mer angående tyske fødselssmerter. og steinmeier…
(og en begynner å forstå helten i ukrainas posisjon)
Als Außenminister setzte Frank-Walter Steinmeier die Russlandpolitik von Gerhard Schröder fort. Er warb für „Annäherung durch Verflechtung“ und eine „Modernisierungspartnerschaft“ mit Putin. Die Warnungen aus seinem eignen Haus schlug er in den Wind.
www.faz.net
(google trans)
Rettferdiggjør Steinmeiers Russland-politikk utslippet?
AV MARKUS WEHNER, BERLIN -OPPDATERT 13.04.2022-18:09
Som utenriksminister fortsatte Frank-Walter Steinmeier Gerhard Schröders Russland-politikk. Han fremmet «tilnærming gjennom integrering» og et «moderniseringspartnerskap» med Putin. Han ignorerte advarslene fra sitt eget hus.
Kritikken var enstemmig. Til slutt ble Frank-Walter Steinmeier snudd av presidenten i et land som han ønsket å uttrykke sin solidaritet med. Men Volodymyr Zelensky ønsket ikke å se det tyske statsoverhodet. Forbundspresidenten ønsket å reise til Kiev onsdag sammen med presidentene i Polen og de tre baltiske statene, men de dro uten ham.
Spesielt SPD reagerte hardt på at deres tidligere partipolitiker var uoppfordret. Han forventer «at ukrainske representanter holder seg til et minimum av diplomatiske konvensjoner og ikke blander seg unødig inn i vårt lands innenrikspolitikk», sa parlamentarisk gruppeleder Rolf Mützenich. Utenrikspolitisk ekspert Nils Schmid opplevde kanselleringen «mer enn irriterende». Det faktum at Kiev inviterer kansler Olaf Scholz samtidig er «politisk sladder». Å spille kansler mot forbundspresident, "det fungerer ikke i det hele tatt". Scholz selv forble litt mer reservert. Det hadde vært godt å ta imot Steinmeier, sa han. Invitasjonen var «noe irriterende», sa kansleren, som lot åpent om han selv ville reise til Kiev. Også utenriksminister Annalena Baerbock (De Grønne) beklaget kanselleringen. Opposisjonsleder Friedrich Merz fra CDU snakket om en «diplomatisk krenkelse».
Men hvorfor led Steinmeier så hardt i Kiev? Det er verdt å se nærmere på hans Russland-politikk. Steinmeier gikk inn i offentlig politikk i 2005 etter at Gerhard Schröder tapte det føderale valget. Valgtaperen, som fant det vanskelig å komme over å miste kontoret sitt til CDU-kvinnen Angela Merkel, gjennomførte et kupp når det gjaldt å fylle ministerposter i den første store koalisjonen under Merkel.
Schröders beste mann
Han presset igjennom mannen som hadde vært hans nærmeste fortrolige i mange år som utenriksminister. Steinmeier, leder av kanselliet siden 1999, men ikke minister, var Schröders Mister Efficiency, den grå eminensen i kanselliet som stjal alt for regjeringssjefen. Sist, men ikke minst, hadde han forfulgt et prosjekt som lå Schröders hjerte spesielt nær: Nord Stream Østersjørørledningen, som var ment å bringe gass direkte fra Russland til Tyskland, utenom Ukraina. Bare ti dager før valget til Forbundsdagen ble byggingen av denne gassruten avtalt i nærvær av kansler Schröder og Russlands president Vladimir Putin.
Steinmeier jevnet ut ting ved flere besøk i Moskva og møtte Putins fortrolige Dmitrij Medvedev, daværende visestatsminister og leder av Gazproms representantskap. Schröder hadde med valgnederlaget i tankene blitt enige om et personlig kupp med Putin. Bare to måneder etter valget ble det kjent at eks-rektor skulle bli medlem av representantskapet i selskapet som bygger naturgassrørledningen.
Steinmeier jevnet ut ting ved flere besøk i Moskva og møtte Putins fortrolige Dmitrij Medvedev, daværende visestatsminister og leder av Gazproms representantskap. Schröder hadde med valgnederlaget i tankene blitt enige om et personlig kupp med Putin. Bare to måneder etter valget ble det kjent at eks-rektor skulle bli medlem av representantskapet i selskapet som bygger naturgassrørledningen.
