann har etter mitt syn ruinert den fine sangen med Ola Magnells tekst som er ganske ulik originalen. Grusomt.
Og det ALLTID den versjonen man hører på radio! Grøss&Gru.

Trötta mamma, vagga lilla Lina,
dumma mamma, du får inte gå,
sjung en vals om blommorna och bina,
städa, mamma, damma och stå på
inte ger man fan i politiken,
för att man är konventionell
Byta blöja, läsa gammal saga,
Askungen får sin rike prins.
Kvinnan skulle vinnas och behaga,
nog är dom rara, men de finns
även om de jobbar i fabriken,
och ser fram emot en ledig kväll
Det tar tid för seden att försvinna,
vila, Lina, du som ännu kan,
när du vuxit upp och blivit kvinna,
lever du kanske som en man
som kan ägna tid åt politiken,
utan att störas av något gnäll
Busa Lina, snusa Tummeliten,
snart är det kärlek eller tji,
när du slitit färdigt för profiten,
är du inte längre attraktiv
ingen kommer undan politiken
för att man är servil och snäll
inte ger man fan i polemiken
fast man är trött varenda kväll


For oss som ikke er så stive i fransk,-engelsk oversettelse av McGarrigle originalen;
Me, I walk along Ste Catherine
Getting the warmth from the Métro
I don’t look through shop windows
When it’s thirty below zero
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
I don’t feel intrepid
When it snows I don’t go skiing
I don’t have a motel in the Laurentians
Sunday night is hockey night*
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
Don’t think that I’m an fool
Because I don’t drive a convertible
The glory is fairly useless
At the price of gas (petrol) it’s too distressing
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
We’re all brothers ’cause we make
sure we always have a good time
Because we’re on the earth of men
And women and children
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
Don’t believe that we’re not Christians
On Sundays we walk our dogs



Takke meg til Kirsty McColl versjonen.

Vil gjerne ha med Steeleye Span også, men hvem skal man velge?
Skal tenke på det til nærmere jul, så får vi se.

Mvh

 

[oct]

@ tkr & bluesbreaker: Bøyer meg i støvet for to innsiktsfulle innlegg.


mvh

 

[lars_erik]

Stiller meg bak oct her. Veldig bra at noen tar seg tid til å skrive slike flotte og opplysende innlegg. Det er med på å gjøre Asylet bedre.

 

[Håkon_Rognlien]

Vis vedlegget 300027
ABBAs siste studioalbum, et album som hadde mørke skilsmisseskyer og slitasje- og samarbeidsproblemer hengende over seg. En kunne jo nevne en del andre album også, som oppsto hos andre grupper under liknende problemer, og pussig nok ligger mange av dem også på diverse klassikerlister. Dette albumet har assosiasjoner til Beach Boys, til Beatles, til klassisk musikk. Arrangementene er yppige, originale og komplekse. Ikke et eneste dødpunkt, IMO.

mvh

Som deg hadde jeg et hemmelig kjærlighetsforhold til Abba i min ungdom, det var langt fra kosher for en heavyelsker som meg selv å lefle med den slags lettsindinghet. Da The Visitors kom hadde jeg vel stort sett fortrengt dette bandet fra min bevissthet, men en dag, forferdelig mange år senere, sto jeg i bilkø, og ut av intet kom sangen "The day before you came" i radioen, og den traff som en torbedo under vannlinjen. Herregud. Det er en så intens og emosjonell vokalprestasjon på den låta, at jeg nesten ikke tør spille den. Mulig jeg selv var i min skilsmisseperiode da låta traff, ikke vet jeg sikkert lengre, men etter den dagen har låta fått en soleklar hellig status i min minnebok.
The Visitors er en nydelig plate.

