Det er ingen som har sagt at Russland har kapasitet til å åpne en ny front nå, allerminst mot noe NATO-land. Tvert imot tømmer de baser langs grensene til Norge og Finland for både personell og materiell for å sende det til kjøttkverna i Ukraina. Russerne har ikke en snøballs sjans til å gjøre noe seriøst fremstøt andre steder nå, og knapt nok å holde frontlinjene de har. De siger kanskje fortsatt litt fremover i Donbas, men de presses tilbake mot Kherson. Netto nokså nær null i areal, mens russiske depoter og kommandoposter 50-80 km bak fronten har fått en påfallende tendens til å detonere spontant de siste dagene.
Men Ukraina avhenger av fortsatte forsyninger vestfra for å kunne stå imot og presse russerne tilbake. Putins teori for seier går via å skremme og presse Vesten til å gi opp støtten til Ukraina. Hvis han lykkes med det vil russerne kunne gnage seg videre, meter for sønderskutt meter, og vil etterhvert kunne innlemme de rykende ruinene i det stor-russiske imperiet.
Et slikt utfall vil føre til at den etnofascistiske eliten i Moskva styrkes i sin forestilling om at Vesten er for feige og for svake til å kunne stå imot maskulin russisk makt. Deretter går det fem eller ti år, en ny generasjon russiske soldater har blitt oppdrettet, lagrene av 152 mm granater og 220 mm raketter er etterfylt, og den russiske tsaren ser seg om etter neste mål: Hmmm, siden Vesten var for feige til å stå ved løftene sine til Ukraina, hvorfor skal vi tro på at de vil forsvare perifere NATO-medlemmer? Hva med å forsyne seg av Polen, kanskje, eller Litauen, eller hvorfor ikke Finland som Peter den store i sin tid erobret fra Sverige?
Sånn, var det liten nok teskje for deg?