Det vil ta noen hundre år før de kommer så langt, men Kirkenes, Vardø og Longyearbyen derimot.
Har jeg faktisk fortsatt like liten tro på som da enkelte i starten av den spesielle tredagers folkemordsoperasjonen var overbevist om at Tallinn, Riga og Vilnius sto for snarlig fall, for ikke å snakke om Suwałki-korridoren, Warszawa, Berlin og deretter fri eksos for å brutalisere seg gjennom Europa, i beste Røde Armé-stil, hele veien til Lisboa.
Ikke så lenge Putin sitter med makten, i det minste.
Dette begrunner jeg med etter å ha fulgt Putin siden starten, og at han så langt alltid har vært konsekvent i å annonsere i forkant hva han senere ble «tvunget» til å gjøre som respons. Altså formidlingen av en nært forestående selvoppfyllende profeti, med MSC07-talen hans som et stort vendepunkt i hans nye doktrine for det multilaterale, og hans 2021 historiefortelling for Ukraina.
For at Putin fortsatt skal kunne regne med middelklasse støtte i Moskva og St Pete, så er det essensielt at historiefortellingen om Ukraina må sees som en fortsettelse av tsarist-Russland og den russisk-ledede Sovjetunions behov for å forsvare seg selv. I denne fortellingen, som et flertall av russere identifiserer seg med, så er territoriell ekspansjon sett som eksistensielt forsvar av det russiske, inklusive litterært formulert av både Pushkin og Tolstoj.
Vel er vi sårbare militært på stedene du nevner, men liten grunn til å la seg øse seg opp for mye over hva folk som Metropolitan ‘Mikrofaen’ i Murmansk, eller andre som prøver å fremstå som mer ortodokse enn patriarken, sier.
Dette må forstås mer som innenriks ryggslikking og ikke utenrikspolitiske prøveballonger, i alle fall slik jeg ser det.