Men med sin brutale krig i Tsjetsjenia, avskaffelsen av guvernørvalg i regionene, begrensning av pressefriheten, avmakt fra opposisjonen og overtakelse av alle maktstrukturer av folk fra den hemmelige tjenesten og militæret, hadde Putin allerede rikelig demonstrerte at han ikke var enig i vestlige verdier hadde minst interesse. Det plaget ikke Steinmeier så mye. Menneskerettighetsspørsmål forble sekundært for ham i Russlands politikk.
Steinmeier godtok ikke innvendingen fra ansatte i utenriksdepartementet som var kjent med Russland om at Putin, som en skapning av KGB, egentlig ikke kunne være en tillitsperson. Personalet nevnte også rapportene om at Putin hadde fått boligbygg i Moskva sprengt av FSBs hemmelige tjeneste for å ha et påskudd for sin krig mot den opprørske Kaukasus-republikken Tsjetsjenia i møte med hundrevis av dødsfall. Selv referansen om at Putin var valgt av sin forgjenger Boris Jeltsin fordi han selv var involvert i korrupsjon i St. Petersburg og var hjemme i det kriminelle miljøet klarte ikke å overtale utenriksministeren til å forlate planene sine. Bare det å påpeke dette ble ansett som en frekkhet, husker ansatte i departementet på den tiden.
Planleggingsstaben jobbet i mellomtiden iherdig med konseptet "endring gjennom integrering", til tross for innvendingen om at det var uklart med hvem i Russland de faktisk skulle integreres. Likevel skulle det nye partnerskapet med Russland være veldig nært og «irreversibelt» – dette sto i arbeidspapirene. Kanselliet var kritisk til disse ideene. Merkel elsket pragmatisme, ikke ideologi. Men hun kom heller ikke i armene til Steinmeier. Utenriksministeren brukte heller det tyske EU-rådsformannskapet i 2007 for å heve sitt "moderniseringspartnerskap" med Russland til europeisk nivå.
Steinmeiers første reise til Ukraina som utenriksminister i februar 2006 var ganske uheldig. Ambassadøren i Ukraina på den tiden, Dietmar Stüdemann, kjente landet godt og var svært populær blant den ukrainske ledelsen; han var i ferd med å pensjonere seg på det tidspunktet. Steinmeier, imponert over Stüdemanns kunnskap, foreslo spontant for sin medminister Borys Tarasjuk at Stüdemann ble ansatt som utenrikspolitisk rådgiver for Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko. Stüdemann fikk også snart et kontor, men han fant ingen reell forbindelse i ukrainsk politikk og sa stille opp kontoret sitt neste år. Men Steinmeier ga regjeringen i Kiev inntrykk av at Ukraina var et underutviklet land som trengte råd og egentlig ikke burde tas for seriøst – en vurdering som var helt forenlig med Moskvas.
Steinmeier forhindret sanksjoner
Da Steinmeiers favoritt i Russland, Dmitrij Medvedev, etterfulgte Putin som president i 2008, forsterket Steinmeier sin tro på at et nært partnerskap med Russland var mulig – i henhold til den da gjeldende grunnloven var det ikke mulig med en ny periode uten avbrudd. Steinmeier anså Medvedev for å være fremtidens mann, selv om de som var eksperter på Russland i det føderale utenriksdepartementet mente den ideen var absurd. Det var ønsketenkning fra utenriksministerens side fordi han personlig kom godt overens med Medvedev. Putin, som ble utnevnt til statsminister, var kun interessert i et triks. Medvedev hadde presidentskapet i én periode for å rydde plass for den sterke mannens retur. Dette forsto ikke Steinmeier, men også Angela Merkel på lenge.
Russlands krig mot Georgia i august 2008 vakte irritasjon når det gjaldt Steinmeiers pro-Russland kurs. Men han fikk ikke til et vendepunkt. Da den daværende franske utenriksministeren, Bernard Kouchner, vurderte å innføre sanksjoner mot Russland, motsatte Steinmeier seg og avviste generelt en tøffere tilnærming til Moskva. «Selv i denne alvorlige politiske situasjonen er det viktig å la litt sunn fornuft seire. Vi vil beholde Russland som nabo utover den dagen, og det er i vår egen interesse å gå tilbake til normale forhold," sa Steinmeier til F.A.Z. Den tyske utenriksministeren hindret også NATO i å vedta mye strengere sanksjoner enn bare å midlertidig suspendere møtene i NATO-Russland-rådet.
