Vitser og morsomheter Sensommerlektyre: Arnes sci-fi-hi-fi-krim

[mvno_subscriber]

Heisann! For de som kjenner meg så vet de kanskje at jeg liker å skrive, og noen sier de liker det jeg skriver, så da tenkte jeg at jeg skulle lage en liten science fiction / hi-fi / krim-sak. Så nå har jeg endelig gjort dét. Den består av ti deler. Jeg tenker poste én del per dag (ca kl 20). Da rekker man lese den før ferien er over.

Formatering og layout er ikke noe forumprogramvare har fokus på, så mulig dette ser keitete ut. I verste fall endrer vi senere.

Når det er sagt, håper det smaker. Rull film!


Del 1

Å observere en bilmekaniker arbeide kan i mange tilfeller bære preg av ulidelig kjedsommelighet, men ikke nå. Byens rikeste mann - Gunnar Rex - inntok seansen med åndelig fascinasjon, ispedd en gutteaktig iver han i sitt virke sjelden hadde tid til. Hans øyesten av en farkost, en paradepolert og ellers plettfri Stradivarius Diablo X500, var snart ferdig med årets oppgradering.

Det var sen kveld, og ellers stille i verkstedet. Fem mekanikere heiste møysommelig på plass to enorme driverrør, paralellkoblet for perfekt kontroll og maksimal motoreffekt. Festet med tre rader femtoms delrinbelagte wolframbolter. Svartlakkert og glinsende, nøyaktig som bilen, med vindu kun nederst ved tilkoblingene; for å la det sensuelle orange lyset fra glødetrådene slippe ut.

Med rørene på plass ble en sølvskinnende tank kjørt ut. Myriader av ledninger, lamper og ventiler vrimlet rundt beholderen; på midten et struttende påmalt faresymbol i svart og sjalusigult. Slanger ble rullet ut av personell i full bekledning, solide tilkoblinger klikket på plass. En lav dur fra overdimensjonerte pumper som forsiktig fraktet og erstattet gamle isotoper med nye. Spesialraffinert, ultrarent og med kortere halveringstid, for minimal internimpedans i batteriet. Det hadde ikke vært billig.

Med denne kjerra var det ingen over og ingen ved siden. Som om det noen sinne hadde vært konkurranse! Gunnar klikket autopiloten inn på sitt hjemværelse, lente seg tilbake og nøt utsikten i det hans langstrakte svarte panther uten et snev av anstrengelse skjøt opp i luften og fôr avgårde i supersonisk fart. Der nede føk verden forbi - millioner av små lys og sjeler. Kilometerhøye skyskrapere som skygger i natten, intrikate mønstre av maskulin arkitektur, forførende lysmønstre og smekre flyvebiler. Megabyen Bjørgvin IV.


..


De auto-pneumatiske dørene fra landingssonen på taket og inn til observatoriestuen gled behagelig til side i en jevn bevegelse. Her, i de to øverste etasjene i Rex Tower, kunne en mann i sin beste alder lett boltre seg på egne premisser.

En kjølig nattebris lekte med håret, byens larm var kun et svakt sus der nedenunder. For de fleste var dagen over, men for Gunnar Rex var natten knapt begynt.

Med en titaniumkoffert i hver hånd strenet han inn i sitt private makker. Store reoler i palisandertre med talløse bøker. Neonopplyst flisgulv og lærstoppede veggpanel. Et overdådig skrivebord utskåret i ett stykke eik, med integrert og velutstyrt barskap. Tredve sorter akevitt. Bergensk brystbalsam. Prangende. Smakfullt.

Dette øyeblikket hadde han ventet på med enda større lengsel enn verkstedbesøket tidligere. Det førstnevnte var kanskje prikken over i-en, men dette var rosinen i pølsa. Han kastet koffertene på skrivebordet, spratt opp låsene og lot lyset flomme ut. Derinne, støpt i støt- og detektoravvisende berylliumskum, lå årets fangst. Skinnende i sort, tilsynelatende urørt og jomfruelig forlokkende.

- Grattis med dagen kompis, humret Gunnar for seg selv.

Dette hadde kostet, og ikke bare penger. De rette kontakter, den riktige planlegging, ulike dekkhistorier og -- meget hårdt arbeide. Men nå var hun her. Hemmelig måtte det være, i dagens politiske landskap var det slettes ingen lek. Men Gunnar var ikke amatør. Hadde krigen lært ham én ting, så var det verdien av den ekte menneskelige nytelse. Gud, hvor mange hadde ikke dødd? Eller verre? Ansiktet fikk et bittert anstrøk. Han visste godt hvorfor reglene var som de var, tross alt.

Han stivnet. En svak eim av tørr sigarett, så vidt dekkende over et enda svakere pust av møllkuler. Et lite host.

- Rex..

Han snudde seg, men rakk kun se glimtet i mannens monokkel før blyet gjennomboret skallen og spredte minnene godt utover møblementet.




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 2

Det var en helt vanlig dag - full av overraskelser og umulig å planlegge. Slik det skal være, om man ønsker å leve fremfor å eksistere. Denne dagen hadde bestemt seg å begynne i toppen av den høyeste klossen i byen, der selv de mest prangende bare kan drømme om å iøyese. Med tobakkstørst og knivskarpe skjeggstubber, med stilren grå frakk og hatt, albuet privatetterforsker Max Colt seg gjennom et dronende pressekorps og inn slusen til resepsjonen. Han ble raskt vist inn i en heis hvor en skjelvende portier med laminert navneskilt, imponerende nøkkelknippe og sennepsrest i munnviken utførte det nødvendige sikkerhetsritual. Tre trykk, to nøkler og en skjult bryter fikk de rette monostabile releene til å klikke, og heisen skjøt fart.

Vel oppe knipret det et lite pling, dørene gled opp og Max trådte ut. Leiligheten formelig svømmet over av teknikere og betjenter av ymse slag. Selv i det sterile lyset fra politiets lamper var det ingen tvil om at dette var et imponerende stykke ungkarskåk. En stor, sirkulær hall med skipsgulv og gråsteinssøyler gav videre lede til myriader av værelser. Midt i snirklet en gedigen glasstrapp med penismønstre seg opp til andre etasje, med et nytt sett massive tredører med atter andre hemmeligheter. Det var storslagent og forvirrende på samme tid - ikke bare en blanding av nytt og gammelt, men som en låst kamp mellom mektig fortid og uredd maskulinitet. Den som bodde her var slettes ingen grå mus.

- Max! Hitover, kompis!

En røslig kar med halvlangt, uryddig blondt hår, gråblå T-skjorte med ID-kort og ryggen til løftet venstre arm til hilsen. Høyre hånd holdt et billig pappkrus med garantert enda billigere kaffe, der han stod i prat med en eller annen unggutt av en tekniker. Max gikk bort, guttungen gjorde store øyne og hastet avsted. Han visste nok å skygge unna for ekte menn.

Kriminaloveretterforsker Glenn Judas snudde seg, flyttet kaffekoppen over i venstre hånd og rakte ut neven.

- Godt å se du fortsatt er i live, Maxi.

- Ja, det er så vidt. Skjønte dere trengte litt hjelp her.. rimelig uvanlig opplegg virker det som?

Glenn vinket ham med, og de gikk oppover trappene og videre inn i et av værelsene.

- Denne er en virkelig nøtt. Byens desidert rikeste, hull i panna og vel så det. Se her.

Han viste vei inn i en serie rom som, nok en gang, gjenspeilet eierens eklektiske hentydninger. Bøkene i de mørke trereolene strakte seg tydelig over et bredt spekter i tid og tema. Neonlysgulvet svingte svakt mellom cyan og magenta. Rommets konsoll bestod av en Garrard 301 med elfenbensplint, blanksvart krystallarm og platematte av moskushår, LM Audio LP33 og Aries Cerat Genus, som igjen fôret et par Forsman VSS12. Det luktet lær, tobakk og New Spice.

Glenn trengte ikke si så mye. Liket var fjernet, men flekkene lå igjen.

- Seriøst Glenn, hodeskudd sa du? Kan umulig ha vært pent.

- Rimelig brutalt. 9mm, kloss hold. Ingen registrert ut eller inn av boligen før sjefen sjøl dukket opp. Vi aner ikke hvor de kom fra.

- Alder?

- Skal vi se.. skulle blitt 152 neste uke, hvis jeg leste riktig.

- Helvete Glenn, han er jo en av oss. Veteran.

- Kjempet på riktig side, ja. Men alle vi som fortsatt lever i dag gjorde vel det.

Max slapp ut et sukk. Det var alltid tungt når det gjaldt en av gutta. Han gikk bort til skrivebordet og strøk fingrene over bordplaten.

- Noe tungt har ligget her.

