ptb`s vinylverden

[ptb]

^ Ja, han viste vel sine mørkeste sider den høsten der - og dro tilslutt strikken for langt.

 

[ptb]

Ritchie Blackmore’s Rainbow - Stranger in us all

Etter å ha forlatt DP for godt i 1993 sto Blackmore litt på «bar bakke» i 1994. Dvs – han hadde ikke noe band eller management, men han hadde velfylt konto, og som en del av dealen med å akseptere Gillan inn igjen i DP for The Battle Rages On hadde BMG også lagt i potten frie midler til en ny Rainbow skive.

RB hadde egentlig tanker om å lage et album i en mer bluesy retning med helt nye mennesker – og et nytt band-navn. Navnet skulle være et eller annet med Moon, og etter hvert kom han frem til Rainbow Moon. Men BMG var ikke enig i det. Det ble helt nye mennesker, men ikke bluesy og det ble et mer heavy album enn de foregående fra Rainbow på 80-tallet – og igjen ble det Ritchie Blackmore’s Rainbow – mao et solo-album.

Carole Stevens, moren til Candice, tok rollen som manager - og det har hun fortsatt å være.

Dette ble siste studioalbumet i Rainbow’s historie, om man da ser bort fra EP’n Vorwärts, for under den siste turneen til dette albumet i 1997 ble også Blackmore’s Night’s første album spilt inn.

Vokalisten Blackmore valgte var Doogie White. Et relativt ukjent navn før Blackmore trakk han frem i lyset. Han hadde sendt inn en demo til Blackmores management og det var Candice som tilfeldigvis kom over den demo’n når de så etter vokalist. Resten av bandet var også forholdsvis ukjente musikere.

White har jeg møtt, hilst på og vekslet er par bokstaver med. Det var under et MC-party i Trønderlag i 2015, der Tony Carey’s Rainbow Project skulle spille som hovedattraksjon. Carey kjørte jo flere runder med dette (bl.a på Olsen i Oslo), med Norske musikere der både Trine Rein og Åge Steen Nilsen var vokalister.
Her bilde fra en av de seansene:

Men, i Trøndelag altså med White på vokal:

White syntes dette var et kult sted og en kul setting å spille, og sa han gjerne skulle blitt igjen på festen utover natten. Men, han måtte rekke siste flyet fra Værnes for han skulle på scenen i Tyskland påfølgende kveld – med et annet band, som han sa det. Dette andre bandet var ingen ringere enn Michael Schenker Group, som han da var vokalist i.
Litt kontraster – den ene dagen en lokal liten greie i Trønderlag, med et par hundre tilhørere – den neste dagen en stor scene foran tusenvis i Tyskland .

 

[ptb]

Jon - I'l Maestro - Lord of the Hammond

Sammen med Blackmore og Chris Curtis formet han det som etterhvert skulle bli Deep Purple.

Slik de fleste kanskje husker han, der man formelig ventet på at hele rigget skulle velte:

Og den andre siden - den klassiske komponisten og musikeren:

Det var en bred og sammensatt karriere som dessverre tok slutt alt for tidlig i 2012.

I 1969 hadde han komponert Concerto for group and orchestra som ble fremført med Royal Philarmonic Orchestra og utgitt som et Deep Purple live album.
Lord hadde også forpliktet seg til en etterfølger, med Blackmore nektet å være med på det, så Gemini Suite ble fremført og utgitt som et Lord soloprosjekt, men både Paice og Glover var med.

I 1999 fikk han igjen muligheten til å sette opp Concerto... med Deep Purple, men da også med innslag fra egne- og andres soloprosjekter. Både Dio, Sam Brown m.fl deltok på denne oppsetningen, som også resulterte i en påfølgende turne.

Ved siden av både Deep Purple og etterhvert Whitesnake fortsatte han sine soloprosjekter og gav ut flere plater det står stor respekt av. De fleste vil nok da trekke frem Sarabande, og jeg er langt på vei enig - selvom både Pictured Within, Beoynd the Notes, Before I forget og The Blues Project står høyt hos meg.

