horrorstory! (neida, det er ikke tysk naivitet; kynisme er ordet.)
jeg gjør assosiasjoner – men de er usammenliknbare – med trumps kuppforsøk; bare at i tyskland la de landet klart for «slakt», og det var den politiske og økonomiske elite som meget godt visst hva de gjorde. det er i slike øyeblikk en også kan undres på elitens «hat» til folket; etter oss sier de (aka elite) kommer kaos (aka det det amorfe følelsesstyrte massemennesket). men er det ikke elitene som i like stor grad, kanskje større, som leder oss inn i faenskapet? a case study.
den er litt lang:
Det er onsdag, like etter elleve, da Klaus Müller ankommer stedet som er blitt et symbol på tysk naivitet. Til «symbolet på uaktsomhet», som han kaller det. Rehden, et lite samfunn i Niedersachsen. Det visste han heller ikke før for noen måneder siden.
Lederen for Federal Network Agency går ut av en mørk BMW, tar på seg jakken og gir et kort TV-intervju ved fabrikkporten. Da får han en brannsikker kjeledress, hjelm, briller og, viktigere, øreklokker. Den går rett dit det bråker. Der hvor råvaren presses ned i bakken, som skal beskytte den tyske industrien mot stillstand. Og folk fra å fryse. Naturgass.
1. oktober må Tysklands gasslagre være 80 prosent fulle. Nitti prosent 1. november. Dette er nå lovpålagt, men også av grunn. For i Tyskland blir det ikke bare kaldere om tre måneder, som hver høst. I Tyskland og Europa er det ingen som vet hvor lenge gass vil fortsette å komme fra Russland. Renner det fortsatt om høsten? Vil det fortsatt flyte om halvannen uke når vedlikeholdet på Nord Stream 1-rørledningen, som etter planen skal starte på mandag, er over? Du vet ikke engang om det i morgen fortsatt vil strømme ut av rørledningene som har forsynt Tyskland med billig energi i flere tiår.
Ingen vil utelukke muligheten for at Tyskland snart kan oppleve en gasskrise. En situasjon der for eksempel enkelte selskaper må stenge av gassen. Gass kan bli så lite at prisene vil stige enda raskere enn de allerede har steget. Den bayerske statsministeren Markus Söder snakket nettopp om en "slags gasstriage", med sin vanlige alarmisme. "Vi er i en gasskrise," sa økonomiminister Robert Habeck.
Når Klaus Müller går gjennom en svingkors og går inn i lokalene i Rehden, er Tysklands gasslagre i gjennomsnitt 63 prosent fulle. I Rehden, landets største lager, som var kontrollert av et tysk Gazprom-datterselskap frem til april, er tallet kun 23 prosent. Mer enn for noen uker siden, men fortsatt alt for lite. Fordi Rehden er det desidert største lageret i Tyskland. En femtedel av den totale lagringskapasiteten får plass her.
Müller går nå rundt i fabrikklokalene i kjeledress, sammen med Eduard Schmitke, administrerende direktør i driftsselskapet Astora. Gass er også usynlig i Rehden. Og det er lagret her under jorden. Så ikke mye å se. Bare rør, ventiler, advarselsskilt, en figur av St. Barbara, gruvedriftens skytshelgen, som tilsynelatende ikke kunne gjøre noe heller, og noen få gassturbiner som høres ut som flymotorer og også fungerer på lignende måte. Her er turbinene, sammen med kompressorer, med på å presse naturgassen inn i de bittesmå porene i berglag to kilometer under jorden. "To kilometer, utrolig," sier Klaus Müller.
Som leder av Federal Network Agency er du faktisk ansvarlig for å fremme konkurranse i de tyske infrastruktursektorene. Telekommunikasjon, energiindustri, post. Hvis brevportoen økes, må myndighetene godkjenne det, og de tar ikke feil å si at dette alltid har vært en av de mer profilerte datoene. Federal Network Agency jobbet mer i bakgrunnen. Som leder for nettverksbyrået er Klaus Müller nå blitt et lands krisesjef. Åtti prosent av tiden hans går med til gass, sier han.
Da hans myndighet tok Gazprom Germania og dermed også naturgasslageret i Rehden under mottak i begynnelsen av april, var fyllingsgraden her under én prosent. Butikken var uvanlig tom i fjor sommer og høst, enda mer tom enn andre butikker. Det plaget lenge ingen, i politikken, i industrien, i samfunnet. Helt til Putin startet krigen i Ukraina og vissheten om at gassen fra Russland alltid strømmet tok slutt.