- Godt sett, Maxi. I følge overvåkningskameraet var det to digre kofferter. Hva som enn var i dem, så var det verdifullt for både Rex og gjesten hans. Kort fortalt, Rex kommer, glaner på hva enn som var i disse koffertene, blir skutt av inntrengeren som tar dem og løper avgårde.

- Overvåkningskamera sa du? Ikke kødd med meg nå da Glenn, la meg se!

Glenn serverte sitt signaturflir og ga Max en bunke fotos.

- Du skal få med deg en mikrofilm etterpå. Men hold disse tett til brystet, Max. Det siste vi trenger er en lekkasje her, politisjefen puster meg i nakken på denne og vi bare må levere. Vanligvis hadde det vært no-go å ta med en privatist inn i noe slikt som dette, men.. vi er desperate. Det du holder i hånden er i praksis det eneste vi har å gå på. Hvem det enn var som tok seg inn, så er de proffe.

Max bladde gjennom bildene. De viste det viktigste. Han kunne se av ansiktsuttrykket til Rex at det her var seriøse saker. Slike ting som man selger en balle for. Hva det enn kunne vært. I enden av bildet var en liten refleksjon av noe, men umulig å vite hva. Neste bilde viste en utstrakt arm med pistol, klar til å skyte.

- Hva i.. hva er det der for noe?!

- Ekspertene våre sier det er en gammal Mauser. Vet ikke så mye annet.

- Nei, ikke det, helvete heller, se på armen da!

Rundt overarmen, i en hvit sirkel på rød bakgrunn, var tykke svarte bokstaver tegnet inn. Stiliserte, men lett å lese: SS.




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 3

Bjørgvin IV, kvadrant 72:12, nivå 00. En dunkel utstikker av undergrunnens labyrint, der kun en stripe av sollys vinner over skyggen til karbonsvarte kjemper av neo-stål og bio-betong. Øde gater og lett bris. En skjult dør til et forglemt bomberom. Max Colt.

- Hey, er du der? Kom igjen da, det er Max, for pokker!

Han hadde stått der i over et kvarter nå. Det var ingen tilfeldig visitt hos en kjedelig fremmed. Dette var viktig. Og han begynte å frykte det verste. Så plutselig, som en gammel forsømt klokke hvor greasen endelig løsner, rykket det i de indre håndtakene, og den tunge pansrede ståldøren gled opp. Trøtt, noe oppblåst tryne med ildrødt og grått skjegg, army cut og fiskevest. Fingerløse lærhansker. Uendelig antall lommer. Evig ungkar. Mysende mot det dunkle dagslyset som en u-båtmatros på landgangen fredag ettermiddag. Barry Bourbon.

- Max, helvete.. hva er klokka?

- Barry, kompis! Jeg fryktet det verste nå.. Det er langt på dag, BB.

Barry var sitt sedvanlige seg. Så vidt ikke gått i stykker. Men bak den falmede og selvmedisinerte fasaden lå et geni som iskyggestilte selv historiens største vitenskapsmenn. Krigen hadde gjort dem til blodsbrødre. Han hadde reddet Max sitt liv flere ganger enn han kunne telle, både den gang og siden.

- Lunsj?

..

På nivå 05, rett under laveste tillatte punkt for flyvende biler, på toppen av ghettoen, tronet Porter&Biff. Et eldgammelt, helbrunt stamsted for generasjoner av nedtyngende arbeidere og beboere i Bjørgvin IVs forglemte underskog.

Trebenkene luktet tjære og gammel alkohol. En miks av blues og improjass svulmet stille ut av et par digre Fyne Audio Vintage bak den voluminøse bardisken. Eik beiset med svette. Sorte øyne. Flekkede forklær og uryddig hår.

Max og Barry satt overfor hverandre i enden av lokalet. På bordet stod to pints of plain, en biff med sennep og et askebeger. De gulpet begge gode slurker av hvert sitt. Livets hårdhet slapp en smule, det ble lettere å prate.

- Jeg hadde glemt det, Barry. Hvor mye gjør ikke en flytende lunsj! Jeg bryr meg ikke om den kjøttflisa, bare ta den du.

Barry så seg litt om før han åpnet skjortelommen, pakket kjøttet inn i en serviett og skvulpet den nedi. - Til.. til bikkja, sa han med en smule forlegenhet.

Max fyrte opp en sigg, kastet bildene på bordet og myste mot Barry mens han tok et godt magadrag.

- Si meg hva du ser, kompis.

Barry bladde gjennom bildene. Max kunne se hvordan hjernen hans klikket i gir, øynene dirret i sikksakk over hver minste detalj i det glansede papiret. Ansiktet mistet gradvis den lille fargen porteren hadde massert inn, før han skjøv bildene fra seg, la hodet i hendene og pustet tungt ut.

- BB.. hvem er det jeg ser på her? SS? Hva pokker?

Barry så fremdeles ned i bordet. Han tok en pause, enda et pust og lot blikket møte Max.

- De kaller seg Ultra SS. Det er alt jeg vet. Det går rykter.. men det er hemmelig som bare helvete. Men Max.. jeg tror ikke det der er gutter du kødder med.

- SS? Snakker vi lederhosen her, eller? Er det koblet til retro-hanseatene? Gunnar Rex var en av oss, BB. Jeg tror ikke han dealet med slike klovnebrigader.

- Jeg vet ikke, Max. Disse folka holder seg lavt. Men det er ikke det.. Det er de koffertene.

- Tomme, BB. Eller sier du at du vet hva som var i dem?!

- Det er det jeg sier. Skyggen fra skrivebordlampen -- det ene hjørnet du kan se på bildet.. Bror.. Det han hadde der var et par Electrocompaniet AW800M.

Magen til Max ble iskald. Munnen tørr, vekten av livet tumlet over ham som en knusende betongneve. Innvollene ble løftet opp. Bare en umenneskelig kraftanstrengelse klarte holde ham fra å spy. Barrys øyne viste tydelig medlidenhet for sin gamle venn.

- BB.. Kødder du?? Klasse D, for pokker? HÆ!? Snakker vi TRANS..

- Makse!! Helvete bror, ikke her!

Barry Bourbon dro sin falleferdige venn ut av stolen og støttet ham i full fart ut.

I et lite hjørne ikke så langt bortenfor ble avisen senket. En mann i brun lærfrakk, med bandasje rundt overarmen, betraktet de to herrene utenfor med nøytral mine. Han la fra seg Bjørgvin Times, kastet to pfennig på bordet og rettet på sitt eneste brilleglass før han hurtig lokalet forlot.




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 4

Det var omtrent hundre år siden nå. Hundre år siden mennesket hadde frigjort seg fra sitt selvpåførte slaveri, etter en kamp som med nød og neppe ble avgjort i det godes favør. Max hadde vært der. Som så mange andre. Da lovene for den nye verden ble skrevet.

Utopien generasjonene før hadde higet etter, himmerike som lovet etter et liv rett levet. Grønne enger så langt man kunne se, ingen nød, ingen smerte, kun hvile og positiv stimuli. Kunstig intelligens hadde gitt alt dette. Med logaritmisk vekst ble all produksjon tatt over, alle behov dekket. Fri for sykdom, fri for stress, fri for økonomisk ansvar. Evig liv! Og mennesket; perfeksjonert og umyndiggjort til en evig konsument. En avatar i et metavers, uten reel ambisjon eller produktivitet. Folk sluttet å pule.

Mostandskampen var hard og brutal. Da marerittet endelig var over, da verden lå i ruiner og mennesket endelig kunne leve – om man var uenig i alt annet, så stod de skulder til skulder om én ting: å sørge for at slik en demon aldri igjen kunne gjenoppstå. De ti bud ble ryggraden til denne menneskets nye æra. For å sørge for skaperverket, kjærligheten.. og livet selv.

Første bud: Du skal aldri eie en transistor.

..

Panserdørens lukkehendler ble løftet, 20cm med stål svingte rundt velgreasede hengsler, og tryggheten omsluttet de to våpenbrødrene. Barry lempet Max og seg selv ned på gulvet, hvor de ble sittende og gi seg i nervenes vold.

Max lot blikket sakte gli over veggene og de tykke viklingene som omsluttet hele av Barrys hule. Her, på sekundærsiden, var de som usynlig for verden utenfor. Han trakk pusten dypt.

- Barry. Jeg har vært borti mye avskum. Vi har vært borti mye avskum. Men det her.. her vi endelig er i edens hage, og så skal ett eller annet fittetryne på død og liv ete eple?! Si at jeg overreagerer, Barry, men dette lukter mer enn bare en nysgjerrig guttunge.