Mvh
Håkon Rognlien

 

[tkr]

Vis vedlegget 300027
ABBAs siste studioalbum, et album som hadde mørke skilsmisseskyer og slitasje- og samarbeidsproblemer hengende over seg. En kunne jo nevne en del andre album også, som oppsto hos andre grupper under liknende problemer, og pussig nok ligger mange av dem også på diverse klassikerlister. Dette albumet har assosiasjoner til Beach Boys, til Beatles, til klassisk musikk. Arrangementene er yppige, originale og komplekse. Ikke et eneste dødpunkt, IMO.

mvh

Som deg hadde jeg et hemmelig kjærlighetsforhold til Abba i min ungdom, det var langt fra kosher for en heavyelsker som meg selv å lefle med den slags lettsindinghet. Da The Visitors kom hadde jeg vel stort sett fortrengt dette bandet fra min bevissthet, men en dag, forferdelig mange år senere, sto jeg i bilkø, og ut av intet kom sangen "The day before you came" i radioen, og den traff som en torbedo under vannlinjen. Herregud. Det er en så intens og emosjonell vokalprestasjon på den låta, at jeg nesten ikke tør spille den. Mulig jeg selv var i min skilsmisseperiode da låta traff, ikke vet jeg sikkert lengre, men etter den dagen har låta fått en soleklar hellig status i min minnebok.
The Visitors er en nydelig plate.

Mvh
Håkon Rognlien

Hyggelig at det er fler her som tør "oute" seg!

Det var Agnetha som har hovedvokalen på "The Day before you came", og Benny Andersson hadde bedt henne om å synge den som om hun ikke var en øvd sangerinne, men en amatør med god sangstemme. Resultatet ble overveldende. Den sangen går under huden på meg også.

mvh

 

[Håkon_Rognlien]

Vis vedlegget 300027
ABBAs siste studioalbum, et album som hadde mørke skilsmisseskyer og slitasje- og samarbeidsproblemer hengende over seg. En kunne jo nevne en del andre album også, som oppsto hos andre grupper under liknende problemer, og pussig nok ligger mange av dem også på diverse klassikerlister. Dette albumet har assosiasjoner til Beach Boys, til Beatles, til klassisk musikk. Arrangementene er yppige, originale og komplekse. Ikke et eneste dødpunkt, IMO.

mvh

Som deg hadde jeg et hemmelig kjærlighetsforhold til Abba i min ungdom, det var langt fra kosher for en heavyelsker som meg selv å lefle med den slags lettsindinghet. Da The Visitors kom hadde jeg vel stort sett fortrengt dette bandet fra min bevissthet, men en dag, forferdelig mange år senere, sto jeg i bilkø, og ut av intet kom sangen "The day before you came" i radioen, og den traff som en torbedo under vannlinjen. Herregud. Det er en så intens og emosjonell vokalprestasjon på den låta, at jeg nesten ikke tør spille den. Mulig jeg selv var i min skilsmisseperiode da låta traff, ikke vet jeg sikkert lengre, men etter den dagen har låta fått en soleklar hellig status i min minnebok.
The Visitors er en nydelig plate.

Mvh
Håkon Rognlien

Hyggelig at det er fler her som tør "oute" seg!

Det var Agnetha som har hovedvokalen på "The Day before you came", og Benny Andersson hadde bedt henne om å synge den som om hun ikke var en øvd sangerinne, men en amatør med god sangstemme. Resultatet ble overveldende. Den sangen går under huden på meg også.

mvh

Historien vil ha det til at låta ble sunget med et fullstendig mørklagt studio, at stemningen var intens og trist, som om alle tilstede visste at "dette er slutten". For meg høres det slik ut, og jeg liker å tro at dette var det aller siste som ble gjort under navnet "Abba". Uansett om dette bare er en etterkonstruksjon, tenker jeg beholde denne lille vrangforestillingen.

Mvh
Håkon Rognlien

 

[tkr]

Hvem trodde du Giorgio var da Tomz? Just A Gigolo?

Takk for Thompson og McGarrigle.
Helt på linje med deg der tkr.

