Man opplever de snåleste ting. I dag hadde jeg min andre spasertur gjennom Oslo sentrum med Lycra og sykkel på skulderen.
På vei hjem fra jobb, akkurat som vanlig etter ny rute, Grønlandsleiret, Middelalderparken, Kongshavn. Og så var det plutselig en jævlig dårlig idé å fortsette på sykkel. Navet i forhjulet ga fra seg noen klynk og et lite knekk, og så hørtes det enda hakket verre ut. Da var det bare å stoppe for en liten sjekk av de elementære tingene. Forhjulet var skjevt og subbet i bremsen, og navet hadde kilt seg fast. Jeg kunne tvinge hjulet rundt, men å spinne det og slippe? Eeeeeh, nope! Både skjevhet og friksjon lå i navet.
Dermed var det bare å spasere tilbake til nærmeste bussholdeplass. Denne gangen ble hjemreisen som følger: Kongshavn til Oslo Gate til fots, buss 411 til bussterminalen, Oslo S til fots, toget til Holmlia, og hjem til fots. Vi snakker en betydelig strekning til fots, i befolkningstette områder. Jeg trenger nye klosser til skoa også. Hadde jeg hatt den perfekte Dad bod'n inne, så kan jeg vanskelig tenke meg at jeg hadde kommet alene hjem....
Klok som jeg er svingte jeg innom Vinmonopolet for litt trøst, i Lycra. Den hyggelige ekspeditøren kunne fortelle at han ikke hadde noen plikt til å nekte meg å kjøpe et par flasker trøstevin.
Jeg frykter at gaffelen har gått i samme slengen. De ødelagte lagrene har dratt med seg akslingen rundt i enden av gaffelbeina og slipt ned et ganske dypt spor i anleggsflatene. Denne gangen tror jeg tankespinnet omkring reparasjonskostnader kan ha fungert som en skjerm mot følelsen av å ikke bare se ut som en idiot, men å avsløre seg som en. Dette kan meget godt være det jeg gjør i stedet for å reise til London med OVK i år....
Eller som de sier: Faen!