Barry reiste seg og ga tegn til at han skulle bli med. De gikk innover i den pulserende korridoren mot midten av installasjonen. Minner fra krigen strømmet på. Dette hadde vært Barrys idé, og hadde blitt motstandsbevegelsens kjerne. Hele bunkeren var en enorm skilletrafo; tonnevis med kobber og jern, totalt omsluttet og isolert for alle typer stråling. Takket være denne hadde maskinen aldri funnet dem, og uten hadde de antakelig tapt krigen. For lengst forsvunnet fra almuens hukommelse, men langt fra impotent. Barry hadde sørget for det.

De entret kommandomodulen; veggevis med apparater og måleinstrumenter, bilde- og lydmonitorer, blinkende lys, spaker og skruknotter med deilig heft. Det luktet kretskort, tvunnede kabler, varme komponenter og smøreolje. Barry strenet bort til veggen med flest skjermer, kastet seg frempå en utelsket Håg Capisco med brungrønt kordfløyelstrekk og begynte betjene kontrollpanelet. Hurtig og presist, men samtidig på en måte så skånsom at det ikke kunne tolkes som annet enn kjærlighet.

- Jeg har holdt følge med disse gutta en stund. De er flinke til å holde seg lavt, men det er mer komplisert enn du skulle tro.

Barry vred på knotter og justerte slidere. Bilder fra ulike kameraer plassert rundt i Bjørgvin IV fløy over skjermene. Småprat fra gatebildet, korridorer og ukjente kroker spredte seg over et batteri av Arendal Sound 1961, opphengt i mønster med billedrørene.

- Vi er koblet på det meste av sensorer i hele citien, både kjente og glemte. Og kanskje noen ekstra også, tilfeldig utplassert i årenes løp.. Lyd, bilde, radio, temperatur.. you name it.

Et tåkete bilde i svart-hvitt på skjerm #21 viste en guttunge med åpen skinnjakke, øredobb og hendene i lommene, stående og fryse i en forslått bakgate. Han tviholdt på noe; det var vanskelig å se hva, men det var tydelig av en størrelse jakkelommen hadde vanskelig for å håndtere.

Max lente seg frem, dro opp en Tiedemanns kadett fra skjortelommen og lot leppene ta dem kjærkomment i mot samtidig som han raspet en svovelstikke mot skosålen. Fyr på første strøk - as always. Barry tillot seg en rykning i munnviken. Kultur måtte det alltid være tid til.

Minuttene gikk. Max trakk dype drag, lot kremen fylle hver pore i lungene før han halvveis til bevisstløshet blåste den ut av nesen. Et enkelt triks, som hevet og ivaretok smaken. Gode vaner fra den gang da.

Skjerm #22 lyste opp. En selvsikker frakk og matchende, ansiktsskjulende hatt entret bakgården. Myndig, men likevel forsiktig spaserte han innover og dukket opp igjen i skjerm #21. De to så ut til å ha en liten samtale. Gutten rakte mannen et etui, og fikk et lignende i retur.

Gutten pekte, gjorde vår gentleman oppmerksom på en flekk på kragen. Han slikket fingeren, gned den over og løftet hodet et øyeblikk i retning kameraet.

Mannen hadde monokkel!

Max måpte. Hadde det ikke vært for øyeblikkets bedøvende nikotinrus ville reaksjonen ha vært langt mer voldsom. Det dirret i den nå rødmussede øyekroken.

- Vent Max. Det er mer.

Max satt som fjetret. Guttungen ble atter en gang alene. Han så seg raskt rundt før han åpnet etuiet. Det som skjedde siden ble utført med ytterste hurtighet, men det var ingen tvil om hva som foregikk. Etuiet inneholdt en CD. Og nå ble det tydelig hva som hadde vært i lommen. En discman.

Dette var for smått til å ha blitt konvertert til mikrorør. Her snakket vi originale, integrerte kretser. DAC. Og nå hadde byens ungdom ikke bare hull i øret, de hadde digitalis også.

Det ljomet av tusener glasskår i den nokså udempede betongbunkeren. Delvis singel, delvis pulverisert sand som omtåket de to herrene og gjorde barkete hud silkemyk.

- Pokker ta, Max. Det der var en 1084S.

Max trakk til seg den blodige neven og spyttet tre middelstore glassbiter på gulvet. Hullet som nettopp hadde vist monokkelmannen og hans lett påvirkelige groupie vitnet om at seansen, for denne gang, hadde nådd sitt punktum.

..

Tilbake på kontoret. Eller hjemme, avhengig av hvordan en herremann definerer de ulike delene av sine omgivelser. En sliten fasade i de nedre nivåer med mikrokjøkken, pulverkaffe og et skrivebord som åpenbart var nedarvet fra en tid da slekten hadde vært betydelig mer velstående. Stumtjener, askebeger, skrivemaskin. En sliten, men stolt Radionette Kurér nr 1. Bøttekott med sovepose.

Livet hadde ikke spilt Max de beste kortene. Til gjengjeld hadde både never og ryggrad blitt gjennomgående forsølvet av livets hårde skole; han var nå en voksen mann blitt, av et kaliber de færreste kunne komme i nærheten av. Han visste hvem som var venn, og hvem som var fiende. Og når det kom til hva som var rett og hva som var galt, var verden ganske enkel.

Han åpnet det skjulte ølskapet under høyre skrivebordsskuff og dro ut en misunnelsesverdig og særdeles vellagret flaske Wettre BDSM. Radionetten ble slått på, korken åpnet og glasset gjort klart mens rørene varmet seg opp til dans. I krigens dager hadde fiskeribølgen blitt et populært sted for piratradioer, og fortsatt var det noen som holdt koken.

Naar fjordene blaaner. Lille Toril. Vår Herres klinkekule. Tobakksrøyken lå tett i værelset, velakkompagnert av den forførerisk kremede og bittersøte stouten. Blikket delvis tilstede, delvis i en dis av inntrykk og sammenhenger som enda ikke hadde funnet sin plass. Han kunne føle det; det var nærme - men hvor? Og hva?

De rastløse middelmådige, de som hvileløst forsøker å klatre flokkens stige uten forståelse for hverken seg selv eller de rundt dem, vil alltid klamre seg til konsensus og etablerte sannheter. Idoler. Dogmer. Ferdigtygget metodikk. På evig søken etter å slukke sin bunnløse usikkerhet for hvordan verden fungerer. Den virkelige elite, derimot, har et hemmelig våpen: Intuisjon.

Lyset er kappen du hyller deg i
Du har spent himmelen ut som en teltduk
og tømret din høysal over vannet

Plutselig gav alt mening. Han kastet seg over skrivebordet og grep telefonrøret. Med innstendige bevegelser og helspent pekefinger roterte han tallskiven på sin røde og grå fra Elektrisk Bureau. Det duret i den andre enden.

- Judas her. Jeg er ikke tilstede, vennligst legg igjen beskjed..

Max lirte av seg det han kunne i all hast. Deretter smalt han på røret, dro med seg hatten og skyndte seg ut døren.

..

Nivå 00 var ingen lykkes syn såpass sent på kvelden. Et konstant, langstrakt tussmørke med monoton fargepalett i blått og svart. Intet liv, kun en kjølig vind av delvis oppbrukt luft, tidvis iblandet en og annen syntoplast-pose, der de flagrende og sjelløse vitnet om et liv og en hendelse som var, hadde eller skulle ha vært. Skjebner, liv, håp og det ene brutte løftet for meget som vippet pinnen fra smertefull ydmykhet til oppslukende raseri. Her nede - på denne tiden - gjaldt det å gjøre seg usett. Men slikt hadde Max ikke tid til.

Han rundet det rette hjørnet i 72:12. Inngangens sorte mørke gapte mot ham som et åpent sår. De forvridde hengslene pekte forlorent mot den nesten ugjenkjennelige bomberomsdøren fem meter bortenfor. Den ioniserende lukten av plasmasprengladninger sitret i nesen. Dette var nylig. Og det hadde skjedd raskt. Barry..

Max var helt fiksert på åstedet. Såpass fiksert, at han ikke enset de lette skrittene bak ham. Hviningen fra en akselererende batong. Det ble mørkt.




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 5

De burde ha sett det komme. De gjorde vel også det, innerst inne. Men fristelsen var så stor. Lovnadene så mange. Taskenspillerens frelse, redselens narkotikum. De lot seg alle lokke inn i den digitale verdenens løfter om gevinst uten innsats. I den smertefulle renselsen og selvransakingen som fulgte, under den kollektive innrømmelse av hva mennesket er, og hvordan det med stolthet forvaltes.. En viktig milepæl: å omfavne sine røtter og sin plass i evighetens herlige spill.

Andre bud: Du skal tilbe kjødets lyster.

..

Mørke ble til tåke. Tåke ble til dis. Det sterile taklyset rev vekk resten av drømmeland, og Max ble nok engang sittende med den hårde virkelighet i fanget. En lukket celle med skinnende blågrå stålvegger, med horisontal stripe av turkis i brysthøyde skjærende hele veien rundt, kun brutt av en dør i den ene langenden av rommet. Med et byks ble denne slått opp, og hele åpningens størrelse fylt av en mann med runde solbriller, brun frakk, kritthvite og veldistribuerte tenner, SS-armbånd og monokkel.