Mindre enn én prosent? Eduard Schmitke nikker. Og hvis utseendet hans ikke er villedende, vil han sannsynligvis foretrekke å være gass i dette øyeblikket. Men Müller takker Schmitke og hans folk. De gjør jobben sin. De fyller gass i en lagertank. Og de fortsetter, nå som de ikke lenger tilhører en investor som heter Gazprom Germania, men til et nystiftet selskap hvis navn sier hva de må gjøre nå: «Securing Energy for Europe».
Den føderale regjeringen har gitt 15 milliarder euro slik at lagerfasiliteter som Rehden kan fylles opp så raskt som mulig. Mye måtte ryddes opp før gassen kunne strømme igjen. Hva gjør du når lagerkunder, som i tilfellet med Gazprom-datterselskapene, bestiller og betaler for kapasiteter, men ikke bruker dem til å fylle på gass? Hvordan sier du opp disse kontraktene? Hvor kommer pengene til gassen fra? Og hvem skal handle nå? Mr. Müller har allerede nok å gjøre. Det har vært en løsning siden begynnelsen av juni: Den såkalte markedsområdesjefen, et selskap som heter Trading Hub Europe, kjøper gassen med penger fra Kreditanstalt für Wiederaufbau (KfW).
Siden det er avklart har de pumpet gassen inn i fjellet i Rehden på maksimal effekt. Hvis det fortsetter å komme like mye gass som før, sier Schmitke, kan det fungere med de 80 prosentene innen oktober. Men det blir trangt. I slutten av september skal også lageret i Rehden gjennomgå vedlikehold. Du har nå økt kraften litt igjen. Matematisk ville det fortsatt mangle to eller tre dager.
Mange gasslagre består av huler, kunstig skapte underjordiske hulrom som kan fylles med gass veldig raskt. Rehden er et porelager. Fordelen: den passer mye. Ulempen: det tar mye lengre tid å fylle. Og du trenger gigantiske krefter til det.
Alt er bra, sier de her. Men det fungerer bare så lenge det kommer nok gass i rørledningene som lageret er koblet til. Hos lageroperatøren kan de ikke si nøyaktig hvor råvaren de fyller ut kommer fra. De måler for tiden høyere brennverdier, noe som tyder på at andelen russisk gass har falt. Russisk gass har litt lavere brennverdi enn gass fra for eksempel Norge. Det er et naturprodukt.
Hvor lenge vil russisk gass fortsette å strømme, og hva vil skje når den stopper? Kan den erstattes fullstendig med gass fra Norge, fra Nederland? Med gass fra Qatar og Amerika som skal ankomme tyske flytende gassterminaler som ikke engang eksisterer ennå? Hva skjer med prisene hvis Russland leverer enda mindre, eller ikke noe mer? Med energimarkedene truet av en "Lehman Brothers-effekt", som økonomiminister Habeck advarte? Dette er spørsmålene nå. Og sannheten er: ingen kan egentlig svare på det. Ikke engang Klaus Müller.
Hva han vet: Tyskland er fortsatt avhengig av russisk gass. Det kommer nå an på hver kubikkmeter som trykkes inn her. Og for hver kubikkmeter som ikke brukes. Han kunne ha sett på nivåene på datamaskinen i Bonn. Müller kom til Rehden for å sende meldinger: Det er alvorlig. Og det som skjedde her må ikke gjentas.
Spørsmålet om hvor Tysklands største gasslager ligger kan ha vært noe for spørsmålet om én million euro i Günther Jauchs quizshow frem til februar 2022. Akkurat som spørsmålet om hvem som driver og kontrollerer det. Russland? For langsøkt, er det ikke? Men det var akkurat slik det var. Historien om Rehden viser også hvor mye den tyske energiforsyningen har blitt undergravd av Russland. Gassen? Kom for det meste fra Russland. Viktige rørledninger? Drives av datterselskapet til et selskap hvor Gazprom Germania hadde 50 prosent inntil konkurs. Operatøren av det største minnet? Et datterselskap av Gazprom Germania. Kundene som bestilte lagerkapasiteten, men som ikke fylte opp? Her blir det litt mer komplisert. Ingen vil nevne navn. Du har kontrakter, sier Schmitke. «Handels- og forretningshemmeligheter», sier Müller. Men når du spør om dette kan være datterselskaper av et russisk energiselskap, er det ingen som rister på hodet. Det er nesten som Harry Potter, navnet til motstanderen hans, mørkets fyrste, heller ikke får uttales: Lord Voldemort. Du vet hvem.
