Jeg ser vi har en trend der vi har fått et enormt fokus på impulsrespons i mange tråder. Siden dette handler om målinger med REW generelt er det et par ting jeg har lyst til å påpeke.
For det første, vi kan ikke se på impulsrespons og vurdere lydkvalitet ut fra den. Med "se på" mener jeg nettopp det, med øynene. Men vi kan bruke impulsresponsen til å lete etter visse fenomener. Man kan for eksempel i en del tilfeller se om man har feil på fasen på en eller flere drivere, man kan i noen tilfeller se feil timing mellom drivere, man kan se ringing, pre ring osv. Hovedregelen er at ørene våre er ekstremt følsomme for alt som ligger til venstre for hovedpulsen, og langt mindre følsomme for alt som ligger til høyre for hovedpulsen. Men impulsresponsen er ikke en fremstillingsmetode som er veldig lett å tolke visuelt. Mange impulsresponser som visuelt ser totalt krise ut kan låte fortreffelig. Det sier seg selv at om man kunne lage en høyttaler med perfekt impulsrespons ville det vært optimalt, men det er ikke teknisk mulig, og da må man vurdere om tiltakene for å oppnå helt perfekt impulsrespons er egnet til formålet. De største problemene med dette er som regel mangel på global gyldighet (at regnestykket stemmer over et stort område), at det som ser voldsomt ut med det blotte øyet kanskje ikke er så alvorlig, mens det man har fått i bytte, men som ikke synes så godt, kanskje er mer hørbart, at den aktuelle korreksjonen kun er gyldig med en gitt kombinasjon av signal, nivå osv i høyttalerne og slike ting. Vi har et prinsipp innen driverkonstruksjon som ikke er så altfor godt kjent. Det går ut på at veldig mange kompenserende tiltak som reduserer harmonisk forvrengning gjør intermodulasjonsforvrengningen værre. Dette er såkalte kompenserende tiltak. Så lenge man ikke har et system med begrensede inn/utganger, for eksempel en forsterker der man sender ett signal inn, tar ett signal ut, og kan korrigere med en såkalt closed loop, så bør man tenke seg nøye om før en går hardt til verks, og ikke minst hvordan man benytter impulsrespons for visuell tolkning.
Frekvensrespons er interessant, og det er iofs vannfall også, men ikke for en hver pris. En av de tingene som er svært viktig er at om vi måler frekvensrespons og gater periodisk ved for eksempel bare én signalperiode, også øker vi til 2, 3, 4, 5 osv, kanskje opp til 10 eller 20, så får vi et innblikk i hvordan de ulike frekvensområdene utvikler seg fra signalet starter, til høyttaleren har "stabilisert seg", og videre til kasse/baffel, og senere rommet har blandet seg inn. 20 perioder ved 10kHz er forøvrig bare 34cm, så der burde vi ikke ha nevneverdig med innblanding fra rommet. Men å studere denne utviklingen kan være nyttig.
Ellers vil jeg oppfordre folk til å studere wavelets nøye. Sett det opp til å ha bare 10dB mellom "tak og gulv", normaliser kurven til peak, slå på 3D-effekten, slå på group delay, og sett grenseverdiene for tid før og etter hovedpulsen så korte at man studerer oppførselen til høyttaleren og ingen ting annet. Ved 500-2kHz har jeg fått god visualisering med -2ms og +10ms. Dette er interessant å studere når man korrigerer høyttaleren, og det gir også et visst bilde av hvordan vi opplever høyttalerens egenlyd. Imidlertid kamuflerer dette selve frekvensresponsen, men man kan her altså EQ-e for å korrigere group delay. Trekker man et EQ-punkt med høy Q ned går GD ned, og trekker man et tilsvarende punkt opp går GD opp. Primært kan man si at man sjelden avslører noen betydelige områder som bør EQ-es opp med denne metoden, men man finner gjerne noen som må ned. Man står da typisk igjen med en klangbalanse som er litt ute å kjøre. Dette tar man inn ved å EQ-korrigere selve høyttalere med punkter som har lav Q, og her skal man ikke bekymre seg altfor mye for små avvik i frekvensresponsen, men heller se på det litt større bildet.