- Guten Morgen, mein Herr!

Han trådte noen skritt tilbake. Et par barberte og hjerneløse brunskjorter løftet Max opp fra gulvet og bar ham ut. Gjennom korridorer, med samme blendende lys, samme stål, samme følelse av å være i et underjordisk laboratorium som absolutt ikke skulle eksistert. Anonyme rom. Dempede skrik fra en ukjent retning. Store vinduer inn til laboratorier og operasjonssaler. Kalkulert og klaustrofobisk. Touren endte brått i nok et intetsigende værelse, kun møblert med skrivebord og hver sin stol for herre og undersått. Apene stilte seg i hvil og hvil ved inngangen, og seansen kunne begynne.

- Hast gut geschlafen, ja?

Monokkelmannen lente seg over med albuene på bordet og lot tinningene hvile på hver sin pekerfinger, fortsatt bærende på et bredt glis.

Max kikket vantro bort på denne karikaturen av en mann som her hadde tatt ham til fange, åpenbart med ressurser i ryggen av en karakter som ikke kunne forbindes med simple, løsrevne idealister. Selv ikke bakgatepusherne til Maxwell kunne ha skrapt sammen så mye som en brøkdel av det som trengtes for å iscenesette slik et bygningskompleks. Her gjaldt det å trå varsomt. Eller kanskje ikke.

- Og hvem pokker er så du?

Et hevet øyenbryn, men tanngarden stod like fjellstøtt.

- Jeg vet alles om Deg, herr Colt. Wo Du går, Wem Du snacker med, Was Du sier.. Jeg vet alles. Min Armee med flittige Jugend og Infiltratören har i det stille løst Bit von Bit av dette Puzzlespiel.

- Og nå, herr Colt.. er Du i min Macht. Meine name.. er Fritz Mauser.

Han spisset leppene som om de skulle være en pistolmunning og beveget dem lydløst i tre raske “pang, pang, pang”, før han lente seg tilfreds bakover i stolen.

Max Colt var målløs. Det var virkelig umulig å vite hva han stod overfor, eller hvilken logikk fienden fulgte. Dette var noe helt nytt. Rådvillheten slo inn i ham i form av et stadig presserende raseri.

- Du har ingen rett til å holde meg fanget! Og hvor er Barry? Dette skal du svi for, forbanna klovn!!

En freidig håndbevegelse og tilgjort fornærmet mine som raskt muterte til selvfremmende patos ledsaget herr Mausers kommende strofer.

- Ach, den mächtige og berühmte Intellektueller, Max Colt! Och likevel, ingen Ahnung om wo Du er.. Utspielt och überlistet. Ferwirrt och full av Angst! Nyaahahahahahaha!

- Deine lille Venn har alles fortalt. Han er neutralisert.

Knakingen i de litt for stramme, svarte skinnhanskene understreket fint klypa Max satt i. Mauser skiftet sitt indre blikk fra seg selv og tilbake til troféet; fra euforisk spottende til særdeles foraktfull.

- Alle disse Regeln.. Transistoren verboten. Vinyl. Tonband. Röhren. Und für hva.. Freiheit?! Was für ein Freiheit er et Liv i Mörke, Edens Hage abstengt af fortidens bitre Helter?! NEIN!!! ICH SAGE NEIN!!!

Han pustet ut, og rettet seg i ryggen.

- Det beginnte i det små.. sakte men sichert, over mange År, gesammlet wir Styrke. De kan ikke.. Herr Colt.. De kan ikke nekte oss. Technologie og Freiheit går Hånd i Hånd! Dere kan ikke forby Kunnskap. Dere kan ikke brenne Bücher. Dere kan ikke nekte oss.. Lebensraum!

Det kom fråde i munnviken nå, kjevemusklene spant seg og spyttet hvert ord ut med et inderlig og innestengt sinne, preget av et liv i gjemsel og skam.

- Hvor lange skal wir leve in eine industrielle Dystopie? Hvor lange skal wir spiele Kari Bremness och Leonard Cohen på alle Gott ferdammte Hifi Shows?!! Generationer af Barn, indoktriniert af Samfunnets Spøkelser der aldri vil DØ!!!

Han føk opp i stående posisjon med så stor energi at den spartanske forhørsstolen føk avgårde og spratt et par ganger i veggen før den ble liggende på siden i et hjørne. Blikket var nå forbi værelset de satt i, langt inne i hans eget religiøse raptus og det hellige mål ingen levende kunne få ham fra.

- For vort Folks Skjebne! Mot Tyrannie och untertryckelse! Für Freiheit! Freiheit! Freiheit!!

Fritz Mauser skjøt høyre hånd ut i salutt; venstre ble holdt stramt langs siden. Stemmen sprakk i følelsesladet kjærlighet.

- Död over Fienden!

- ULTRA - SS!



- ULTRA - SOLID - STATE!!





(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 6

Stekende sol tvang seg gjennom smogen og åpnet en smal stripe inn i soverommet. Gulbrun tapet. Lystette og utrimmede gardiner som slepte i gulvet. En ødelagt kommode med en Technics SA-K2 og tilhørende bokshøyttalere. På veggen; en kantspist plakat av Bill Gates med svettebånd og lårkorte treningsshorts. På gulvet lå kassetter spredt utover: C.C Cowboys. Vazelina Bilopphøggers. Rudi Schuricke. Absolute Music. Michael Bolton.

Støvpartikler danset i de gråbrune lysstrålene. Det sved litt i nesen, men det gjorde det alltid. Nok en dag.

- Peddy!!!

Han kikket ned på dynen sin; en av de aller billigste variantene av glassfibervatt med knitrende syntoplasttrekk. Trykket på denne var ulike forvridde geometriske figurer i falmede pastellfarger, gjort enda mer hallusinerende av sterkt blødende fargeskiller, som fra en misligholdt og slarkete undergrunnspresse i slummens varme bakgater.

- Peddy for HÆLVETE!!!

Han hadde fått den en gang for mange år siden da de promoterte Samsa-Brus utenfor nærsenteret i det nedslitte nabolaget. Som eneste deltaker hadde han vunnet erteposeløpet, og stolt innkassert førstepremien.

Denne fordums bonus ble nå kastet til side, han gled ned fra haugen med Aktuell Rapport som fungerte som madrass og vraltet ut i stuen. Det var ingen tvil om hva det gjaldt. Hver dag var lik.

- Ditt bedritne rasshøl! Du bare ligger og drar deg, vil du jeg skal dø?! Utakknemlige rakker!!

De vanlige skjellsordene haglet. 203Kg med rasende masse dirret i takt med fråden som veltet nedover det uformelige og abstinensrykkende fjeset. Han fant frem Rizzla og Petterøes 3 og arbeidet så godt han kunne med de skjeve hendene sine. Stillheten senket seg. Fokuset flyttet til den knitrende plasmaen fra en elektrisk lighter. Tante åpnet lunger og pupiller til det aller ytterste, sur røyk pakket seg rundt dem og passiviteten senket seg atter en gang i den sprukne betongcellen de begge bodde i.

Tankene vandret raskt tilbake til soverommet. Til hans egen verden. Men han visste han måtte planlegge. Det var farlige tider nå.

Det var egentlig bare tilfeldig at han hadde fått det med seg.

Han hadde vært på kjøkkenet en sen kveld, på leting etter pepitakjeks. Fjernsynet var fortsatt påslått, nå med dagens nyheter. Skjebnen hadde ordnet det slik at Tante sov. Hun hatet alt som hadde med virkeligheten å gjøre. Men nå – nå var den der.

Raja Yanni, byrådsleder og de facto hertug av Osjlo X strålte inn i rommet i løstsittende silkeskjorte med oppkneppet bryst, smalt innsnevret lærbelte og tettsittende bukser av skaj. Det lange, bølgete håret og den tykke mustasjen strålte kraft, sunnhet og overmakt.

- Ingen by er bedre, ingen folk fortjener mer. Altfor lenge har vi passet vårt eget søppel. Men jeg sier dere; det er på tide søpla kommer dit søpla hører hjemme!

De uutgunnelige og sensuelle øynene hans ble, om mulig, enda mer intense enn de allerede hadde vært.

- Hør, kammerater! Våre fine folk er omgitt av pakk! Fra i dag skal alt vi selv ikke vil ha dumpes der dritten bor! Vi vet hva dem driver med - og dem slipper ikke unna! Jeg har talt!

Raja Yanni satte ned høyre hæl + venstre tåspiss og snurret rundt i en slags pose, mens en flagrende kappe og svulmende røyk omhyllet ham og fraktet ham ut av syne.

