- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.673
- Antall liker
- 14.063
Black Sabbath (første skiva SMRCD031, 2004 Sanctuary Records) – herlig frisk råhet fra sultne unge herrer fra forna dager. Smått utrolig at dette albumet allerede er 40 år gammlet. En perlerad med gammel «djevel» musikk kommer ut av høyttalerne. Her er «begynnelsen» på «Heavy metal». Den er ikke så glamorøs som dagens dugfriske utgaver av genren, men det holder i lange baner for meg. ANBEFALES
Brian Bromberg – IT IS WHAT IT IS (Artistry Music 7019, 2009) – det skal innrømmes at denne skiva er helt på grensen funky for en gammel progrocker, men dæven som det svinger. Ja t.o.m gamle gladpackfolie membraner svinger og groover så det er en fryd. BB har et fast grep om el-bassen, og har fler enn et par triks opp i ermet. Åpningssporet er en munnfull for de fleste anlegg, ja kanskje mer, og vil uvegerlig skille skitt fra kanelen i grøten. Når BB durer avgårde med gode gamle B-52s Love Shack allerede på spor 2 er det bare å finne frem "basshue" parykken og luftbassen, og la det stå til. Her settes anlegget på saftige prøver med dynamiske utsving som starter og stopper hurtig, samt krever godt med «pulver» av forsterkeren din. Det kan bli någet sviskete her og der, men det overlever du ved å trykke next
BIG BLUE BALL (Real World Records 2008) – jøss, her har Peter Gabriel & friends sittet og mekket sammen et “world music” album i 18 år som har gått under radaren min. «Shame on me!». Det er godt nissen kom med den til jul. Låt materialet er variert, hvorav PG synger på 2 av 11 låter. Videre er eksempelvis Natcha Atlas for min del sjelden feil (tiden hun var sammen med Transglobal Underground på 90-tallet bød på spennende lyd- og vokal kollasjer, dog krevende), og hennes bidrag Habibe står absolutt til troende. Skjæringspunktet mellom de mange musikalske kulturer som bidrar på kryss og tvers kunne fort ha gått på tryne, men ikke i PGs studio. ANBEFALES
Deathprod – morals and dogma (Rune Grammofon, RCD 2035, 2004) – for de av oss som tåler ekte tung, svevende electronica med perler som “orgone donor” og “cloudchamber”. Dette er ikke for sarte sjeler på jakt etter rytmisk forståelig electronica lett forkledd i techno drakt. I samme åndedrag må nevnes samarbeidet mellom Biosphere og Deathprod – Nordheim transformed. Liker du dette så skal du sjekke ut Terje Winthers soloalbum, og ikke minst bandet hans WintherStormer. Her snakker vi Berlinskolen, men se det var på siden av Deathprod.
Ulrich Drechsler Quartet – Humans & Places (Cracked Anegg Records, LC 09587, 2006) – dette er ei sjæss skive som har smøget seg så til de grader inn i øregangene, og blitt der. Bass clarinet er kult. Lydlandskapene er nedpå, dvelende og vakkert. De varer og setter seg, og det må vel være et kvalitetsstempel. Jeg digger`n jaffal! ANBEFALES
Eivôr Pàlsdottir – Trøllabundin (Cape Records DR CD PECD 114/121013, 2005) – her må far jobbe litt med å holde styr (tritt med) på alven sin og Danmarks Radio orkester. Og det går jo ikke. Mye av musikken er kjent, men jeg finner det å være mer spennende med den vakre alvefrøkna alene eller et "vanlig" band i ryggen. Dog har skiva så absolutt sine øyeblikk, og med innlevelse på morsmålet drar hun raskt avgårde med hjertet mitt. Men i forhold til Live skiva er det noen hakk ned, og Larva går vi forbi i stillhet. Hun har jo kapasitet til å fylle mye større rom….