Steinmeier var imidlertid ikke alene om sin ukritiske holdning til Putin. Mange SPD-politikere var av den oppfatning at Putin var den rette mannen for Russland, at han ville sørge for stabilitet og at Tyskland burde ha svært nære bånd med ham. Hamburgs første borgermester Henning Voscherau var en av Putin-fansen som ga etter for den mellommenneskelige sjarmen som Putin var i stand til å bruke på en målrettet måte. Han ønsket å gi den russiske presidenten en æresdoktorgrad fra Universitetet i Hansabyen i 2001, da tusenvis av sivile i Tsjetsjenia allerede hadde blitt offer for Moskvas brutale krigføring. Da noen professorer protesterte offentlig, rådet han dem til å «holde kjeft».
Sammen med broren Eggert var Henning Voscherau en populær gjest ved Putins sommerresidens i Sotsji. Eggert Voscherau var på sin side visepresident i kjemikaliekonsernet BASF og var involvert i byggingen av Østersjørørledningen. Det var slik han møtte Steinmeier, og de to mennene har vært venner siden.
Platzeck fablet også over sine turer til Moskva
På den tiden tok mange sosialdemokrater til orde for nære bånd med Russland. Knapt forkledd anti-amerikanisme spilte en stor rolle i dette, og de fleste kjente knapt Russland. Peter Struck, den avdøde SPD-politikeren, sa i 2007 at det må være «lik nærhet mellom oss og Amerika på den ene siden, og oss og Russland på den andre». Og Martin Schulz, senere forbundskanslerkandidat og daværende leder for sosialdemokratene i Europaparlamentet, sa samtidig: «Tyskland må ha all interesse i at partnerskapet med Russland minst er likt det med Amerika».
Men Steinmeier forble den øverste formaneren når det kom til skritt som kunne ha satt Russland på plass. I mars 2007, da amerikanerne ensidig ønsket å sette opp et missilforsvarssystem på europeisk jord, advarte han mot det. "Vi vil ikke ha et våpenkappløp i Europa," skrev han i "Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung". Fred er ikke lenger basert på militær avskrekking, men på vilje til å samarbeide.
Matthias Platzeck, som er en privat venn av Steinmeier, var viktig for nettverket av Putin-apologeter. Som Brandenburgs statsminister fablet mannen, som i mellomtiden hadde vært formann i SPD, over sine forretningsreiser til Moskva. Som formann for det tysk-russiske forumet spilte han etter slutten av tiden som statsminister en stor rolle i å nedtone Putins regime. Da Merkel holdt en hard tale mot Putin etter annekteringen av Krim, klaget Platzeck over at det var «verre enn under den kalde krigen». Annekseringen av Krim må "senere reguleres under internasjonal lov".
At Steinmeier ble godt mottatt i Moskva hadde med hans personlighet å gjøre. Dagens forbundspresident er en ganske engstelig person. Mens hans forgjenger Joschka Fischer kom lett overens med den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov og ofte avbrøt samtalen hans, syntes Steinmeier det var vanskelig å snakke med Lavrov. «Kjære Sergej», som Steinmeier noen ganger kalte ham, er ofte hard og sårende mot sine samtalepartnere. Han var derimot snill mot Steinmeier, og tyskeren ga liten grunn til å behandle ham annerledes.
Da Steinmeier ble utenriksminister igjen i 2013 etter fire år som opposisjonsleder i Forbundsdagen, ønsket han å fortsette sin tidligere politikk. Da han tiltrådte i midten av desember 2013 sa han at han ville fortsette å forfølge moderniseringspartnerskapet med Russland «nøkternt og uten forvandling». Det handler om en felles fremtid «der Russland og Vesten ikke bare henger sammen økonomisk, men også gjennom felles grunnleggende overbevisninger».
Etter å ha besøkt Putin i Moskva i februar 2014, snakket Steinmeier om en "positiv agenda". Det skal handle om energieffektivisering, om å fremme små og mellomstore bedrifter. I lys av den økende herdingen av det russiske regimet, var det vinduspredning – et år tidligere hadde Putin brutalt undertrykt protestene mot gjenvalget hans.