Peder visste da hvem han hadde snakket om. Hans folk. De ødelagte. Mutantene. Pakket som sjelen hans av en eller annen grunn hadde funnet seg en kropp hos. Utavlet.

..

Kvelden kom. Han hadde været noe i luften i dag, men visste ikke helt hva det var. Uroen slapp ikke taket. Det var da han kikket ut av vinduet. En rekke svarte busser stod oppstilt langt der nede, svartkledde skikkelser med hevede køller strømmet ut og inn oppgangene.

Det var på tide å sette i gang. Han gjorde seg klar og skrudde opp volumet.

Hennes tårer skal få meg til å tenke
Hennes hud, hennes lukt er i rommet
En vakker stemme hvisker meg i øret
Tigergutt, kom og ta meg!

I samme øyeblikk ble døren til leiligheten smadret i fillebiter, ropende og gassmaskert politi stormet inn, etterfulgt av svulmende skyer med tåregass.

Med innøvd ynde, i hvert fall i den grad hans delvis forvridde corpus fikk til, dro han signalbluss fra skapet, tente på og kastet mot inntrengerne. I fyrverkeriet som fulgte presset han seg ut av vinduet - ut i den frie og kalde luften han ikke hadde turt å møte på årevis. Hikstende og dirrende, kun drevet av instinkter klorte han seg fast og klatret opp på taket. Askegrått, etsende regn strømmet fra en allmektig og uttrykksløs himmel og freste forsiktig mot den bleke huden. Fra bunnen av lungene lød en rumling, en murrende lyd som sakte steg i styrke. Den hevet seg i brystet, tok med seg all den sorg og all den smerte, skuffelse, vanskjøtsel og bitterhet som hadde kuet ham så til randen av utslettelse. Lyden økte i styrke, høyere og lysere, før det brast ut av brystet som et brusende brøl, fylt av gjennomborende smerte, på grensen til sinnskollaps.

Peders sjelelige og intellektuelle tomhet var nå fylt med hat. Og et brennende begjær. Etter hevn!




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 7

Bastet og bundet, med pøbler fra skolegården på hver side og The Joker slentrende foran med sitt upåklagelige flir ble en mørbanket Max Colt slept tilbake til fangehullet. Det siste døgnet hadde snudd opp ned på det aller meste. En underverden fylt til randen av syndens slim, gnagende på siviliasjonens pillarer. Og fortidens helter - én etter én, knekt.

Zombienes muskuløse armer kastet ham i en salto innover i cellen, der han tumlet rundt før han kolliderte med veggen med et brak. Friskt blod sildret påny over ansiktet og ga enda en sjattering rødt. Max kikket opp. Fritz Mauser la hodet på skakke og kikket ned på ham.

- Tsk, tsk. Hvilken Tag, ja?

Bak ham kom enda et par pøbler bærende med en bylt som de la fra seg i et hjørne før de hastet ut. Max gjorde vidåpne øyne.

- Barry!

Barry var i live, like mørbanket som sin våpenbror. Mauser så på dem begge og satte hendene på hoftene.

- Ach, hvilket Röhrende Gjensyn. To utdaterte Männer, for lengst forbi siste Forbruchsdato.. La oss stoppe her, näh?

Ansiktet hans begynte på et merkverdig vis å slappe av. Øynene ble mer intense, kjeven skiftet mellom å slappe av og stramme seg, tungen flakket halvsøvnig i den brede munnen. Posituren bygget seg opp. Han lot høyre hånd gli innunder frakken og dro frem en 9mm C96. Pistolmunningen flyttet seg rolig fra Max til Barry, og så tilbake igjen.

- Deres Tid er vorbei!! Men.. Wem först..?

Det var tydelig han nøt det. Men så var det bestemt. Han hevet pistolen og rettet den mot Max. Skum piplet ut av munnvikene. Max kunne se små skjelvinger i hver eneste lille muskel, fra munnvik til pekefinger.

- Mein Fiende Nummer einz.. I dag - födes den nye Werden!

Blodet strømmet gjennom hodet, tanker fór i revy; enda en puslebit falt på plass.

- Ja.. det er vel noe annet dette her, enn å spille listepop hjemme i den svarte dumpa di?

Fritz hoppet et skritt tilbake, øynene flakket rundt, som forstyrret og utrevet av den dypeste transe.

- Eh.. Hva? Hva!?

- Å ja da. Jeg vet hvem du er, Peder Pløsen. Anonym og lutet portier i Rex Tower på dagtid, maskeradegutt om kvelden? Ikke verst det, for en mutert krøpling fra landets styggeste søppelplass.

Fritz stavret bakover mens han forsøkte riste av seg en indre konflikt - i tillegg til sitt så smått pulveriserte verdensbilde.

- Føler du deg tøff nå, hva? Alles gut, Kamerat? Hva pokker er poenget med å leke cowboy? Du lurer ingen, Peder!

- Nei! Jeg er snill.. jeg arbeiter for den Revolution! Jeg befrir oss! Jeg er Übermensch! Jeg er Nyckeln..!

Peder tok totten i munnen og flakket blikket hvileløst mellom Max og Barry, hvor sistnevnte nå hadde reist seg og så misbilligende på gutten, som en skuffet far.

- Peder, det der ekke greit altså. Ikke lov å slå. Du veit det. Og nå skal du skyte folk også. Det er bare ikke innafor lissom.

Hikst.. Snufs..

Max tok over. Han var i harnisk.

- Du tror du bidrar, hæ?? Men du har ikke skjønt en dritt, du bare løper etter ditt eget innsnevrede verdensbilde! Du skjønner ingenting - du kan ingenting! Du dreper, du ødelegger, du er en svulst på menneskeheten! Helvetes utavl!

- GNNH..YAAAAAAAH! BLRGRLGRLGRL..

Det var over. Den lille gutten hadde implodert totalt og satt seg i fosterstilling. Han gynget frem og tilbake i transe mens han nynnet for seg selv.

- Ich bin nur ein armer Wandergesell..

Max og Barry lot ham ligge og skrittet ut i korridoren. Den var tom. Max snudde seg mot kompisen sin.

- Det gjelder å finne veien ut av denne labyrinten. Varsle dem som varsles kan.

Barry nikket. De rakk så vidt å snu hodene før en kjent skikkelse spaserte rundt hjørnet.

- Glenn Judas!

- Halla, karer.

Den flekkede, gråblå t-skjorten var umulig å ta feil av. Et litt sleskt men alltid kult smil og voksimpregnert hår. Over dette lå et par Koss Porta Pro som ledet ned til beltet, hvor en leken Sony MZR-701 minidisc walkman var klipset fast. Blümchen vrengte seg ut i luften, spratt i veggene og dolket Max midt i hjertet.

- Et tu.. Judas?

- Høh, Max, hva trodde du a? At alle er fornøyde med gammaldans og trekkspell? Nei kompis, noen av oss trenger mer enn det.

- Du av alle vet hva som står på spill, Glenn! Du vet hvor vi har vært, du vet hva som kan skje! Helvete, vi sloss jo sammen!!

- Jeg veit, bror. Men.. ingen tekno uten opamper, skjønner du? Og jeg kan ikke leve uten litt drum&bass.. Disse forbanna reglene.. snakk om å gå litt langt eller? Fasern Max, slapp litt av da.

- Tenker du bare på deg selv?? Hva med menneskene rundt deg, hva med sivilisasjonen? Transistoren var begynnelsen på vår rases undergang, og du oppfører deg som om det hele er en LEK???

Glenn ble fanget av beaten i Herz an Herz, gynget med hodet og hoftene og knipset med fingrene et halvt minutt før han landet og atter møtte blikket til Max. Med et nonchalant smil leverte han sin replikk:

- Har du glemt tredje bud, kamerat?

Tredje bud: Du skal holde dine hobbyer hellige.

Atter en gang forsøkte Max få kontroll over både selvbilde og verdensbilde der han stod; såret, forvirret og full av harme, stirrende inn i svikerens blikk.

Denne løftet nå på skuldrene og så på klokken.

- Sorry gutter, men pliktene kaller. Trivelig å treffes da, ikke sant.

Han dro en Walther TPH opp av kondomlommen, lot den snurre rundt pekefingeren - og skjøt Barry tre ganger i brystet!




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 8

Barry lå urørlig på gulvet. Glenn Judas løftet pistolmunningen til munnen og blåste forsiktig bort en innbilt røyksky.

- Hoi, var futt i den lille rakkeren gitt! Lei for det, men alternativet hadde ikke vært noe bedre. Det er deg eller meg, kompis. Sånn blir det når enkelte setter seg på bakbena, skjønner du vel.

Han svingte pistolen til nytt skudd, men rakk ikke å komme lenger enn halvveis før Max Colt dundret som en kanonkule inn i sin tidligere våpendrager og druste på med det han hadde av krefter, i takt med den nokså fengende musikken.