Eivôr Pàlsdottir – Room (tutl records SHD145, 2012) – og der var hun for meg tilbake. Allerede første låt »Green garden» etterlater meg lettere satt ut med tårer i øyekroken. Hva i all verden er det denne alven gjør med meg? Hun treffer meg midt i hjerterota, gang på gang. På dette albumet byr hun atter på sin stemmeprakt med en slik inderlighet at hun i mine ører synger fletta av sine musikalske medsøstre «any day». Det er krystallklart, dynamisk, kraftfullt og med en timing det bare er å bøye seg i støvet for. Noen bare har det, og noen må jo ha det! Jeg synes Room fremstår mer helstøpt enn Larva. Mitt eksemplar er overtatt fra de Gismoske samlinger (tussssen takk), og jeg er Trøllabundin, henført og evig fortapt i henne. Mine varmeste anbefalinger.
Donald Fagen – Sunken Condos (Reprise records 9362-49478-7, 2012) – “long time, no see”. Nyyyydelig cover art i mine øyne, men hva har vi inni? Jepp, yber cool sleazy american west coast music. Lite nytt, same old, same old? Har det skjedd noe siden Nightfly, tjaaaaa…dog verdt å lytte på nå og da. Jeg fikk mitt eksemplar, men hadde nok ikke kjøpt den etter en lytt. Meg om det!
Buddy Guy – Living Proof (Sony Music, JIVE Records 88697802212, 2010) – her er det bare å gå ned på alle 4, og vende seg ærbødig mot Herr “74 years young” (I år blir han 77????). Dette er mannen som inspirerte Jimi Hendrix, og det HØRES. Her blir man «skutt rett ned» av den ene soloen råere enn den andre, og når du trudde Gammer`n ikke hadde mer på lager, tok du helt feil. Jeg glemmer aldri scenen i filmen Stripped som Martin Scorsese laget med Rolling Stones. Buddy Guy entrer scenen som gjest, og med 3 riff har han «blåst» Keith og Ron av scenen i all vennskapelighet. Keith blir tydelig fylt med ærefrykt i det han sanser hvilken formidabel «guitarslinger» som smilende har entret deres scene. Morsomt. Buddy Guy er en briljant gitarist som ennå har STOR kraft, og mye på hjertet. Han krever din oppmerksomhet, hvilket er helt greit. Dette er en må ha skive for bluesfans. ANBEFALES
In the Country – sounds and sights (rune grammofon RCD 2113, 2011) – jeg var så heldig å være på en fantastisk konsert med disse gutta for første gang i fjor høst, og ble fan på stedet. Morten Qvenild er en underfundig humoristisk og lun fyr. Det er bare så knall å se folk leve seg så inn i musikken sin. Denne skiva skuffet meg ikke. Jazz møter litt elecronica, ristes sammen og tilsettes litt norsk Countryside. Jeg finner dem å være lyriske, dvelende, groovy og skramlete, gjerne i samme stykket/låten.
Pål Hauskens delikate trommer, og Roger Arntzens stødige bass spill iblandet Andreas Mjøs vibrafon og gitar setter kulissen for en intenst arbeidende Morten Qvenild på piano. Gutta er godt samspilte, og særs likandes for en kar som meg. ANBEFALES
Rebekka Karijord – We Become Ourselves (Sony Music, LC00316, 88725445502, 2012) – det er så sant som det er sagt (tenker på tittelen). Voksen knirkepop fra nok en flott dame. Rebekka Karijord serverer ikke popsvisker, men skriver seriøse tekster hvor der ligger meninger og observasjoner bak fra livets mange fasetter og skygger. Tekstene ledsages av toner fra kjente og ukjente instrumenter og lydkilder, noe som gjør lyttingen spennende. For meg går det en rød tråd tilbake til Neophyte fra 2003 utgitt på KKV (FXCD 268). Som kuriosa kan her nevnes at på sistnevnte album var hun i gruva på Spro ute på Nesodden og tok opp lydene av vann som rislet, og dråper som traff vannflaten i vannbassenget. Dette samplet hun, og laget kule lydkollasjer av. En dame som krever din oppmerksomhet. Anbefales.
Manu Katchè – IV (ECM records ECM 2284, 2012) – den store lille mannen med stikkene har noe han vil ha sagt, og har dratt med seg Nils Petter Molvær, Tore Brunborg og Jim Watson. Tja, dette spruter ikke akkurat, men lyrisk, pent og pyntelig. Dog absolutt hørbart, men skiva Neighborhood fenger meg mer. For ikke å snakke om hva han har gjort sammen med Jan Garbarek og Peter Gabriel. Nuvel, rett i fella gikk jeg, og spilletid får den i ny og ne.