Med fare for å framstå som irriterende bezzerwizzer:
Vedr. Complaint pour Ste Catherine.
Ste Catherine er ingen dame, som jeg trodde i flere år. Det er ei hovedgate i Montreal.
Sånn går det når man fulgte dårlig med i fransktimen...

Marie Bergmann har etter mitt syn ruinert den fine sangen med Ola Magnells tekst som er ganske ulik originalen. Grusomt.
Og det ALLTID den versjonen man hører på radio! Grøss&Gru.

Trötta mamma, vagga lilla Lina,
dumma mamma, du får inte gå,
sjung en vals om blommorna och bina,
städa, mamma, damma och stå på
inte ger man fan i politiken,
för att man är konventionell
Byta blöja, läsa gammal saga,
Askungen får sin rike prins.
Kvinnan skulle vinnas och behaga,
nog är dom rara, men de finns
även om de jobbar i fabriken,
och ser fram emot en ledig kväll
Det tar tid för seden att försvinna,
vila, Lina, du som ännu kan,
när du vuxit upp och blivit kvinna,
lever du kanske som en man
som kan ägna tid åt politiken,
utan att störas av något gnäll
Busa Lina, snusa Tummeliten,
snart är det kärlek eller tji,
när du slitit färdigt för profiten,
är du inte längre attraktiv
ingen kommer undan politiken
för att man är servil och snäll
inte ger man fan i polemiken
fast man är trött varenda kväll


For oss som ikke er så stive i fransk,-engelsk oversettelse av McGarrigle originalen;
Me, I walk along Ste Catherine
Getting the warmth from the Métro
I don’t look through shop windows
When it’s thirty below zero
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
I don’t feel intrepid
When it snows I don’t go skiing
I don’t have a motel in the Laurentians
Sunday night is hockey night*
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
Don’t think that I’m an fool
Because I don’t drive a convertible
The glory is fairly useless
At the price of gas (petrol) it’s too distressing
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
We’re all brothers ’cause we make
sure we always have a good time
Because we’re on the earth of men
And women and children
We’ve been in politics for a long time
Twenty years of war against mosquitos
Don’t believe that we’re not Christians
On Sundays we walk our dogs



Takke meg til Kirsty McColl versjonen.

Vil gjerne ha med Steeleye Span også, men hvem skal man velge?
Skal tenke på det til nærmere jul, så får vi se.

Mvh

Marie Bergmanns versjon har alltid irritert vettet av meg! Jeg synes også at en så flott sang burde vært mer kjent i originalversjonen. Blodig urettferdig, IMO

"Below the Salt" er selvskreven, IMO. God plass her i tråden........

mvh

 

[Funk4Ever]

Dansemusikk på sitt beste. Narada, med fortid fra jazzgruppen Mahavishnu Orchestra (hvor han erstattet Billy Cobham) har her med seg et lag av supermusikere og blander funk, disco, jazz og rock. Hør bare på låta "I Don't Want Nobody Else (To Dance with You)" med tidenes tighteste blåsekomp av brødrene Brecker. Etter denne kom han med nok et par skiver før han forsvant inn i en fløtepuspøl av intetsigende søl.

PS. Platen etter denne "The Dance of Life" er enda bedre, men mangler den supertighte hornføringen fra ovennevnte låt.

 

[tkr]

Denne tråden er vel nærmest for levende død å regne:

For vanlig skolemedisin er det for sent. Muligens kan en slik en hjelpe:

Men jeg er neimen ikke sikker. Likevel, jeg gir meg ikke, og presenterer en ny klassiker til nytte(?) og glede(?) for nye lesere. Vi skal til England og 1975. Og vi skal til denne herren, Professor (Honoris Causa) i musikk, Richard Thompson, OBE, og hans daværende kone, den vakre Linda.

Richard og Linda Thompson var begge medlemmer i Fairport Convention. Richard som innovativ gitarist, Linda som korist. De fant hverandre etter at bandet hadde hatt en stygg trafikkulykke, hvor både den daværende bassisten og Richards kjæreste omkom. De sluttet i bandet i 1973, for å gjøre egen musikk.

