ADVARSEL: Langt innlegg. Rull ned i bunnen av innlegget for å lese kortversjonen!
Jeg hadde egentlig tenkt å vente litt med å beskrive lytteinntrykk. Men med det tempoet jeg beveger meg i er det best å dryppe litt underveis, ellers har jeg sikkert glømt det ut når jeg kommer så langt at jeg kan oppsummere.
Disse høyttalerne eier jo meg, så det er for øvrig de som bestemmer tempoet. Jeg føler meg litt som Birger og hans innstilling til dataen:
Men, noe er definitivt annerledes denne gangen. For vanligvis pleier jeg å kaste meg over musikkbiblioteket mitt og pløye gjennom kutt etter kutt som en gal så snart jeg har fått noe nytt i hus. Det er akkurat som om det er noe som haster. Slik er det ikke denne gangen. Det har nok sammenheng med at jeg har vært lite hjemme den siste uka, men det er jo også en helt annen ro i sjela nå.
Ingenting haster lenger. Høyttalerne har kommet hjem til meg, og i stedet for en rastløs musikkpløying er det høytid å sette seg ned foran anlegget og få presentert musikken i sin helhet. Jeg er ikke så bevandra i østlig filosofi, men lurer på om det er dette de kaller zen? Får høre med Åsmannen en dag.
Uansett, her en kveld ville høyttalerne at jeg skulle høre på denne:
Dette albumet har jeg spilt mange ganger. Jeg er ikke så glad i juleplater, men det er ikke Tarja heller, så da passer det jo fint. Denne kan jeg spille hele året uten å få det minste julestemning. Derimot er jeg glad i dynamikk, og det virker det som om Tarja er også. Vi snakker da ikke om sånn 1/1 000 000-dynamikk som det har vært masse skriverier om og som ingen kan forklare hva er for noe. Neida, her er det helt vanlig, god gammaldags dynamikk. Og det er veldig lett å forklare. Først er det veldig svakt. Så blir det plutselig veldig veldig sterkt, og så roer det seg litt igjen.
Allerede på åpningssporet på denne plata klaskes det i gang med dynamikk. Jeg er vant med at det sterkeste partiet på denne låta - om det spilles litt høyt - høres ut omtrent som at noen kaster vannet fra ei bøtte inn i en murvegg. Det blir bare ei smørje og det er ikke mulig å sortere ut detaljene i hva som skjer. Men med disse høyttalerne er det ikke antydning til noe sånt - selv om jeg sikkert spilte mye høyere enn jeg har gjort tidligere.
Apropos å spille høyere: Jeg frykter allerede for slitasjen på plussknappen på fjernkontrollen. For tendensen er tydelig: "Litt høyere. Bare litt høyere. Litt til. Bare litt til". Denne forvrengningsfrie lyden kan være farlig for en stakkar som nettopp har tatt steget ut av forvrengningen
I ledige stunder koser jeg meg med
@Valentino sin
tråd om drodledipolene, og som seg hør og bør begynte jeg på første side. Nå er jeg nettopp ferdig med nyttårsaften i 2009, og jeg ser at tingenes tilstand ikke var så annerledes der da:
Det sedvanlige skjedde for øvrig: Man setter på AC/DC skikkelig høyt og får beskjed om å skru opp. Kanskje det finnes en VST-plugin som heter hifi speaker distortion? tenkte jeg.
Nå har jeg aldri hørt en dipol, og såvisst ikke en drodledipol, men jeg har fått med meg at elementene på drodledipolen bare henger og dingler. Jeg lurer faktisk på om Åsmannen egentlig har laget en dipol og bare laget en optisk illusjon av en kasse utenpå. Det er iallfall slik det høres ut. For stemmen til Tarja kommer ikke fra en kasse. Den bare er der! Jeg nekter å tro at dette er kasser!
Så for dere som synes det er trist å ta apenes likkister inn i stua, det trenger dere ikke tenke på med SBS.1. For dette kan ikke være kasser! Kasser låter ikke sånn som dette!
Apropos likkister så ville høyttalerne at jeg skulle spille denne etterpå:
Det finnes sikkert haugevis av innspillinger av dette verket, men denne plata har fulgt meg fra jeg var 13 år gammel. Så jeg har nok blitt farga av Giulini sin tolkning av hvordan Mozarts Requiem skal høres ut.
Lydmessig har ikke dette vært noe jeg har dratt fram når nye høyttalere skal testes. Innspillingen skjemmes av et teppe av sus, men det brydde ikke høyttalerne seg det spor om! Jovisst kunne jeg høre susinga ganske godt i de svake partiene, men hvilken dynamikk da! Høydepunktet var uten tvil "Domine Jesu Christe". Det kanskje artigste av alt var at også her kom det stadige rykninger på plussknappen på fjernkontrollen. "Litt høyere. Bare litt høyere. Litt til. Bare litt til".
Vanligvis pleier det å bli verre og til slutt uholdbart om man drar på med en ganske dårlig innspilling. Da sitter man til slutt slik:
Og enten skrur man kraftig ned, eller så bytter man musikk. Man klarer rett og slett ikke mer. Men det var før. Nå satt jeg og hørte gjennom hele verket og kunne nyte det - til tross for at jeg likevel tydelig kunne høre begrensningene i innspillingen.
Ok, altfor langt innlegg. For de late som ikke gidder å lese alt - jeg skjønner dere godt. Så her er kortversjonen:
Foreløpige lytteinntrykk av SBS.1:
- Uanstrengt dynamikk og enorm kapasitet. "Litt høyere. Bare litt høyere. Litt til. Bare litt til".
- Det finnes ingen kasse!
- Dårlige innspillinger. Ja, de er dårlige. Og så da?