jeg får en dårlig magefølelse av italienske fredforslag, fransk og tysk meningsløse telefonsamtaler med krigsforbryteren putin, tysk prat og sendrektighet, ungarsk støtte til den samme, serbiske oljeavtaler med drittsekken. og samtidig så luller vi oss inn i en forestilling om at europa/eu slutter rekkene mot krigsforbryteren.
Der Westen wird kriegsmüde, und Wladimir Putin wittert seine Chance. Warum jetzt der falsche Moment für Verhandlungen ist. Ein Kommentar.
www.sueddeutsche.de
(googletrans)
Vesten er lei av krig, den russiske diktatoren aner sin sjanse – og stiller nye krav. Hvorfor nå er feil tidspunkt å forhandle. Og hva det betyr for Scholz og Macron.
Kommentar av Stefan Kornelius
Vladimir Putin, du burde kjenne ham så godt nå, er alltid ett skritt foran motstanderne. Fantasien til Kreml-potentaten beveger seg nærmere det utenkelige, viljen til å eskalere er alltid høyere, viljen til å lide og evnen til å akseptere krav virker nærmest grenseløs. Så hvorfor skulle denne Vladimir Putin nå gå med på forhandlinger, slik den franske presidenten og den tyske kansleren foreslo for ham?
Russland har lagt feilene fra de første ukene av invasjonen bak seg. Med en slow-motion strategi for ødeleggelse spiser den russiske hæren seg inn i Donbass, og etterlater seg utbrente husskjell og blodfylte skjellhull. Luhansk- og Donetsk-oblastene er i stor grad okkupert, landbroen til Krim er sikret, og Odessa, og med den hele Svartehavskysten, er i sikte. Så hvorfor stoppe?
Putin er en mester i timing, Olaf Scholz og Emmanuel Macron er åpenbart ikke. Putins perfide tilbud om å forhandle viser hvor sikker han er på sin sak: Det kan bli snakk om eksport av ukrainsk hvete, forutsatt at Vesten opphever sanksjonene mot eksport av russisk korn og gjødsel i retur. Putin leker med frykten for en humanitær matkatastrofe. Han vet at de sultende menneskene fra Midtøsten og Afrika vil sette kursen mot Vest-Europa først.
Hva den russiske diktatoren også vet etter en overfladisk lesning av vestlige medier: Dette Vesten er forvirret, det er på kant, det begynner sakte å bli krigstrøtt. Kakofonien i diskusjonen om et krigsmål man skal strebe etter viser enorm uenighet, viljen til å støtte de ukrainske væpnede styrkene avtar, konsekvensene av krigen merkes mer og mer, spesielt i Europa, og fyringssesongen har ikke til og med begynt ennå. En enkelt regjeringssjef, Viktor Orbán fra Ungarn, smuldrer opp EUs besluttsomhet med sin motstand mot et oljeimportforbud.
Tyskland og Frankrike ser fortsatt ikke på Russland som en eksistensiell trussel
Men besluttsomhet er nøkkelordet når vi har å gjøre med Vladimir Putin. Hvis denne mannen alltid er i stand til å gå et skritt videre, begå en brutalitet til, risikere enda en utpressing - da vil denne viljekrigen mot ham ikke vinnes. Da vil Vladimir Putin komme nærmere og nærmere sitt egentlige krigsmål: tilbakeføringen til en europeisk statsorden fra før NATO-utvidelsen med buffernasjoner, et splittet EU og USA, som bryr seg om sine egne problemer på den andre siden av Atlanteren.
Det er forbløffende at Vesten, og fremfor alt dets ledende europeiske nasjoner Frankrike og Tyskland, fortsatt ikke klarer å forstå Vladimir Putins Russland som en eksistensiell trussel mot deres egen stabilitet. For mange år siden ble desinformasjon, infiltrasjon og terror brukt i denne krigen, nå er våpnene olje, gass og hvete. Denne krigen vil heller ikke ende i Donbass, men vil spise seg langs Svartehavskysten inn i Moldova. Det er derfor bemerkelsesverdig hvor raskt en grunnleggende fare kan settes i perspektiv når viljen minker. Viljekampen med Vladimir Putin avgjøres nå til fordel for Vesten.
mil.in.ua
Kilde: ZEIT ONLINE, kp 549 kommentarer