Som det kanskje går frem av platecoveret, hadde Richard og Linda en liten avstikker innom sufisme, en mystisk og asketisk variasjon av islam. De gikk i kloster, iallfall i kollektiv. Dette førte til uventede problemer i forhold til musikklaging, da mullahen deres mente at musikk var synd. Nå hadde de også kontraktforpliktet seg til å gi ut en plate, så kompromisset ble at de skulle kunne gi ut en plate hvis hovedretningen på plata ble å ære Allah. Resultatet ble Pour down like Silver.

Produsent ble, som så mange ganger før, og i likhet med hos søstrene McGarrigle, Joe Boyd.

Mitt første møte med Richard og Linda ble, pussig nok, en musikkartikkel i Stereophile. Der ble "Dimming of the Day" nevnt, en sang som for meg ikke har tapt så mye som et mikrogram av den magien den hadde første gang jeg hørte den. En tåre sitter løst i øyekroken min fremdeles hver gang Richards sparsommelige harmonier tvinner seg rundt Lindas hovedvokal.

Med seg fikk de store deler av Fairport Convention, nemlig dem selv, pluss herrene #2 og #4 fra venstre, Dave Pegg og Dave Mattacks.

Hvordan ble denne mottatt, da? Haglet det med Grammyer? #1Plasseringer? Ehh, nei. Ingen av delene. Derimot ga den oss noen minneverdige sanger, og plata er like god den dag i dag. "Dimming of the Day" er covret av utallige artister.

"For Shame of doing wrong" er kanskje ikke covret fullt så mange ganger, til gjengjeld har Sandy Denny gitt den sin spesialbehandling:

Anbefales!

mvh

 

[jane]

En klassiker fra den gangen ELP var på sitt mest kreative, altså starten av 70-tallet. Og et live-album det svinger bra av.

Snutten under er fra en gjeng som har gjort seg flid i å planke hver eneste tone fra Old castle/Blues variations fra Pictures..

 

[erato]

Den døde kjæresten til Richard Thompson var forøvrig Jeannie Franklin, klesdesigner til Cream og hedret gjennom tittelen til Jack Bruce sitt debutalbum, Songs for a Tailor.

 

[bluesbreaker]

Fint du holder flammen levende tkr.

.
Mine R&L Thompson-favoritter:

 

[The Gunner]

Mye rock her. Får suplere med noe synth

Og ikke minst

 

[VortexSurfer]

Mye rock her. Får suplere med noe synth
Vis vedlegget 322993 Vis vedlegget 322994

Og ikke minst
Vis vedlegget 322996

 

[bluesbreaker]

Her er en klassiker fra 1968. CHEAP THRILLS, Big Brother & The Holding Company.
Man kunne tatt fram albumet Pearl fra Joplin`s katalog, men jeg synes dette er tøffere.
Attpåtil nyutgitt på Mobile Fidelity, kostbar, men lyden er bra.
Musikken er befriende løs i kantene, kreativ, fet og rå, -med during og overstyring i rørforsterkere.
Dette var før effektpedalenes tid. Her er alt skrudd opp til 11.
Joplin er på sitt aller beste!


Et klipp:

Litt andre versjoner av Summertime og I need a man to love enn den på Cheap Thrills, men her ser man Joplin og bandet.
Cheap Thrills versjonene er en god dei råere.

Indeed, Cheap Thrills still exhilarates not only due to Joplin's almighty singing but because of boundary-shredding arrangements that reflect the period's anything-is-possible mindset. More so than any other musicians Joplin encountered, the members of Big Brother pushed limits on convention via soirees into acid-dipped psychedelia and its orbiting sonic galaxies. Together, they aim and achieve an aural mythos that makes a permanent connection between artist and audience by way of eliminating traditional divisions. Such communal power is evident on the mind-bending version of Big Mama Thornton's "Ball and Chain" and insistent, sinewy "I Need a Man to Love." It's also obvious during quieter moments, whether the tripped-out, twisted, and curvaceous contours of George and Ira Gershwin's "Summertime" or restrained, throwback acoustic blues of "Turtle Blues."