Brian Bromberg – IT IS WHAT IT IS (Artistry Music 7019, 2009) – det skal innrømmes at denne skiva er helt på grensen funky for en gammel progrocker, men dæven som det svinger. Ja t.o.m gamle gladpackfolie membraner svinger og groover så det er en fryd. BB har et fast grep om el-bassen, og har fler enn et par triks opp i ermet. Åpningssporet er en munnfull for de fleste anlegg, ja kanskje mer, og vil uvegerlig skille skitt fra kanelen i grøten. Når BB durer avgårde med gode gamle B-52s Love Shack allerede på spor 2 er det bare å finne frem "basshue" parykken og luftbassen, og la det stå til. Her settes anlegget på saftige prøver med dynamiske utsving som starter og stopper hurtig, samt krever godt med «pulver» av forsterkeren din. Det kan bli någet sviskete her og der, men det overlever du ved å trykke next
BIG BLUE BALL (Real World Records 2008) – jøss, her har Peter Gabriel & friends sittet og mekket sammen et “world music” album i 18 år som har gått under radaren min. «Shame on me!». Det er godt nissen kom med den til jul. Låt materialet er variert, hvorav PG synger på 2 av 11 låter. Videre er eksempelvis Natcha Atlas for min del sjelden feil (tiden hun var sammen med Transglobal Underground på 90-tallet bød på spennende lyd- og vokal kollasjer, dog krevende), og hennes bidrag Habibe står absolutt til troende. Skjæringspunktet mellom de mange musikalske kulturer som bidrar på kryss og tvers kunne fort ha gått på tryne, men ikke i PGs studio. ANBEFALES
Deathprod – morals and dogma (Rune Grammofon, RCD 2035, 2004) – for de av oss som tåler ekte tung, svevende electronica med perler som “orgone donor” og “cloudchamber”. Dette er ikke for sarte sjeler på jakt etter rytmisk forståelig electronica lett forkledd i techno drakt. I samme åndedrag må nevnes samarbeidet mellom Biosphere og Deathprod – Nordheim transformed. Liker du dette så skal du sjekke ut Terje Winthers soloalbum, og ikke minst bandet hans WintherStormer. Her snakker vi Berlinskolen, men se det var på siden av Deathprod.
Ulrich Drechsler Quartet – Humans & Places (Cracked Anegg Records, LC 09587, 2006) – dette er ei sjæss skive som har smøget seg så til de grader inn i øregangene, og blitt der. Bass clarinet er kult. Lydlandskapene er nedpå, dvelende og vakkert. De varer og setter seg, og det må vel være et kvalitetsstempel. Jeg digger`n jaffal! ANBEFALES
Eivôr Pàlsdottir – Trøllabundin (Cape Records DR CD PECD 114/121013, 2005) – her må far jobbe litt med å holde styr (tritt med) på alven sin og Danmarks Radio orkester. Og det går jo ikke. Mye av musikken er kjent, men jeg finner det å være mer spennende med den vakre alvefrøkna alene eller et "vanlig" band i ryggen. Dog har skiva så absolutt sine øyeblikk, og med innlevelse på morsmålet drar hun raskt avgårde med hjertet mitt. Men i forhold til Live skiva er det noen hakk ned, og Larva går vi forbi i stillhet. Hun har jo kapasitet til å fylle mye større rom….