Wie ein Boom......Boom.....Boom.....Boom.....Boomerang
........(pønsj)...(knekk)..(knus)...(mos)....(spytte tann)

Komm’ ich immer.....wieder.....bei dir an
..........(knehas)..(brødsaks).(lillemann)


En overlegen og total knockout. Taperen var redusert til en forvridd bylt i hjørnet. Ferdig med den saken.

Dog, trass i seieren var dette ingen lykkens stund. Utmattet og full av følelser han ikke hadde sjans til å hverken isolere eller forstå, senket Max seg ned på gulvet, ved siden av sin aller beste venn.

Et host og et lite byks; blod sprutet utover gulvet.

- Ooff..

Max spratt opp.

- Milde Lasarus!! BB, du lever!!

Barry løftet seg opp på knærne med en anstrengt mine, løftet hodet og kikket bort på Max. Han presset frem et lite smil, tok venstre hånd ned i skjortelommen og trakk forsiktig ut et slapt stykke kjøtt. Innprentet i denne lå en liten, deformert blyskulptur.

- Tror det gikk med et ribbein eller tre, men denne skrotten er langt fra utgått, Maxi. Biffen, derimot..

De skiftet mellom å humre og å hoste. Max hjalp Barry sitte oppreist inntil veggen før han selv, med en ikke ubetydelig anstrengelse, hev seg opp på to ben og kikket opp og ned korridoren. Ikke en sjel var å se. Det var, nå når han tenkte på det, besynderlig stille.

- Det var ikke Glenn som stod bak dette her. Heller ikke guttungen. Dette er større, Barry. Og det er nå vi kan komme til bunns i det. Å involvere flere.. vel, vi vet nå hva det kan føre til.. Klarer du deg?

Barry satt blodig og tungpustet, men viket ikke blikket.

- Ingen problem, kamerat. Finn ut hvilken djevel som trekker i trådene. Jeg venter her.

..

De labyrintaktige korridorene varierte mellom unødvendig snirklete og lange, rette strekninger. Stillheten var til å ta og føle på. Kun det svake bruset fra et usynlig klimaanlegg vitnet om at tiden ikke hadde stoppet opp. Hvor var alle sammen?

Max lot tankene fare til tidligere øyeblikk, til møtet med herr Mauser, skjebnesvangert for dem begge - og et gigantisk tankekors. Den syntetiske skikkelsen, formet etter en type perfeksjon bare noen fra slummen kunne oppdrive, var betydelig mer avslørende enn kroppens eier nok forstod. Når alt kom til alt var det heller ikke overraskende at slikt et avskum skulle komme nettopp fra..

Kolbotn. Kølabånn. Det svarte helvetet, der samfunnets dypeste bunnfall holdt til. Historieløse, barneproduserende, uutdannede og usiviliserte. Teknokriminelle og ulovlig handel hadde fulgt etter. Forbudte goder. Mørke kroker ingen orket å lyse inn i. I et forsøk på å stagge denne byllen begynte man først å dumpe kjemisk avfall rundt området. Så radioaktivt. Så alt annet. Bygge en mur av død. Pumpe det ned i grunnen. En cellegift mot ukjent kreft. Likevel, ufortrødent trivdes pesten videre. Den muterte, vokste inn i seg selv, fortærte sin egen puss. Forble.

Max gikk nå forbi et halvreflekterende vindu inn til et av flere rom. Han kikket inn. Arbeidsplasser, utstyr. Større maskiner med titalls knapper og brytere. Svakt lys. Skygger. Mange skygger. Han presset ansiktet inntil vinduet - og skvatt til.

En av disse bulldogene, disse lakeiene som alltid lå på slep etter Fritz Mauser! Han stod urørlig og stirret ut i løse luften. Ved siden av ham, enda en. Og en til. Hele rommet var fullt av disse tinnsoldatene. Stive som stokker. Hinsides denne verden.

Max fortsatte nedover korridorene. Flere vinduer åpenbarte atter andre rom - laboratorier. Kontorer. Maskinverksteder. Operasjonssaler. Alle hadde soldater i seg, og alle stod bom stille. Som om de ventet. På hva?

Max la plutselig merke til at lyset hadde endret seg fra sterilhvitt til rødlig. Det hadde skjedd så gradvis at han ikke hadde enset det. I enden av korridoren; en stålgrå dør med svakt, rødlig pulserende omriss. Han beveget seg mot den. Ingen håndtak. Ingen lås. En intens ustråling. Av begjær.

Han følte på døren. Han trykket på den. Presset øret inntil, i en nysgjerrig kåtskap som bare økte i intensitet. Dyp, dyp summing langt et steds fra derinne. Hvordan kom han seg inn? Hele hans kropp, hele hans sinn, alle hans lyster smeltet sammen med denne døren og skattene som måtte ligge der bak. Han kunne ikke bære seg, kunne ikke samle seg, den påkalte ham! Som et insekt mot fluepapir. Han var halvveis sanseløs av begjær da døren lydløst gled opp.

Fortumlet snublet han inn og nedover steintrinn. Han reiste seg opp og fulgte forsiktig trappene som ledet nedover i en smal spiral. Metallveggene var her ikke lenger, kun halvskjeve blokker av knudrete klebersten, som i en urgammel festning fra svunne tider. Det kunstige lyset var også borte nå, erstattet av ulmende fakler i regelmessig avstand langs veggen. Sammen skapte de et skjær av halvveis mørke; advarende og lokkende på samme tid. Max bet tennene sammen og beveget seg med forsiktige steg nedover.

Det var som om han la verden bak seg der han møysommelig gikk dypere og dypere, gradvis slukt av flakkende tussmørke og den kjølige, fuktige pusten av århundrer med stillhet. Han mistet tellingen på hvor mange trinn han hadde forsert, det ble vanskelig å orientere seg. Likevel fortsatte han. Det føltes som en evighet hadde passert da det så vidt kunne fornemmes en pågående lyd der nedenfra.

Trappene sluttet. En rett korridor, og i enden: en dør. Massiv, polstret med sprukkent rødt lær, fastspent av store nagler i matt messing. Han la hele sin vekt inntil, den åpnet seg og han trådte inn.

Et stort rom, opplyst av flammende fakler. På gulvet tårnet et par meget diabolske og timeglassformede Swogersch & Broh Thesis, koblet med tykke, kveilende navlestrenger de stjålne Electrocompaniet AW800M. Blærende, generisk treningssentermusikk gjallet i rommet. I midten stod en diger morken trone med revnet trekk av falmet purpur. Utskårede roser og hodeskaller delvis oppsprukne av tidens tann. I denne satt en høy, mørk og mager skikkelse. Unormalt lange lemmer. Klør. Krokete nese. En hvithais uregjerlige, evigvoksende bitt av sylskarpe dødsdommer. Flammende øyne og horn i pannen.

På under et mikrosekund, som om noen hadde hoppet over deler av en video, var hodet vridd i retning Max. Kjeften snerret, øynene danset vilt. Så igjen, like umiddelbart, stod skikkelsen oppreist med armer og ben ute, knyttede never og elektrifisert, hvitt englehår. Sjokkbølgen traff Max som et pistolskudd, han falt overende og kikket opp på det overnaturlige vesenet som utsondret slik forråtnelse og ondskap at bare synet fikk innvollene til å dirre av angst.

Demonens øyne eksploderte i helvetes ild og gapet åpnet seg i uutømmelig mørke.

- MAX COLT!! DIN SJEL ER MIN!!!




(Neste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 9


................................................................
...▄▀..██...█▀▄▀█.█▀▄▀█.▄███▄...█.....▄███▄...▄█.█▄▄▄▄.▄█.█..█▀.
.▄▀....█.█..█.█.█.█.█.█.█▀...▀..█.....█▀...▀..██.█..▄▀.██.█▄█...
.█.▀▄..█▄▄█.█.▄.█.█.▄.█.██▄▄....█.....██▄▄....██.█▀▀▌..██.█▀▄...
.█...█.█..█.█...█.█...█.█▄...▄▀.███▄..█▄...▄▀.▐█.█..█..▐█.█..█..
..███.....█....█.....█..▀███▀.......▀.▀███▀....▐...█....▐...█...
.........█....▀.....▀.............................▀........▀....
........▀.......................................................


Musikken endret seg fra slapp treningspop til rå dødsmetall. 1349 - I am abomination skar seg gjennom eteren, stående bølger hamret som ørefiker fra alle kanter og tvang synet ut av fokus.

Gammel-Eirik sine flammende øyehuler trakk seg sammen til en konsentrert ball og skiftet farge til rødt. En lys tone begynte å pipe, før den hurtig økte i frekvens, hodet ristet, og Max Colt rakk akkurat å kaste seg rundt da en fresende stråle av laserplasma skjøt ut og midlertidig smeltet deler av de store steinene gulvet bestod av.