 

[bluesbreaker]

801 var en konstellasjon av toppklassemusikere samlet rundt Roxy Musics Phil Manzanera, -mer enn et egentlig band.
Roxy hadde en pause, og da kom ideen til dette prosjektet.
De øvde sammen i 3 uker, for å gjøre noen få konserter sommeren -76.

Jeg har lest at dette er en av de første liveinnspillingene som ble gjort ved å plugge det meste av det som skjer rett inn i miksebordet.
Dette har den konsekvens at lyden på albumet er meget god.
Et bra brukt vinyleksemplar burde gå an å få tak i for 2-300kr.

The album was one of the first in which all outputs from the vocal microphones, guitar amps and others instruments (except the drums) were fed directly to the mobile studio mixing desk, rather than being recorded via microphones and/or signals fed out the front-of-house PA mixer.

Jeg har 2 ulike uygaver. En original fra 1976, og en reissue som er dobbel. Originalen har best lyd, hvis man finner et bra eksemplar.
Den første plata i reutgivelsen er som originalen med opptak fra Queen Elisabeth Hall, men den andre er fra prøvene i Shepperton Studio.
Etter 3 uker øving er resultatet forbløffende, og særlig kompet med Bill Mac Cormick og Simon Phillips imponerer meg.
Riktig nok kjente de fleste hverandre fra før da Manzanera og Mac Cormick kom fra Quiet Sun. Manzanera og Eno fra Roxy,
Francis Monkmann fra Curved Air og Loyd watson hadde gjort en del i samarbeid med Roxy og Eno solo.
Simon Phillips er bare 19 år, men man hører godt hva som bor i gutten, og senere førte til en formidabel CV.
Link til Phillips:

https://www.google.no/url?sa=t&rct=...illips&usg=AFQjCNEVLwVC0liS49EOTvJVJl4jf646SA

https://www.google.no/url?sa=t&rct=...illips&usg=AFQjCNEVLwVC0liS49EOTvJVJl4jf646SA

Konserten inneholder materiale fra Quiet Sun, Eno, The Kinks og en rå versjon av Beatles Tomorrow never knows.
Noen kaller det Art Rock, andre Prog. Her er det energi, samspill og drive som jeg knapt kan huske jeg finner maken til i platesamlinga mi.
I alle fall er det en klassiker i min bok.

 

[Karmana]

For deg en gammel klassiker, for meg en ny klassiker

 

[impulse]

Fantastisk plate, rett og slett.

 

[bluesbreaker]

Dette er en godt kjent klassiker, og rart den ikke er nevnt ?

Albumet inneholder innspillinger fra Woodstockfestivalen 1969. Trippel LP som solgte i hauger og spann.
Albumet dokumenterer hippietidas peak, og man får et innblikk i denne motkulturens kjerneverdier,- Peace& Love, (og dop).
Veldig mange av datidens store artister gjorde opptreden der, med vekslende kvalitet, men mye av det som finnes på plata er bra.

Vil man høre (og se) mer anbefales filmen. Der er det flere folk og band som ikke er med på albumet.
F.eks CSN & Young. Janis Joplin, The Who og enda mer Hendrix.

Her er det rock`n Roll:

Ironisk og skarp Vietnam-protest.
Ikke rart Nixon og CIA ble bekymret med slik allsang fra massene:

Morning Maniac Music:

Og selvfølelig Jimi Hendrix sjokkerende versjon av USA`s nasjonalsang.
Dette var kontroversielt i 1969.

 

[Singh]

Herlig plate, men Where is this dream of your youth som en av favorittene på plata.

