Puuh... Skal forsøke å ordlegge meg i knapphet siden dette er en Primare-tråd og ikke for DAC.
Først og fremst vil jeg si at både DacMagic, HD10 og PD1 er glimrende DAC'er. Det er rDAC også, men den diskvalifiserte seg selv ved å ikke balanserte utganger.
Når det gjelder mitt nå seks dager gamle eierskap av I30 så er mitt inntrykk så langt at det er en forsterker som har en veldig varm og samtidig kontant og fin mellomtone og diskant med balansert attack. Jeg synes den overgår det jeg minnes etter testene mine av både Hegel H70, H100 og H200, som jeg synes ble litt i overkant lyse og "frampå" for mine Mantra 60 (Både på Katie Melua, Sophie Zelmani, Anna Ternheim, m.fl, men dette er også selvsagt relatert til innspillingene). I enkelte sammenhenger synes jeg at I30 kanskje blir litt for tilbakelent i det øvre frekvensleiet, så jeg var spent på om disse DAC'ene kunne gi det siste lille ekstra. Når det gjelder bass synes jeg ikke at I30 er den som er ivrigst til å rive snerken av grøten. Det nevnes over her at H70 har mer trøkk i bassen, og det stemmer nok med det jeg minnes også, så også her håper jeg at I30 kunne få den ekstra hjelpen som trengs.
Noen rangering av DAC'ene vil jeg ikke begi meg ut på, simpelthen fordi jeg ikke klarer å kåre en entydig vinner.
Først: Jeg brukte som sagt mye tid på å knekke koden for hvilke voluminnstillinger som ga de riktigste/mest like lydnivåene. HD10 trengte stort sett 4 knepp mer volum enn DacMagic. PD1 måtte ha stort sett 1 knepp mer enn DacMagic. På enkelte sanger måtte det korrigeres ytterligere fra denne tommelfingerregelen. Frustrerende siden dette tar fokuset vekk fra å lytte på selve sangen i starten, så man trenger en del innkjøringsrunder før man innbiller seg at nå er det så bra som det kan få blitt
Volumet har stort sett stått på 40-tallet på de fleste sangene, men på enkelte sanger har det vært vesentlig høyere.
1: HD10 er en tanke lysere i toppen enn de andre. Den har en evne til å få cymbaler til å si "dissh!" der de andre sier "dyssh". Det er mer snert i den i dette området og den får gamle innspillinger til å bli mer crispy. Den første sangen jeg merket dette på var AC/DC - You Ain't Got a Hold On Me. På samme sang synes jeg kaaaanskje at PD1 klarte å få litt mer sprut i gitarene enn de andre (det kan hende det må settes på kontoen for volumforskjell...), men i diskanten var den mer tilbakelent enn HD10. DacMagic havnet sånn midt imellom på alle områder som et fint kompromiss. Det var ikke lett å skille den fra PD1 på denne sangen synes jeg.
Før dette hadde jeg hørt på en masse forskjellig musikk, men mest av nyere dato og med forholdsvis bra innspillinger i utgangspunktet. Det virker som at jo dårligere innspillingen er jo enklere er det å finne forskjeller, men dette må sies å være subjektivt så det holder fra min side og kan være farget av at det var AC/DC-sangen som var den første som virkelig ga meg en aha-opplevelse. Jeg ville uansett sjekke ut flere gamle sanger med så som så innspillingskvalitet. Når det er sagt er alle filene jeg har brukt FLAC og XLR-kabel har vært en eller annen Nordost som jeg har fått låne - for de av dere som er opptatt av slikt.
Metallica - Fade To Black fulgte opp og bekreftet inntrykket av at HD10 gir cymbalene mer snert. De virker mer detaljert enn det de andre klarer/velger å gjøre. Så er spørsmålet om dette er noe jeg vil sette pris på i alle sanger eller om det blir litt slitsomt i lengden, slik inntrykket mitt var av HD10 i kombo med H70/H100 og H200... Igjen var det vanskelig å skille noe spesielt mellom PD1 og DacMagic. Om jeg skulle driste meg til noe så er det at PD1 har en litt mer fremtredende og samtidig varm mellomtone enn de to andre.
Jeg valgte så Patty Griffin - Every little Bit og You Are Not Alone. Her er det gitarklimpring så det holder og nydelig vokal. Samtlige DAC'er taklet disse med bravur, enkelt og greit. Her er det svært gode innspillinger og de andre er nærmere HD10 også i det øvre frekvensleiet og viser at de leverer detaljer så det holder.