ZZZAPPPP!!!

- DØ, MAX! DØ!!

Max løp videre og dukket for enda et skudd som traff veggen. Glødende steinsprut boret seg inn i skulderen. Max kastet seg ned på gulvet bak tronen. Tunge skritt og knirkende lemmer, en varm og giftig duft i rommet.

- MAAAAAAX!!

Med supersonisk hastighet stod Gammel-Eirik over ham igjen, sjokkbølgen slo inn i Max og skjøv ham akkurat nok unna til å unngå nevene som nå hadde formet seg til enorme knivblad. Det skingret i avskallede steinfragmenter, den lille satan skrek i smerte. Armknivene satt nedi gulvet, låst fast mellom to kampesteiner. Sjansen var nå. Max hoppet opp og hamret løs på det pulserende svarte hodet. Han kunne kjenne hvordan neven nærmest smeltet inn i det råtne kjøttet, hvordan fibrene vrengte seg rundt knokene, samtidig som en spenst og en motstand fra en ytre kraft snøret seg sammen og kastet inntrengeren tilbake igjen. Gammel-Eirik skrek rasende og spyttet tvers over rommet.

Et hardt smell, en skingrende lyd, og djevelen stod oppreist i krusifiks-positur med den slangelignende tungen ute. Øynene var gule nå. Tungen vred seg som en pinet ål, så hoppet den tilbake i gapet mens skikkelsen begynte å rotere. Fortere og fortere, til den ble en dødelig tornado av knivblader som nærmet seg i voldsom fart.

Max kastet seg til siden langs veggen og styrtet deretter mot tronen i midten.

KRÆSJ!!!

Splintrede eikebiter fór til alle kanter. Det var nok til å minke momentet hans, og Gammel-Eirik stod et øyeblikk stille mens de blodskutte øynene skannet situasjonen. Gode råd var dyre, Max grep tak i en bit av et stolben og kjørte det inn i den gapende kjeften.

- GNNNNNH!

Sikkel, fråde og en seig tjærelignende masse rant nedover det improviserte spydet. Et øyeblikk stoppet den utmagrede kroppen opp. Så ble øynene svarte. Tusenvis av mørke, larvelignende skikkelser vokste ut av ansiktet, omfavnet trebiten og formet seg til en skarp, nebblignende utvekst. Som hårstrå ut av porer i ansiktet veltet det nye rekker med haitenner rundt den ferske svulsten. Kroppen dirret, lemmene ble lengre og buktet seg som individuelle vesener før de atter fant fotfeste og skjøt mot Max.

Han var presset oppmot veggen nå. I sakte film så han den nærmest utenomjordiske skapningen fra helvete svømme mot seg i en blanding av hat og triumf, hele seg hevet til hogg, til hevn, til fødselen av en ny verdensorden og evigvarende skyggelegging av alt som er godt.

Slik fiende er for mye for én mann! Det kommer til et punkt hvor selv den mest hardbarkede soldat må gi tapt. Når overmakten er så stor at selv det nedrigste utfall vil være ærefullt. Den tid kommer, hvor det eneste riktige er å lese opp sin bønn, la livet passere i revy og klargjøre sjelen for sin neste reise. Det ville være lett å se at han hadde kjempet til det siste. Om noen fant ham.. Han kjente de første dråpene av råttent sekret plaske mot huden. Beroligende toner fra Jeg vil ha en blå ballong svirret gjennom Max’ indre. Han hevet armene i været. Han var klar.

Det skrek, det sprutet, det freste og gnistene stod da Max Colt grep tak i fakkelen over hodet og kastet seg inn i favnen til det overraskede udyret. Flammene klistret seg til den knusktørre kokongen av et vesen og spredte seg på få sekunder til full figur. Den tok et par steg bakover før den regelrett smeltet i hop og ble dekket av tykk, svart røyk. Musikken stoppet og ble erstattet av rolig synthwave.

Etter hvert som luften ble klarere så Max at det lå noe igjen. Noen.. sittende på kne, sammenkrøpet. En mann. Han hostet lett. Så hevet han hodet. Max sin allerede forskrekkede kropp gjorde enda et hjertebyks. Raja Yanni!





(Neste og siste del kommer i morgen kl 20)

 

[mvno_subscriber]

Del 10

- Steike Max, du tok knekken på den kule bio-sajber-drakta mi. Kommer til å ta tid å dyrke en ny en.

Max Colt samlet sine mentale glasskår der han betraktet Raja Yanni sittende foran seg, tilsynelatende uberørt av den dramatiske kampen på liv og død som nettopp var blitt utspilt. Det var noe evig ungdommelig, nesten gutteaktig over trekkene til denne mannen som nå hadde regjert Osjlo X og alle dets tidligere iterasjoner; en epoke så lang at det til forveksling kunne minne om et større egyptisk dynasti. Han var en levende legende og absolutt blant de mektigste av nordmenn. Bare å bivåne hans åsyn var nok til å sette de fleste ut av spill. Men Max hadde vært ute en vinternatt før - han lot seg ikke vippe av pinnen.

- Jeg er lamslått, Yanni. Av alle prester som bedriver hor bak alteret.. dette hadde jeg aldri trodd.

- Likevel virker du ta det med stor fatning, heh? Max, Max, Max... sånne som deg vokser ikke på trær altså. Heldigvis. For det er ingen andre som ville hatt sanser og forstand nok til å avdekke min lille opération secrète.

Han hevet hodet og glimtet med de overdådig lange vippene sine. Selv dekket av sot var han det ypperste av smukkaser, noe han meget godt visste.

- Du kan slutte med småvitsene, Yanni. Hva er det her for noe skit? Hva har du gjort?!

Et bredt smil spredte seg over skurkens leber, kraftig nok til å være på kanten av flekkede tenner, servert av en knitrende knegging.

- Å, du uskyldige.. tror du dette bare var et innfall, et blaff av overgangsalderens tilbakeskuende begjær? Kammerat.. mens du sippet pjolter og trodde verden var i balanse, har JEG sørget for at fremtiden kommer til å bestå av noe mer enn den malplasserte lille kortbølgeradioen din!

- Men hva med utrenskningene? Med operasjon Kølabånn? Du har jo gjort alt dette! Du tok tak!

Yanni ristet på hodet i smågal latter.

- Hahahaha! Dere gamle gubber klarer ikke se lenger enn innavlede prinsipper og eget sikringsskap!! Stålneven rundt Kolbotn var akkurat det som trengtes for å dyrke frem en innbitt motstandsgenerasjon - opprøret mot makta!! Tenk på det, Max.. Hvem i dag bryr seg om småungene?! Ingen!! I stedet glattpolerer vi de gamle rånekassene våre og popper livsforlengende serum når det trengs!!

Yanni ble rød i kinnene. Små, uniforme svetteperler dannet seg i formasjon rundt den mandige men samtidig bedårende pannebrasken. Stemmen var malende, diksjonen på plass og konsonantene akkurat passe tykke.

- Kolbotn, Max. Bakgata ingen vil ha.. her har du alt som trengs for tidenes revvolusjon. Vi kveler livstilværelsen.. og fôrer dem med halvfungerende mikroanlegg! Miserabelt pakk, hahahaha! Mutasjonene.. de var jo bare prikken over i-en, ikke sant?! Min egen armé av nyttige idioter!

Han hevet armene og la ryggen bakover. Det gjallet i veggene av geniets onde latter.

- AAAHAAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAAA!

Raja Yanni reiste seg i full figur, sot og aske rant av ham og han stod atter i sin sedvanlige discoaktige prakt med spisse sko, flagrende hvit silkeskjorte og skajbukse. Det var nesten så han svevde litt der han poserte, det fyldige håret blåste lett utover til sidene, mustasjen like skarp som ondskapen han representerte. Fuktig brysthår sprutet ut av den åpne skjortekragen, hevede øyenbyn og et djevelsk smil fokuserte delvis på Max, delvis på ødeleggelsen han hadde i sinne. Sensuell energi strålte ut til alle kanter.

Musikken endret seg. Scooter - The Logical Song. Det var da Max Colt oppdaget bulen. De stretchy buksene til Raja Yanni lot seg presse i det skrittet økte i størrelse. Større, større...

Det tynne imitasjonslæret flerret opp, beltespennen sprakk og et gigantisk KR Audio T-1610 effektrør stod som et erigert eiffeltårn ut av buksene!

- Jeg er livet.. og livet er... DIIIGGG!!!

Røret glødet, en slags blålig flamme som så gikk over i sølv. En vegg av hete traff Max, så kraftig at han måtte heve armene. Øynene rant og huden ble tørr. Det lyste kraftigere, og en slags plasma begynte samle seg i enden som en roterende, nyfødt galakse. Raja vibrerte med halvåpne øyne.