 

[baluba]

801 var en konstellasjon av toppklassemusikere samlet rundt Roxy Musics Phil Manzanera, -mer enn et egentlig band.
Roxy hadde en pause, og da kom ideen til dette prosjektet.
De øvde sammen i 3 uker, for å gjøre noen få konserter sommeren -76.

Jeg har lest at dette er en av de første liveinnspillingene som ble gjort ved å plugge det meste av det som skjer rett inn i miksebordet.
Dette har den konsekvens at lyden på albumet er meget god.
Et bra brukt vinyleksemplar burde gå an å få tak i for 2-300kr.

The album was one of the first in which all outputs from the vocal microphones, guitar amps and others instruments (except the drums) were fed directly to the mobile studio mixing desk, rather than being recorded via microphones and/or signals fed out the front-of-house PA mixer.

Jeg har 2 ulike uygaver. En original fra 1976, og en reissue som er dobbel. Originalen har best lyd, hvis man finner et bra eksemplar.
Den første plata i reutgivelsen er som originalen med opptak fra Queen Elisabeth Hall, men den andre er fra prøvene i Shepperton Studio.
Etter 3 uker øving er resultatet forbløffende, og særlig kompet med Bill Mac Cormick og Simon Phillips imponerer meg.
Riktig nok kjente de fleste hverandre fra før da Manzanera og Mac Cormick kom fra Quiet Sun. Manzanera og Eno fra Roxy,
Francis Monkmann fra Curved Air og Loyd watson hadde gjort en del i samarbeid med Roxy og Eno solo.
Simon Phillips er bare 19 år, men man hører godt hva som bor i gutten, og senere førte til en formidabel CV.

Ligger på Tidal, i tillegg til et par konserter til. Skal jeg ta opp på kassett (hysj, ikke si det til noen) for å få skikkelig feeling.

 

[tkr]

Egentlig er denne tråden død og begravet, men det er fremdeles noe klassikere der ute å presentere.

Jeg kan fremdeles huske at far min kom hjem fra forretningsreise, og hadde kjøpt med seg noen LPer. Sannsynligvis var året 1967. Coveret så relativt kjedelig ut for en tenåring, bare et bilde av et blyglassvindu:

Far min, med alle sine feil, var en musikkelsker hele sitt liv. Han hadde en svakhet for jazz, men var også glad i klassisk og latinamerikansk musikk. Jeg så for meg at vi fikk høre noe tungt og klassisk da han satte på plata, men slik var det ikke.

Det begynte slik:

Señor, ten piedad de nosotros
Ten piedad
Señor, ten piedad
De nosotros
Cristo, ten piedad de nosotros

Et Kyrie Eleison, et Herre, miskunne deg over oss. Men det var ikke en Saksisk fyrstes pliktskyldige bønn før en bedre søndagsmiddag i Dresden, men det inderlige ropet fra Andinske småkårsfolk, Indios og Mestizos, tonesatt med deres egen musikk....

​

For å forstå hvordan dette verket ble til, må vi innom tre personer:

Ariel Ramirez, komponisten

Atahualpa Yupanqui


​

Pave Johannes XXIII

Ariel Ramirez var kanskje den mest kjente av disse, Argentinsk komponist, arrangør og dirigent. Hans mest kjente verk er nettopp dette, Misa Criolla. Atahualpa Yupanqui er selv en berømt argentinsk sanger, komponist og folkemusikksamler, og venn og inspirasjonskilde for Ariel Ramirez. Det var først etter at Ariel Ramirez ble kjent med Yupanqui at han begynte å skrive den type musikk som vi finner i Misa Criolla og Navidad Nuestra . Før den tid dreide det seg mest om tangomusikk for Ramirez.
​

Vel, og Pave Johannes, da?????

Det 2 vatikankonsilet 1962-1965 under ledelse av Pave Johannes XXIII vedtok at andre kirkespråk enn latin skulle være tillatt i liturgien. Da ble det plutselig mulig å bruke spansk i en messe...

