Definitivt verdt å lese. Så jeg kopierer den inn.
Denne er faktisk inne på noe svært vesentlig....
På 1930-tallet mente noen at Norge skulle bli Europas kraftverk. Da slo Hydro-direktøren neven i bordet.
klassekampen.no
Industrien på Herøya har i generasjoner produsert ulike gjødseltyper for verdens landbruk og dermed mat for mange millioner mennesker. Her har vi produsert lettmetaller, industrigasser, termoplast, industrikjemikalier til alt fra nøytralisering av kloakkgass i verdens største byer, medisiner mot kreft, avising av fly og en haug andre nyttige produkter. Her finnes verdensledende forskning for framtidas løsninger på miljø og mange andre problemer. Her har vi hatt kjernetroppene i arbeiderbevegelsen.
Herøya har vært Norges største utendørs laboratorium for organisasjonsutvikling. Her ble de sosiotekniske samarbeidsforsøkene gjennomført på 1960-tallet og den norske modellen utviklet over noen tiår. En av de største omstillingene i norsk industri fant sted her for bare noen få år tilbake (Prosjekt Nye Muligheter). Nøkkelfaktoren var en godt organisert arbeiderklasse kombinert med framsynte ledere og samarbeid med myndighetene. Klassisk trepartssamarbeid.
Herøya huser i dag 80 ulike virksomheter med over 2500 ansatte og minst dobbelt så mange i leverandørkjedene. Dette har vært et snart hundreårig industrieventyr.
Men nå er det grunn til å rope et varsko. Det Magnus Marsdal kaller «den oljemarinerte eliten», forstår ikke at Herøya, sammen med det meste av annen norsk industri, er et samspillssystem som står stabilt ut fra tre grunnleggende forutsetninger. Det er som en trebeinet stol som alltid står støtt:
Det første beinet heter
kraft. Da Sam Eyde var student i Tyskland, skrev han et brev, jeg tror det var til Alfred Nobel: «Takk, her Nobel, men jeg skal hjem og bygge Norge!» Han hadde sett Rjukanfossen og forsto at dette var grunnlaget for enorme kraftmengder som kunne utvinne nitrogen fra lufta og dermed gi føde til verden, som han sa. Resten er kjent historie. Det første nøkkeltallet (KPI) i Hydros ledelsessystem var vannstanden på Møsvann!
Det andre beinet heter
verdenshavet. Ved å transportere strømmen via kabler og transformatorer til Herøya ble kraften knytta til havet. Det betyr at å frakte fosfat (P) fra Florida eller Nord-Afrika til Herøya var forholdsvis uproblematisk.
Men disse to beina trenger et tredje. Det heter
Den norske modellen. Den er også nordisk, men med spesielle særtrekk i vårt land. Den norske modellen vokste fram som resultat av revolusjonsfrykt kombinert med framsynte ledere i industri, politikk og fagbevegelse. Herøya har aldri vært noen søndagsskole! Men dynamikken i systemet skapte en sterk kultur for verdiskaping og for å bygge velferdsstaten. Den norske modellen skaper bedre produktivitet en noen annen arbeidslivsmodell i verdenshistorien.
«Industrieventyret kunne vært kvalt i sin tidlige barndom.»
Disse tre grunnforutsetningene har, anført av selskaper som Norsk Hydro, Yara og Eramet, skapt mange hjørnesteinsbedrifter og om lag 50.000 årsverk. Legger du til leverandørene, kan du telle omtrent tre ekstra jobber for hver arbeidsplass.
Herøya og kraftlandet Norge kom ikke av seg selv. Industrieventyret kunne vært kvalt i sin tidlige barndom. Rundt 1930 presenterte norske kraftprodusenter og tyske interesser et forslag om å knytte norsk kraft direkte til det europeiske markedet. Pressen døpte planen «Norge som Mellem-Europas kraftverk». Da slo Hydro-direktøren neven i bordet. Å bruke den unike energiressursen til å bygge egen industri ville gi 22 ganger så mye sysselsetting, ifølge Norsk Hydro. Den tyske planen ble lagt i skuffen.
Det importerte prissjokket på norsk kraft truer ryggraden i det industrielle systemet. Dersom det ene beinet faller, vil hele systemet gradvis falle fra hverandre. Den vesentlige forskjellen på et i-land og et u-land er foredling av egne ressurser.
Sjelden har vi sett maken til løgn og bortforklaringer på denne kunstig skapte krisa. Vi ser en minister som er «fanget i en stormvind» og sentrale politikere som fossror. Regjeringen kommer med brannslokking, men vil ikke angripe den strukturelle årsaken til strømsjokket.
Systemtenkeren og vitenskapsmannen Stafford Beer utviklet en populær huskeregel kjent under forkortelsen POSIWID: «Purpose Of a System Is What It Does». Hensikten med et system er det det faktisk gjør. Beer betraktet dette som en bedre måte å forstå et system på enn ved å studere hva man
ønsket at systemet skulle gjøre. Det norske kraftsystemet er perfekt designet for europeiske strømpriser og ekstrem variasjon.
Skal du løse et systems strukturelle problem, må du først forstå det. Deretter må du endre systemet til å underbygge et annet og mer nyttig formål. Som tidligere ordfører i Tokke og en av nøkkelpersonene i kraftutbygginga i Telemark etter krigen, Håkon Årnestangen, formulerte det: «Ljos og kraft i alle heimar!»
Ifølge flere sentrale kommentatorer i hovedstaden er det «lurt av Norge å bygge kabler til Europa når prisforskjellene er store». VG kommentator skriver at «Hvis industrien ikke kan betale, så er den heller ikke lønnsom for Norge». Carl I. Hagen argumenterte likedan i begynnelsen av oljeeventyret. Ideen var Norge som Europas batteri og integrering gjennom fysisk å koble seg sammen med kontinentet og la markedet bestemme prisene.
Herøya kaller!Den rådende politikken truer industrien og velferdsstaten og er ideene om et u-land. Det finnes åpenbart krefter i helt sentrale maktposisjoner som vil ødelegge Norges naturgitte fortrinn. Tidligere hadde vi Johan B. Holte, Jens Evensen og hans like. Hvem har vi nå?
www.vg.no
