Absolutt, men det der er den autoritære biten med personangrep og persondyrkelse. Denne evindelige utpekingen av «dem» vs «oss» er slitsom og ikke så rent lite farlig. De verbale angrepene på «dem» kanaliserer aggresjon mot utnevnte «folkefiender» som meksikanere, demokrater, jøder, journalister, muslimer, dommere etc. Det slår over til fysiske angrep i den virkelige verden fra folk som føler seg kallet til å utføre sjefens «agenda». Noen av ideene hans er direkte vederstyggelige, som forslaget om å internere alle ulovlige innvandrere på Guantanamo.
Likevel, for at det skal vippe over fra nasjonal-autoritært bandittregime Putin-style til et totalitært regime må det være en samlende idé bak. Den ser jeg fortsatt ikke. GOP jatter med ham så lenge de tror de har noe å tjene på det, enten det er gjennomslag for skattekutt til rike donorer eller utnevnelse av reaksjonære dommere som forsikringspolise mot kommende demokratiske flertall, men det er ingen utenfor det en av de linkede artiklene kalte «the nitwit thug segment» som vil være villige til å dø for «saken». Det er ingen «sak», bare en korrupt grønnsak.
Forresten, for lenge siden var jeg redaktør i en studentavis. Det var interessant å bla i arkivet og lese kommentarartiklene fra tredve-tallet. Den gangen trodde jeg ikke vi skulle oppleve det samme i reprise. For 1989-generasjonen var de skjellsettende begivenhetene slikt som Murens fall, oppløsningen av Øst-blokken og Sovjetunionen, fallet av de siste fascist-regimene i Europa, og fremveksten av et liberalt europeisk fellesskap uten nasjonale grenser. Liberalt demokrati med ytrings- og pressefrihet og kapitalistisk markedsøkonomi så ut til å være en ustoppelig kraft for menneskelig fremgang. Tilbakeslag som Tiananmen skjedde, men langt borte. Det var utenkelig at autoritære regimer skulle gjenoppstå både i europeiske land og i selve frihetens bastion USA.
Men som det het i den gamle revyvisen: «He’s dead, but he won’t lie down.»