Ariel Ramirez komponerte verket før Vatikankonsilet var ferdig. Den har gått verden rundt, og finnes i utallige utgaver.

Tre av de mest kjente:

Mercedes Sosa, argentinsk sangerinne, gjør en knallversjon. Mitt eneste ankepunkt er noen corny mellomspill med panfløyte. Orker det bare ikke....

Jose Carreras gjør det teknisk perfekt, men det blir veldig spansk, ikke latinamerikansk...

Min favorittversjon, originalversjonen med Los Fronterizos. Ikke overgått, IMO. For å sitere fra kommentarene på Youtube:

Me encantan todas las versiones de la Misa Criolla. Esta versión ha sido, es y será la que me hace llorar. Julio Pérez Castellano

"Jeg liker alle versjonene av Misa Criolla, men dette er den eneste som får meg til å gråte...."

Jeg legger den inn her. Den tar bare knappe 20 minutter.....Kanskje noen gidder å høre på den, Please, pretty please? Jeg vet at det er kirkemusikk, jeg vet at det ikke er engelskspråklig, jeg vet at det ikke er noe folk pleier å høre på,...Men likevel....Ta sjansen, utvid din musikalske horisont!

Mvh

 

[bluesbreaker]

Ingen grunn til å begrave denne tråden.
I hvert fall er det gode grunner til å grave den opp igjen av og til.
Skal fortsette å poste, men man må ha litt ro og tid hvis det skal bli litt mer enn et coverbilde.
Stå på, tkr

 

[Dazed]

Denne må være med.

Temple Of The Dog - Temple Of The Dog

Dette bandet, og denne plata, er en hyllest til Andrew Wood. Tidligere vokalist i Malfunkshun og Mother Love Bone, der han spilte sammen med Jeff Ament og Stone Gossard. Andy var inn og ut av rehabilitering for heroinmisbruk. Da han trengte et sted å bo etter et opphold på rehabiliteringsklinikken, fikk han et tilbud gjennom Jeff Ament om å flytte inn hos, og dele på husleia med, Chris Cornell, vokalist i Soundgarden. De ble gode kompiser.

Wood døde på sykehuset etter en heroinoverdose i 1990, og en liten stund senere, kontaktet Cornell Wood's to gamle bandkompiser Gossard og Ament og ville ha de med på å spille inn noen sanger han hadde skrevet til ære for Andy. Som sagt så gjort. De fikk med seg Mike McCready og Soundgarden's Matt Cameron, samt Eddie Vedder, en ung surfer fra California som var i Seattle for å starte som ny vokalist i Gossard og Ament's nye band "Mookie Blaylock". (Som senere byttet navn til Pearl Jam, da basketspilleren Mookie Blaylock ville ha navnet sitt for seg selv.) Dette er en av mine absolutte favorittplater, med en nerve, et låtskrivertalent i tilleg til musikalske prestasjoner som det er langt mellom. Det er en tier i min bok. To av sjangerens, nei rockens, nei verdens beste vokaister på samme plate!

 

[Vintage Silver Pioneer]

Mulig disse er nevnt tidligere, men de kan ikke nevnes for ofte :

 

[ptb]

Et album som virkelig fortjener sin plass i denne tråden er:

Innspilt i det legendariske Columbia 30th Street Studio i 1959.
Albumet fikk dårlig kritikk og omtale da det ble utgitt, men fremstår nå som et av verdens mest solgte jazz-album gjennom tidene.

Den mest kjente låten fra albumet er nok Take Five som også har vært benyttet som kjenningsmelodi og bakgrunnsmusikk i flere sammenhenger. Slik jeg har forstått det, så ble Paul Desmond`s komposisjon basert rundt det som opprinnelig var en ren trommesolo (korriger meg gjerne om det ikke stemmer).

Et herlig album som har sin naturlige plass i de fleste platesamlinger.

 

[Vintage Silver Pioneer]

Ikke den platen jeg hører mest på, men det er en klassiker :