Oppstramming av bassen var kanskje noe av det jeg var mest spent på med denne testen, men det var kanskje det som var vanskeligst å kåre en vinner på. Dette har nok en del med at det var vanskelig å gi like lydnivå på alle sanger, for idet jeg trodde at jeg hadde knekt koden på bassen også så ble jeg veldig i tvil igjen straks jeg hadde koblet om og testet en av de andre igjen. På Jenny Wilson - The Wooden Chair klarte faktisk alle tre å holde imponerende kontroll på bassen uten at den tok overhånd. Uten å være bastant kan det hende at DacMagic faktisk var den som hadde et lite hakk bedre dybde, men igjen må dette med voluminnstilling tas med i betraktningen. Det var nemlig lite å skille.
Tidligere har H200 vist en skikkelig overkill av bass på denne sangen i forhold til nivå på mellomtone og diskant, men I30 og disse dac'ene viste seg faktisk å være meget bra i mitt rom. Det samme viste seg også med Gomez - Get Miles. Må si at jeg ble fornøyd med den biten, så det er ikke tvil om at I30 kan når den blir fortalt at det skal gåes dypt. Når det gjelder å ha den råskapen som skal til for å gi metal og tyngre rock den pondusen som trengs på Mantra 60 så har derimot I30 ikke nok krutt. Den skulle veldig gjerne hatt 50W ekstra å gå på for å få "nok krem i tuten". Dette var jeg derimot forberedt på når jeg kjøpte I30, så det er ikke det helt store problemet, for den tar igjen så det holder på musikalitet.
Angående bemerkningen om HD10 kunne bli litt vel påtrengende i toppen etterhvert så må jeg si at det kan nesten virke slik. S-lyder, som f.eks på Katie Meluas nyeste, kan bli i overkant skarpe. Jeg synes også at PD1 har en anelse mer varme på Sophie Zelmani - The Ocean And Me. Jeg har virkelig slitt med å få den sangen til å høres bra ut i rommet mitt med Mantra 60. Også Suzanna And The Magical Orchestra - Love Will Tear Us Apart har vokalpartier som har vært vanskelig å få til å høres bra ut på litt høyere volumer. Gledelig nok gir I30 i tospanne med samtlige av disse mer behagelig lyd enn det jeg har vært vant til. Om jeg skal kåre en knepen vinner på den fronten så må det bli PD1, men det er marginale forskjeller i mine ører. HD10 ligger en anelse lysere, men har samtidig stålkontroll. Også DacMagic gjør en kanonjobb her og jeg synes den er veldig nærme PD1 på disse sangene, kun en aning hardere i lyden. Ikke så finslepen.
Tror jeg skal runde av her nå ettersom klokka begynner å bli litt (det var det å fatte seg i korthet da), men her er noen bemerkninger...
- Jeg forsøkte å finne nevneverdige forskjeller på de tre forskjellige innstillingene som DacMagic tilbyr, men jeg klarte ikke å skille noe spesielt mellom de på de sangene jeg forslkte det på, så jeg kjørte stort sett på "flat" og hadde mer enn nok med å fokusere på forskjellene opp mot konkurrentene.
- PD1 er stor som et fly! Den er like bred som I30 og visuelt sett glir den dermed fint inn blant andre komponenter hvis man ikke liker å ha "små bokser" som skiller seg ut. Vesle Arcam rDac må være 25 ganger mindre i volum
Fjernkontrollen er av den svært kjipe sorten, men uansett tommel opp for fjernkontroll og mulighet for å dimme alle de blå diodene helt ned. Volumindikasjonen har nemlig en mengde blå dioder.
Om jeg skal gi en midlertidig konklusjon så må det være at DacMagic gir utrolig mye for pengene sammen med det jeg har av lytterom, som langt fra er idéelt, og utstyr. Videre virker HD10 å være DAC'en for detaljfreaker som liker snert spesielt i toppen av frekvensbåndet, men den kan bli litt slitsom i lengden og når man spiller høyt - noe jeg liker å gjøre. PD1 legger seg midt mellom de to med en marginalt mer behagelig mellomtone på enkelte sanger/innspillinger, så det er surt at den selvsagt er den dyreste. Prismessig er det nemlig så store gap fra DacMagic og oppover at jeg sliter med å rettferdiggjøre merkostnaden for de andre. Alle tre får meg nemlig til å glise bredt når de er koblet til mitt oppsett.
Og til slutt. Jeg er langt ifra noen ekspert på dette, så dere får ta dette for det det er verdt.
Mvh,
Knudder,
som kommer til å være trøtt i både øyne og ører imorgen.