Etter at DP ble lagt på is i 1976 komponerte han og gav ut Sarabande før han og Paice sammen med Tony Aston og gav ut albumet Malice in Wonderland. Deretter gikk han og Glover året etter inn i Whitesnake. Parallelt med perioden i Whitesnake gav han ut Before I forget, så Lord lå ikke på latsiden.

I 1984 var det tilbake til DP hvor han fortsatte frem til 2002. I 1997 var det litt "vakum" med DP og Lord komponerte Pictured Within med en påfølgende turne.

Mer skulle følge og listen over alle han samarbeidet med er lang.

På sine senere år ble han jo omtrent som Bonnie Tyler og Smokie - dvs artistene som Se&Hør gav lusekofte og kalte Norgesvenner . Med flere konserter i Trøndelag og sterkt medvirkende på Maria Arredondo's juleplate - så ja.

 

[ptb]

Lille Julaften allerede. Hvor har denne måneden blitt av?

Desember var også en spesiell måned for Deep Purple, men ikke på noen positiv måte - og da spesielt 4 desember.
4 desember i 1971 brant Casino i Montreux ned.
4 desember 1975 falt en av crewet ned en heissjakt på et hotell i Djakarta og døde.
4 desember 1976 blir Tommy Bolin funnet død etter en overdose.


Nok om det.
Blackmore hadde en egen evne til å rote seg bort i trøbbel, men kom som regel greit fra det.

I 1968 var bandet i Red-Neck beltet i USA på turne. Evans og Blackmore stikker innom en bar der det ble spilt country-musikk, men de lokale heltene syntes ikke noe om langhårede Europeere og stemningen ble etterhvert litt dårlig - med risiko for juling. Blackmore tenkte at kanskje litt gitarspilling kunne redde situasjonen. Som session-musiker hadde han jo spilt en del fingerpicking country, så han gikk opp på scenen tok en gitar og begynte å spille med bandet. Da løsnet stemningen og de ble til og med påspandert resten av kvelden.


Under Perfect Stanger turneen skulle de til Australia. Blackmore og Stuart Smith ankom Perth etter en 24t lang reise fra New York og ville ha et par rolige dager før de skulle på scenen igjen. De sjekket inn på Sheraton, sa de likte å sove lenge og fikk et rom. Det de ikke ble fortalt var at hotellet var under oppussing, og tidlig på morgningen påfølgende da startet arbeiderne med trykkluftbor og pigghammere. De gikk ned og klaget, men så da at det hang plakater alle steder med varsel om pågående arbeider.
Blackmore fikk da skrevet et ark med: Nyt å bli vekket av pigghammere kl. 7 om morgningen og fikk stensilert opp mange eksemplarer som de hang opp over alt i hotellet. De flyttet så til et annet hotell men etter en dag fant de på å gjøre et pek - og de dro til nærmeste musikkforretning, eid av noen de hadde blitt kjent med under konserten dagen i forveien. Der fikk de låne en kraftig amp, bass, gitar og et 4x12 kabinett og et trommebatteri. Så booket de rom midt i hotellet under navnet J. Session.

Kl 03:15 på natten fyrte de opp på full guffe og vekte mesteparten av gjestene. Så banket det så kraftig på døra at hengslene nesten løsnet - og utenfor sto det en diger fyr som gav klar beskjed: Hører jeg en tone til så blir det grisebank. Uten tvil om at han mente alvor så sluttet de. Det viste seg at fyren var Alphi O'Leary - Eric Claptons livvakt, og Clapton som skulle tidlig opp sov tilfeldigvis i naborommet.

Ryktene spredte seg raskt om at de hadde satt i gang dette som et pek mot Clapton, men den misforståelsen ble ryddet til side. Litt verre var det med alle sikkerhetsvaktene og oppgitte hotellgjester.

 

[vim]

Nok en historie som var ny for meg med Clapton. Morsom lesing!

 

[Proethifi]

God Jul!!

 

[ptb]

Om noen på 70- eller 80-tallet hadde påstått at Ritchie Blackmore kom til å gi ut juleplate, hadde de vel neppe blitt geni-erklært. Snarere hadde man vel heller blitt idiot-erklært .