Eivôr Pàlsdottir – Room (tutl records SHD145, 2012) – og der var hun for meg tilbake. Allerede første låt »Green garden» etterlater meg lettere satt ut med tårer i øyekroken. Hva i all verden er det denne alven gjør med meg? Hun treffer meg midt i hjerterota, gang på gang. På dette albumet byr hun atter på sin stemmeprakt med en slik inderlighet at hun i mine ører synger fletta av sine musikalske medsøstre «any day». Det er krystallklart, dynamisk, kraftfullt og med en timing det bare er å bøye seg i støvet for. Noen bare har det, og noen må jo ha det! Jeg synes Room fremstår mer helstøpt enn Larva. Mitt eksemplar er overtatt fra de Gismoske samlinger (tussssen takk
), og jeg er Trøllabundin, henført og evig fortapt i henne. Mine varmeste anbefalinger.Donald Fagen – Sunken Condos (Reprise records 9362-49478-7, 2012) – “long time, no see”. Nyyyydelig cover art i mine øyne, men hva har vi inni? Jepp, yber cool sleazy american west coast music. Lite nytt, same old, same old? Har det skjedd noe siden Nightfly, tjaaaaa…dog verdt å lytte på nå og da. Jeg fikk mitt eksemplar, men hadde nok ikke kjøpt den etter en lytt. Meg om det!
Buddy Guy – Living Proof (Sony Music, JIVE Records 88697802212, 2010) – her er det bare å gå ned på alle 4, og vende seg ærbødig mot Herr “74 years young” (I år blir han 77????). Dette er mannen som inspirerte Jimi Hendrix, og det HØRES. Her blir man «skutt rett ned» av den ene soloen råere enn den andre, og når du trudde Gammer`n ikke hadde mer på lager, tok du helt feil. Jeg glemmer aldri scenen i filmen Stripped som Martin Scorsese laget med Rolling Stones. Buddy Guy entrer scenen som gjest, og med 3 riff har han «blåst» Keith og Ron av scenen i all vennskapelighet. Keith blir tydelig fylt med ærefrykt i det han sanser hvilken formidabel «guitarslinger» som smilende har entret deres scene. Morsomt. Buddy Guy er en briljant gitarist som ennå har STOR kraft, og mye på hjertet. Han krever din oppmerksomhet, hvilket er helt greit. Dette er en må ha skive for bluesfans. ANBEFALES
In the Country – sounds and sights (rune grammofon RCD 2113, 2011) – jeg var så heldig å være på en fantastisk konsert med disse gutta for første gang i fjor høst, og ble fan på stedet. Morten Qvenild er en underfundig humoristisk og lun fyr. Det er bare så knall å se folk leve seg så inn i musikken sin. Denne skiva skuffet meg ikke. Jazz møter litt elecronica, ristes sammen og tilsettes litt norsk Countryside. Jeg finner dem å være lyriske, dvelende, groovy og skramlete, gjerne i samme stykket/låten.
Pål Hauskens delikate trommer, og Roger Arntzens stødige bass spill iblandet Andreas Mjøs vibrafon og gitar setter kulissen for en intenst arbeidende Morten Qvenild på piano. Gutta er godt samspilte, og særs likandes for en kar som meg. ANBEFALES
Rebekka Karijord – We Become Ourselves (Sony Music, LC00316, 88725445502, 2012) – det er så sant som det er sagt (tenker på tittelen
). Voksen knirkepop fra nok en flott dame. Rebekka Karijord serverer ikke popsvisker, men skriver seriøse tekster hvor der ligger meninger og observasjoner bak fra livets mange fasetter og skygger. Tekstene ledsages av toner fra kjente og ukjente instrumenter og lydkilder, noe som gjør lyttingen spennende. For meg går det en rød tråd tilbake til Neophyte fra 2003 utgitt på KKV (FXCD 268). Som kuriosa kan her nevnes at på sistnevnte album var hun i gruva på Spro ute på Nesodden og tok opp lydene av vann som rislet, og dråper som traff vannflaten i vannbassenget. Dette samplet hun, og laget kule lydkollasjer av. En dame som krever din oppmerksomhet. Anbefales.Manu Katchè – IV (ECM records ECM 2284, 2012) – den store lille mannen med stikkene har noe han vil ha sagt, og har dratt med seg Nils Petter Molvær, Tore Brunborg og Jim Watson. Tja, dette spruter ikke akkurat, men lyrisk, pent og pyntelig. Dog absolutt hørbart, men skiva Neighborhood fenger meg mer. For ikke å snakke om hva han har gjort sammen med Jan Garbarek og Peter Gabriel. Nuvel, rett i fella gikk jeg, og spilletid får den i ny og ne.
.jpg)
.jpg)