Det mest skremmende er at det handler om et sted som Klaus Müller sier er en del av Tysklands forsyningssikkerhet. Det er også viktig for å forsyne Nederland. Som Astoras hjemmeside sier det: «Stor. Større. Rehden.» De pleide å kunne skryte av det. Nå er det hovedsakelig et problem. Uten de tjue prosentene som passer inn i dette lageret, kan ikke Tyskland overholde den nye loven for energisikkerhet.
Fra dagens ståsted er selvfølgelig alt lett å si. Fram til 24. februar var ingen egentlig interessert i hvor uavhengig den tyske energiforsyningen er. Industri, politikk og privatkunder var først og fremst opptatt av at energien skulle flyte, og så billig. Hvorfra var det av underordnet betydning. Akkurat som spørsmålet om hvem som driver det som nå kalles "kritisk infrastruktur".
Stedet som representerer denne nærsyntheten er i et område hvor du faktisk kan se veldig langt. Åkrene strekker seg til horisonten. Her vokser korn, poteter, mais, asparges, blåbær. Og noe annet ble funnet under denne jorden på 1950-tallet: gass. I flere tiår gravde Wintershall-selskapet det opp fra dypet. Energi til det økonomiske mirakelet. Selskapet, som hadde tilhørt det tyske kjemikalieselskapet BASF siden 1969, måtte stoppe finansieringen på begynnelsen av 1990-tallet. Det var ikke nok gass igjen. Rehden ble utnyttet. Men det var langt fra over.
De underjordiske lagene av stein ble omgjort til et reservoar som kan inneholde rundt fire milliarder kubikkmeter gass. Den hadde blitt tatt ut herfra i flere tiår, og nå ble det pumpet inn gass. Lageret i Rehden ble brukt til å kompensere for svingende gassforbruk om vinteren. Og for å tjene penger, fordi gass kunne lagres her til lavere priser om sommeren og selges dyrere om vinteren. Og hvis det føderale økonomidepartementet og Federal Network Agency ikke tar feil, er det i hvert fall mistanke om at Rehden sist ble brukt til å forberede en krig i Europa. Å utpresse Tyskland. Et land som inntil nylig kjøpte 55 prosent av naturgassen sin fra Russland. Klaus Müller vil si det senere: «I ettertid tror jeg du må si: noen visste nøyaktig hva han gjorde».
Det er skilt ved inngangen til lagerområdet. Astora står på den, operatørens navn. Det var noe annet under navnet inntil for noen uker siden. Du kan fortsatt se det hvis du står rett foran skiltet. «En del av Gazprom Germania Group», står det, dekket med blå tape. Eduard Schmitke hadde maskert det. Han kom til Tyskland i 1992 som en avdød gjenbosetting fra Russland. Han snakker også russisk. Men det var nå veldig viktig for ham at det ikke lenger var noen russiske navn på fabrikkporten. "Ta bort alt," sa han. Det er ikke mulig at Gazprom fortsatt er der oppe. Ikke bare fordi Putin bomber Ukraina. Ikke bare fordi det nå var ubehagelige spørsmål for Astora-ansatte. Men også fordi Russland selv sanksjonerte Gazprom-Germania-datterselskapet Astora. Frem til februar ville det ha vært mer en overskrift for postillonen.
Da hadde kjemikaliekonsernet BASF blitt enige om en utveksling med Gazprom. Russerne bør få aksjene i BASF-datterselskapet Wingas og dermed i naturgasslagre som Rehden. Det energihungrige tyske kjemikalieselskapet skal ha en eierandel på 25 prosent i to gassfelt i det vestlige Sibir. Avtalen kom på et tidspunkt da tysk industri først og fremst så Russland som en energileverandør. Og en partner. Altså gasslagring mot gassforekomster. Fra dagens perspektiv kan man si: forsyningssikkerhet mot høyere profitt. Lagringsvirksomheten var ikke lenger spesielt lukrativ, og det lønnet seg ofte ikke engang for operatørene å bygge opp reserver. Det er nå klart for mange hvorfor Gazprom fortsatt var interessert i gasslagrene.
Tre måneder etter avtalen mellom BASF og Gazprom annekterte Putin Krim. Kansler Angela Merkel kunngjorde at hun vil fundamentalt gjennomgå Tysklands energiforsyning og redusere avhengigheten av Russland. Noen måneder senere ble en Boeing 777 skutt opp fra himmelen over Ukraina og drepte 298 mennesker.
I desember 2014 kunngjorde BASF at avtalen med Gazprom ikke ville bli noe av. "Eiendelsutveksling mellom BASF og Gazprom vil ikke bli gjennomført," sa gruppen. Ikke ennå.