- Max.. Føl.. min... kraft.. !

Max stod, igjen, med ryggen inntil veggen, nesten blendet av det intense lyset og varmen. Huden krøllet seg og truet med å kapitulere. Så, plutselig, kom Peder Pløsen aka Fritz Mauser løpende tårevåt inn fra siden!

- Mester! Du har löjet for Mig! Jeg har alles gehört!! Hvorfor?! Hvorfoor?!!!!

En totalt overrumplet Raja Yanni ble nå offer for et basketak fra en desperat soldat som for andre gang på samme dag hadde fått sine livskonstanter satt i voldsom ubalanse.

- For pokker, gutt, hva snakker du om? Ha deg vekk!

En både forarget og forvirret Raja Yanni prøvde vifte vekk denne øyeblikkets flue. Han var ikke en mann som var vant med avbrytelser. Men den gang ei. Peder favnet den pulserende kjeppen med begge armene, og med det også Raja.

- Du kan icke! Du må icke! Hvorfor, Mester?! Mitt Hjerte schmertzen!! Hjälp Mig!!!

- Helvete heller! Du må ikke ta på den..!

Men det var for sent. Et stort drønn, en tykk stråle av kremet plasma skjøt opp gjennom taket og streifet Peders ansikt. Hans skrik, minst like hvitt som ladningen, skar gjennom eteren, rommet ristet, steinblokker falt ned. Staken var ferdig skutt. Raja snublet, og en liten iPod falt ut av baklommen.

Enda en “nå eller aldri”-situasjon. Men Max hadde ikke levd så lenge som han hadde av å sitte på gjerdet. Med blendede sanser og gammel manns tinnitus bykset han fremover og lot sin harde hæl smadre denne satans kortstokk til ugjenkjennelig pulver.

Musikken stoppet. Verden gikk fra øredøvende brøl til absolutt stillhet. Raja stod fortumlet med veivende pupiller.

- Høh..? musikken min! Jeg.. hvor er musikken?!

Øyeblikkets forfjamselse; historiens vendepunkt.

Max Colt grep tak i en Electrocompaniet AW800M og lot frakken spjære av rent muskelspill i det han hevet de 55Kg over hatten og smadret hodet til Raja Yanni.

Og der lå den smekre kroppen, slapp og urørlig, ironisk nok med ansiktet erstattet av de veldige transistorkreasjoner den hadde ønsket å overta verden med. Fagre hårlokker spredte seg ut fra under forsterkeren i vakre mønstre. Uimotståelig - selv i døden.

En hvislende lyd fanget oppmerksomheten hans. Lyset i rommet ble dempet, med unntak av området der lyden kom fra. I denne nærmest surrealistiske lyssettingen kunne han se en luke i gulvet åpne seg, hvorpå en platform dekket av et silketeppe hevet seg til brysthøyde. Max nærmet seg. Hva var dette for noe lureri? Han rev bort duken og lot dens hemmelighet seg åpenbare.

Øynene var fastlåst til gjenstanden som nå stod foran ham. Nevronene raste i all sin makt, forstummede minner fra tider lengst forbi, fortrengt kjærlighet og en ungdoms vakre tårer. Hans sinn satt i sjakk - det var kroppens tid til å reagere. Den falt på kne, tårene flommet nedover trette kinn og blodstenkte filler. Han ristet, han skrek. Sorgens og sårhetens veldige murer hadde på et øyeblikk blitt smadret i fillebiter.

Han løftet det tårevåte blikket, full av ærefrykt, lengsel og skam. Den stod fortsatt der. Tandberg Sølvsuper 11. Den hadde brakt ham gjennom et trøblete ungdomstid. Vært wingman ved hans første kyss. Druknet lyden av stridende foreldre. Ett hundre prosent transistorbasert.

Åh, hvor han higet etter den! Lukten, følelsen, formen.. og lyden! Hans sjelevenn og livsledsager. Djevelen selv. Hjertets uforenelige konflikt brakte ham på randen av stupet.

Så, like brått som det begynte, ble han revet tilbake til virkeligheten. Grunnen bevet, et jordskjelv i emning, det drysset småstein fra taket. Han skulle til å gripe forsterkeren da det glimtet en bevegelse i sidesynet. En skyvende vegg som lukket seg. Rett før den smalt igjen, i et ørlite øyeblikk; et glitrende lys han ikke kunne se; et vesen han så vidt kunne fornemme.

En diger kampestein falt ned og smadret både forsterkeren og pillaren den stod på. Det gjaldt å komme seg ut før hele konstruksjonen raste sammen! Han snublet avgårde.. men intuisjonen stoppet ham da han kom til Raja Yannis kropp. Ingen blod.. han lempet forsterkeren til side. Hodet var smadret helt i stykker. Små biter av kretskort og brukne mikrobrikker lå strødd som grus. Kun et navn var så vidt lesbart: Tiki Data.

Peder var ingensteds å se. Max sprintet ut av rommet og oppover de mange trappene, i hårfin timing med gangene som kollapset bak ham.










Epilog

To herremenn satt under stjernehimmelen på et av de syv fjell og betraktet den sammenraste huleåpningen. Det var stille her i det golde landskapet, kun en sval bris kjærtegnet de to oppbankede og istykkerrevne kameratene der de hvilte ut etter så vidt å ha reddet livet - nok en gang.

Langt der borte kunne de se den høye, mørke konturen av Bjørgvin IV dekke natten, ispedd myriader av små lys som til forveksling kunne tas for å være stjerner. Det var vakkert. Det var hjem. Men det var nå også boet til en uro som, trass i dagens tokt, Max ikke helt klarte gi slipp på. Likevel var én ting sikkert: kloden var med et knips blitt tryggere.

- Hva gjør vi nå Max?

- Tja, si det. Vi reddet dagen, BB. Det vanker vel en dram da, tror du ikke?

Barrys øyne lyste opp. Han rotet nedi en av flere bukselommer og dro opp en gammel lommelerke av stål. Max visste godt hva den inneholdt. Den hadde alltid vært med, uavhengig av vær og andre omstendigheter. De byttet begge på å sippe Gammel Opland til stjernene ble mildere og den verste verkingen i kroppen ga seg. Barry la seg på rygg med armene bak hodet og pustet ut.

- Ingen kommer til å tro oss. Alle bevis forsvant i det raset. Vi står fortsatt alene.

- Sånn er det alltid, BB. Historiebøkene liker å si noe annet, men som regel er det bare et par karer som ender opp med å fikse verden. Resten piller seg i nesa. Det er menneskeheten, det.

De smilte. Det var stille en stund. Selv småstein og inntørket mose var kjærkommen madrass etter dagens strabaser. Barry tygget på et innbilt strå der han studerte melkeveien, som for øynene nå var en tåkete grøt. Nydelig var det like fullt.

Men her kunne de ikke bli. De måtte finne hus tidsnok, før menneskets første guddom strakk sine brennende armer nedenfra horisonten og stekte dem i hjel. Max stavret seg på bena og hjalp Barry opp i tilsvarende stilling. De så hverandre i øynene og pustet tungt. Det var på tide å begynne på den lange ferden hjem.

- Du, Max.. det er en ting jeg lurer på. Hvordan klarte du avsløre han ungen fra Kolbotn? Jeg mener, du er en knivsegg når det kommer til å skille klinten fra hveten, men det der var litt av et stykke.

Max smilte en smule forlegent, før han tok seg i det og heller humret.

- Vel, du vet BB.. som de sier.. it takes one to know one..

- Hva? Er du fra Kolbotn?? Maxi, i alle de årene vi har kjent hverandre..

- Guilty as charged. Født og oppvokst. Dro hjemmefra så snart jeg fikk hår på brystet. Så nå vet du det. Vi hadde kanskje ikke radioaktive mutanter, men... det var nå et høl den gangen også.

De to kameratene lo godt der de haltet gjennom ørkenen som fillete lasaroner, alltid på jakt etter neste slurk.

FIN​

(Rulletekstmelodi: Ivar Medaas - Når eg er 67)​

 

[mvno_subscriber]

Da var eventyret over for denne gang. Har ikke hatt noen til å lese over eller sparre med, så både ris og ros er hjertelig velkommen i denne tråden. Ble det for fjasete? Ga det mening? Fikk du closure, eller føler du at du sitter igjen med skjegget i postkassa? Gikk det for fort frem? Har du lyst på mer? Osv..

Ellers god kveld

 

[Nikko03]

Kosa meg storveis med fortellingen. Fikk veldig tydelige bilder i hode. Både av personer og omgivelser. Her var det både spenning,humor og litt audiofile referanser. Jeg leser gjerne mer av det du har på lager

 

[palmaris]

Likte det veldig godt Kan godt lesa meir

 

[PederP]

Veldich gut!