Men, i 2006 var det et faktum, der Blackmore's Night gav ut albumet Winter Carols. I 2021 kom en re-mastered og extended utgave av dette albumet. Her får man altså flere jule-låter i typisk BN-innpakning.

Nå hører det til historien rundt jule-musikk at det ikke var helt uvanlig at både DP og Rainbow også jammet og spilte julemusikk under både studioarbeid, øvinger og i lystige lag i desember.

Ønsker alle som er innom tråden en riktig God Jul .

 

[Musikkmannen]

Riktig god jul

 

[Cash 63]

God jul E takk for fin lesing/historik om DP/RB

 

[tjua]

God jul til "RB nerden", fantastisk imponerende kunnskap og interessant lesing. Bare fortsett slik inn i det nye året oxo

 

[Powerpoint]

Hjertelig takk for historiene omkring for meg det største bandet av dem alle i oppveksten.
Jeg debuterte med "Who do we think we are" i 1972 på kassett få år senere var vinyl et faktum på gutterommet.
Da kom "In Rock, Machine Head, Fireball og Made in Japan" inn døra i rask rekkefølge.

Ritchie Blackmore var utvilsomt en hverdagstyrann, og selvopptatt jævel.
Snodig i grunn at han ikke ble grisebanket, og fikk varige men i den del sammenhenger
Men når man har en slik nådegave som ham tåler man en del.

Takk for "DP julekalenderen" ptb, og riktig god jul til deg.

 

[ptb]

Blackmore og Fender Stratocaster
Litt gitarnerding i romjulen.

Selv om han brukte en Gibson 335 i de tidlige DP-dager er det Fender Stratocaster som skulle bli synonymt med RB.
Her en av de første fra 1968 m/sort kropp han kjøpte:

Som man ser av bildet så sitter det en mye kraftigere vib-arm på gitaren enn de originale. Årsaken til at han fikk laget disse forsterkede var at den tynnere originale bare knakk av.

RB fikk den første Strat’n av en av Clapton’s roadies. Den var i dårlig forfatning og nesten ikke spillbar, men gav RB mersmak. Som han på sedvanlig vis sa: Alle får en Gibson å låte bra – og alle låter likt, men på en Strat ligger lyden i hver enkelt tone – og jeg har brukt 2 år på lære meg å spille på en Strat.
Den var etter sigende den første Strat'n Blackmore brukte under innspilling av en låt – Emaretta i 1969.

I all hovedsak var det de som omtales som 70s Stratocaster RB ville ha. Han mente disse hadde bedre substain og lyd. Etter et par år begynte Blackmore å scallopere halsen på sine gitarer – etter å ha sett på en gammel luth, der dette var vanlig. Videre valgte han etter hvert også å kun bruke halser med rosewood gripebrett. Mørkere, bedre tone og enklere å scallopere skal ha vært hovedårsakene.

Hvor mange han totalt har hatt er det vel knapt noen som vet. Kan vel sikkert dreie seg om 40 til 50 forskjellige. Men de han brukte under innspillinger og live var langt fra så mange. Frem til ca 1977 er det forholdsvis enkelt å holde rede på de forskjellige, men det begynte å bli vanskelig å skille de enkelte fra hver andre mot slutten av 1977. Da begynte det å dukket opp flere forskjellige, tilnærmet like med Olympic White kropp. «Selvfølgelig» er det noe jeg har prøvd å lage en logg på, da det stort sett er en god del feil info som ligger på ulike nettsider.

Hans mest avbildede – og for «allmenheten» kanskje mest kjente gitarer er nok disse:

En 1972 i Natural Ash. Denne ble brukt bl.a under den legendariske California Jam konserten og i den første fase av Rainbow.

Den neste - en 1974 i Olympic White han først tok i bruk i 1976. Da helt original, men gjennom årene ble denne gjenstand for hyppige endringer – spes av pick-up’s der årsaken var å prøve å få bukt med forferdelig hum som ble dratt inn fra den opplyste regnbuen de hadde begynt å bruke under konsertene.

