Jeg mener at landets lover og regler - i likhet med språket må forme seg etter tiden.
Selvsagt, som kulturen og kulturarven gjør det. Det underliggende normsett som lovene bygger på; demokrati, rettssikkerhet, ytringsfrihet og sekularitet mener jeg imidlertid bør være "tidløse" rettesnorer og når grupperinger søker å undergrave disse bør vi forsøke å stoppe dem.
Vil du nekte meg å bli muslim som ørten generasjoners hvit, blond nordmann? Hvis jeg skulle ha valgt det (høyst hypotetisk), vill du nekte meg å bygge en moske og be i?
Nei, men jeg ville heller ikke støttet eller subsidiert din moskébygging over offentlige budsjetter. Islam har ingen plass i det offentlige Norge, følgelig blir dette ditt eget anliggende. Du kan få bygge din moské og din menighet i fred, men jeg mener det er feil at du skal få statlig støtte til det. Eller unntas lover om ordensforstyrrelse etc.
Vil du nekte det norske folk å bli med i EU hvis en folkeavstemning viser det fordi det er i strid med den tradisjonelle seperatistiske folkesjela?
Én av de tingene jeg brenner mest for politisk er nettopp å få Norge inn i EU, så der er svaret definitivt nei. Jeg mener at på lang sikt burde vest-Europa bygge en føderal "superstat", med felles valuta, utenrikspolitikk, skattepolitikk, forsvarspolitikk og administrasjon. Dette nettopp i selvpreserveringsøyemed. Med hensyn på teknologi, forskning og også generell produktivitet ligger vi langt bak USA og øst-Asia seiler nå også opp som en knallsterk konkurrent. I tillegg har vi problemet med de ineffektive velferdsstatene i tillegg til den i denne tråden diskuterte "Eurabia-trusselen". Hvis vest-Europa skal fortsette å bevare sin velferd, sin konkurransekraft og sin posisjon som en utfordrer til USA i en globalisert frihandelsverden, mener jeg en føderal union er veien EU må gå. Men det burde slutte å vokse siden de forhenværende østblokkene er dødvekt og en hemsko. Tomlene opp for den vest-europeiske superstat herfra, jo før jo bedre.
Det jeg mener er at kristendommen har blitt brukt til mye f*enskap (unnskyld uttrykket), i likhet med islam, kommunisme og liberalisme. Om de som har gjort disse handlingene tilhører troen, eller bare benytter den som en beleilig unnskyldning er et åpent spørsmål.
Det ser jeg ikke på som problemstillingens kjerne. Hva kristendommen har stått for i fortiden er igrunnen irrelevant, status pr. dato er at den i stor grad har utviklet seg med samfunnsstrukturen og at kristendom i all hovedsak nå er kompatibel med, og har et problemfritt forhold til, moderne vestlige normer som demokrati, ytringsfrihet og sekulært politisk styre. De fleste kristne menigheter og trosretninger har ikke noe problem med å fungere i et moderne, demokratisk samfunn.
Situasjonen for islam er en helt annen. Der går fortsatt religion og politikk hånd i hånd, religiøs lov og dogmer står over kunnskapsbasert lov og viten, moderne samfunnsstrukturer glimrer med sitt fravær og demokratiske verdier er stort sett ikke-eksisterende.
Det som skjedde under inkvisisjonen har skjedd, det er ikke noe relevant problem i forhold til dagens situasjon. Man må forholde seg til nåtidens realiteter og de er at kristendommen stort sett eksisterer i harmoni med det moderne samfunn, mens islam og det moderne samfunn er, på ingeniørsk, ortogonale, dvs på full kollisjonskurs.
I den forbindelse er det interessant å få vite fra f.eks kristne om de ser på Bush som en god kristen, og fra muslimer om de ser på Bin Laden som en god muslim.
Å sammenligne en folkevalgt leder i et demokratisk land med en lovløs terrorleder gir ingen mening og er intet utgangspunkt for en seriøs debatt. I USA har man trosfrihet og ytringsfrihet, du står fritt til å kritisere og latterliggjøre både Bush og den amerikanske regjering så mye du vil. Bin Laden vil drepe alle som ikke er akkurat som ham. Det er liten vits å diskutere absurditeter.
Jeg var faktisk ikke ute etter å være sarkastisk heller, og beklager naturligvis hvis du oppfattet det slik. Men hos deg sitter tilgivelse langt inne, skjønner jeg.
Et utgangspunkt for å tilgi er vel at man mener at den andre part har gjort noe galt? Jeg har intet imot hverken sarkasme eller din argumentasjon forøvrig, selv om jeg kanskje ikke betrakter den som spesielt konstruktiv akkurat i dette tilfellet. Derfor gir tilgivelse ingen mening for meg, jeg ser ikke noe galt å skulle tilgi.