Et år senere, i oktober 2015, kom det en ny pressemelding. «BASF og Gazprom gjennomfører en eiendelsbytte.» Gazprom-gruppen, som allerede hadde 50 prosent av BASF-datterselskapet og dets lagerfasiliteter, har nå en eierandel på 100 prosent. Det tyske kjemikalieselskapet fikk 25 prosent av de sibirske gassfeltene, som det fortsatt har gjennom datterselskapet Wintershall-DEA.
"Du kan ikke forvente at kommersielle selskaper tar på seg suverene oppgaver," sa den tidligere BASF-sjefen og daværende styreleder, Jürgen Hambrecht, i et nylig intervju med Der Spiegel, om Riesling og fisk, som det ble rapportert. Og Sigmar Gabriel, som godkjente avtalen som økonomiminister? SZ ønsker ikke å svare på noen spørsmål. Han hadde svart på alt om det, han hadde «ikke mer å tilføye». I de siste ukene har Gabriel fremfor alt sagt at noen beslutninger var nødvendige for å forhindre en krig i Ukraina allerede i 2014. Ved et nylig arrangement sa han også: «Tiår med suksess har gjort mange av oss arrogante».
Arrogant?
Det var «uaktsomt» det som skjedde med dette stedet, sier Klaus Müller nå i Rehden. Han ønsker ikke å dømme feilene andre har gjort, ingen navn. Bare så mye: "De smarte er selvkritiske og angrende og alle vet at det var en feil."
Salget av minnet i 2015 var ikke den eneste feilen. Fram til februar 2022 var det knapt noen som brydde seg om at dette minnet var tomt. Du kunne ha sett det. Det sier Müller mellom rør og turbiner. "Det har aldri vært mangel på åpenhet her."
At lageret i Rehden var tomt, og uvanlig tomt, kunne sees på operatørens hjemmeside. Det var i internasjonale databaser. Hver dag. Oktober 2021, oppstart av fyringssesongen, fyllingsgrad: 9,45 prosent. Gasslagertanker er vanligvis fulle på denne tiden av året. 24. februar 2022, dagen krigen startet: 3,7 prosent. 19. mars 2021: 0,95 prosent.
Ingen kan foreløpig bevise at Russland bevisst lot lagringsanlegget gå tomt. Mange lager var tomme fordi Russland, i motsetning til vanlig, knapt tilbød ekstra gass på spotmarkedet i fjor. Men faktum er: Da krigen startet, ble landets viktigste gasslager tappet. Og det var ingen måte å endre det på.
Han ble selvfølgelig også overrasket over tomheten på loftet, sier Eduard Schmitke foran fabrikkporten. Men hva skulle han ha gjort? Hva hadde det vært jobben hans å gjøre? Nei, tenker han. Schmitke sammenligner selskapet sitt Astora med en parkeringsplass, noe Astoras pressetalspersoner også sier. De selger plass til kunder. Og det spiller ingen rolle om kunden bruker den. Så lenge han betaler.
Og var det ikke et moralsk ansvar å slå alarm? Moralsk sett gjør ordet ham sint.
Det største lageret i landet, bare en parkeringsplass som ingen brukte? Klaus Müller setter seg kort i en sittegruppe før han drar tilbake til Bonn. Han byttet kjeledressen med drakten igjen. Parkeringsplass? Morsom sammenligning, synes han. «Vi har parkeringsplasser som sand ved sjøen sammenlignet med gasslagre.» Og det er ikke til å sammenligne i det hele tatt. Det er nå et spørsmål om tysk industri kan fortsette å produsere denne vinteren. Om hva som skjer med energiprisene, som allerede er vanskelige for mange å betale. Og de fleste av dem får fortsatt mye høyere regninger.
Så han brydde seg virkelig ikke om tomheten på loftet? Han ringte selvfølgelig til Gazprom, sier Eduard Schmitke. Det må ha vært i januar, han husker ikke sikkert. I alle fall spurte han hva som egentlig foregikk. "Gazprom-ansatte ble også ganske overrasket over denne utviklingen," minnes han. De ville ha sagt at de ville gi det videre. Men så hørte han ikke noe mer.
For hans "parkeringsplass" gjorde det uansett ikke noe. Alt ble betalt for. Og privat? Bekymret han seg ikke. Men så var han glad, sier han, at han nettopp hadde bestilt en peis.
(fra sz; Jan Schmidbauer)
nå er de blitt som små barn; politikere definerte det hele som privatøkonomisk greie, privatøkonomene (basf) sier at det ikke er deres ansvar å bedrive politikk. elitesnakk.
wartranslated.com