Knappe to uker senere reiste den tyske utenriksministeren til Kiev sammen med sine polske og franske kolleger da landet truet med å gå ut i vold. De forhandlet frem et kompromiss mellom den daværende Moskva-lojale presidenten Viktor Janukovitsj og opposisjonen, som hadde demonstrert på Maidan, det sentrale torget i den ukrainske hovedstaden, i flere uker. Men hendelsene gikk forbi dette oppdraget. Om kvelden 21. februar, da avtalen ble undertegnet, flyktet Janukovitsj fra Kiev og opposisjonen tok makten. To og en halv uke senere fikk Putin Krim okkupert av sine «grønne menn».
Selv om Russland åpenlyst hadde brutt folkeretten og startet en knapt skjult krig i Øst-Ukraina, forble Steinmeier tro mot sitt mantra om at man ikke skulle la tråden til dialog med Putin ryke. Selv om han tok til orde for forhandlinger mellom Russland og Ukraina, som nå fant sted i Normandie-format sammen med Frankrike. Men han ønsket ikke et brudd med aggressoren. I begynnelsen av september 2015 ble det til og med besluttet å bygge ytterligere to tråder av Østersjørørledningen, kjent som Nord Stream 2, i Vladivostok, Russland. At de russiskstøttede separatistene hadde skutt ned et passasjerfly over Ukraina sommeren før og drept 300 mennesker, og at Putin nå førte en brutal krig i Syria, var irrelevant.
Som med Nord Stream 1, stolte Putin på tyskeren Matthias Warnig, en tidligere Stasi-kaptein som han møtte i St. Petersburg da han arrangerte Russland-virksomheten for Bank Dresdner Kleinwort, for å gjennomføre planene. Putin gjorde ham til administrerende direktør i Nord Stream 2 AG. Putin hadde allerede feiret med Gerhard Schröder i Warnigs sønns restaurant i Moskva. Etter at restauranten flyttet til Berlin, gjorde de det igjen, rundt 2010 på tampen av Putins statsbesøk hos kansleren. Steinmeier var også med. Når det kom til Nord Stream 2, kunne Putin også stole på Erwin Sellering, statsministeren i Mecklenburg-Vorpommern, der rørledningen lander, samt på hans etterfølger Manuela Schwesig.
Ble for bare to måneder siden
Steinmeier støttet dette prosjektet. Dessuten så det ut til at noen av uttalelsene hans kom rett fra Kreml. Da NATO holdt 10 000 soldater på manøvrer i Polen og Baltikum i 2016, sa han: «Det vi ikke bør gjøre nå er å bruke sabelrasling og krigsrop for å gi næring til situasjonen. Alle som tror at symbolske tankparader på alliansens østgrense vil skape mer sikkerhet, tar feil.»
Selv etter å ha flyttet til presidentskapet i mars 2017, forble Steinmeier en Putin-apologet. Etter et godt halvår i embetet la han ut på en ny reise til Moskva. Steinmeier sa at han ønsket å «gjøre noe for å motvirke den økende fremmedgjøringen mellom landene våre». Steinmeier snakket i Moskva om byrder, om tap av tillit, om sår – dette var nok også hans egne skader da han tenkte på sin Russland-politikk. Putin på sin side slengte med økonomiske tall og sa at ellers kjente vi hverandre godt fra tidligere tider. Steinmeier rødmet – Putin dukket opp for å vise russerne at landet deres på ingen måte er isolert fra Vesten.
Da opposisjonslederen Alexej Navalnyj, som knapt hadde overlevd et giftangrep, ble dømt til leirforvaring i Russland tidlig i 2021, kritiserte Steinmeier det skarpt. Men han fortsatte å holde på Nord Stream 2. "Etter den vedvarende forverringen av forholdet de siste årene, er energiforbindelsene nesten den siste broen mellom Russland og Europa," sa han - en holdning han nå innrømmer som en feil.
Steinmeier snudde faktisk først Putin ryggen i talen etter gjenvalget for to måneder siden, da han sa: «Jeg appellerer til president Putin: Løsne løkken rundt Ukrainas hals og bli med oss for å finne en måte å bevare fred i Europa på. "
I flere tiår har Steinmeier «skapt et edderkoppnett av kontakter med Russland», sier den ukrainske ambassadøren Melnyk. Edderkoppen i dette nettet kunne heller vært Gerhard Schröder. Steinmeier fortsatte imidlertid Schröders villede Russland-politikk i åtte år i en ledende posisjon i den føderale regjeringen. Tilsynelatende ønsker ikke den ukrainske ledelsen å misunne ham aktuelle bilder i Kiev som burde få folk til å glemme det.