Akkurat denne gitaren er lett gjenkjennelig. Ca 79/80 fikk den et mintfarget '62 plekterbrett m/Schecter F-500T pup's i bridge og neck og tomt cover i middle. Og som et prank mot Cozy Powell monterte han først én strap-lock øverst på gitarhodet, og senere i en periode ytterligere en til. Når den bakerste ble tatt av limte han fast en hvit plastknott over hullet. Powell gravde og spurte om hva den strap-lock'n var til – og journalister og andre begynte også å spekulere i hva var dette. Hadde Blackmore montert det, så måtte det jo være en grunn. Blackmore flirte nok godt av dette. En straplock montert på gitarhodet hadde han etterhvert på flere.

Så er det denne:

Trolig også en 1974 som han tok i bruk som hovedgitar i 1986 etter at en som skulle bytte bånd på hans andre ’74 trodde scalloperingen var slitasje, og slipte den plan igjen. Blackmore klikket jo i vinkel og prøvde å scallopere den på nytt, men slipte seg helt ned gjennom rosewoodlaget og halsen ble for tynn. Denne var med i lengre tid, også med litt ulike pick-ups (her OBL-450S) og Roland synth-enheter. Her ser man også en strap-lock på hodet - og hull etter en til rett over F'n i logoen. Man kunne lett tenke seg at det var samme hals som på den andre, men på denne halsen var fortsatt nedre dot på tolvte båndet på plass. De pleide etterhvert å falle av på grunn av scalloperingen.

Andre vil nok også kjenne til de tidligere nevnte 1971 Sunburst m/lønnehals sk Machine Head Strat’n og en 1974 3t Sunburst m/rosewood som han ved et uhell (fikk levert feil gitar) brukte til «smashing» under encore’n i 1980.

Så er det denne som han nå har brukt i flere år. Dukket opp tidlig på 90-tallet - da med Lace Sensor pup's.

Selv nevnte han i et intervju i sommer at han nå har 12 Stratocastere og at denne, som han bruker i dag, er en 1982 – men satt sammen av forskjellig hals og kropp. Noen vil kanskje stusse, da Fender gikk vekk fra Bullet Truss Rod og tilbake til 4-bolt hals i 1982. Men – det finnes beviselig flere eksempler på at «overliggere» av kropper og halser kom ut i 1982 med E2 serienr, så det kan nok stemme. Det sitter også Roland GK-2 (gitar synt) på denne og den har hull etter en tidligere GK-1.

I motsetning til en del andre gitarister har Blackmore aldri hatt noe spesielt forhold til Fender i USA. Han kjøpte alle sine gitarer i forskjellige musikkforretninger. Med Fender i Japan var det et litt annet forhold selv om han aldri har brukt en MIJ eller CIJ Stratocaster så har han (hatt) et par Japanske RB Signature.

 

[ptb]

Kan jo legge til litt historie om den sorte 1968 Strat,n.

Under avslutningen av en konsert i Liverpool i 1970 skulle Blackmore bytte den mot en annen som skulle slås i stykker. Blendet av scenelyset klarer han å trå på kablen så den dras ut av jack-pluggen. Han legger da gitaren fra seg nær scenekanten og løper backstage med kablen og får den andre gitaren. Når den seansen er over ser de at den andre gitaren er borte
En yngre fyr i publikum nær scenen hadde sett sitt snitt til å snappe med seg den. Når han så kommer hjem lurer foreldrene på hvor han har fått den fra - og han fortalte at han hadde tatt den med fra konserten. Foreldrene kontaktet arrangøren og de fikk ordnet opp slik at den ble levert tilbake dagen etter. Blackmore ble jo selvfølgelig glad for å få den tilbake, da det var den han fortrinnsvis brukte på den tiden.

Han fortsatte å bruke denne frem til 1972 da han under en ny knuse-gitar-seanse ble litt ivrig og glemte å bytte gitar. Først når han plukket sammen restene og hiver de ut til publikum registrerte han at - pokker, det var jo den sorte, men lite å gjøre med det nå

 

[ptb]