Kvakksalver
Hi-Fi entusiast
Takk til både Kalle Klovn og Dr Dong for informative svar og nyttig grafikk. Dette gir mening, og jeg kan derfor slå fast at det ikke var mine ører det var noe galt med når det gjaldt American Recordings IV generelt og Hurt spesielt. Jeg merker jeg blir svært forbanna på Rick Rubin og hans medsammensvorne. Det er jo rett og slett vandalisme det han driver med.
Når jeg skroller tilbake til eldre innlegg så ser jeg også at typisk kommersiell pop og rock har lav DR. Dette stemmer også med min oppfatning. Jeg laget en tråd her for noen år siden om hvorfor rock låter så kjedelig og flatt på anlegget, mens det meste av jazz oppleves som å råkke mye hardere enn råkk.
Jeg ser forøvrig at The War on Drugs` "A deeper understanding" er ihjel-komprimert, denne har jeg tilfeldigvis både digitalt og på vinyl og sistnevnte slår digitalt ned i støvlene mtp på lydkvalitet.
Jeg registrerer også at norsk musikk generelt har bedre DR enn anglo-amerikansk musikk. Dette stemmer også helt med mine erfaringer. Dog var jeg litt overrasket over Svein Tore Bjella. Jeg synes han låter finfin hjemme hos meg.
Før kunne jeg gjøre litt narr av hifi-nørder som endret musikksmak etter kvaliteten anlegget, men jeg har merket at jeg selv glir over i den retning. Og er det egentlig noe galt med det? Som noen har nevnt over meg, så gjør det - i hvertfall for min del - at man undersøker nye genre. Jeg har glidd mer vekk fra indie, alternativ rock osv og over til jazz og koser meg stort med det. To norske jazzartister som har gitt meg utrolig mye i det siste og som jeg gjerne vil anbefale mtp flott musikk og nydelig lydkvalitet er Karl Seglem og Frode Haltli. På vinyl fortrinnsvis. Jeg må nesten humre litt over hvor mye mer dynamikk, liv og nerve det er i denne musikken sammenlignet med det meste av rock og hardrock. Komprimert rock- og hardrock rockere jo ikke i det hele tatt!
Når jeg skroller tilbake til eldre innlegg så ser jeg også at typisk kommersiell pop og rock har lav DR. Dette stemmer også med min oppfatning. Jeg laget en tråd her for noen år siden om hvorfor rock låter så kjedelig og flatt på anlegget, mens det meste av jazz oppleves som å råkke mye hardere enn råkk.
Jeg ser forøvrig at The War on Drugs` "A deeper understanding" er ihjel-komprimert, denne har jeg tilfeldigvis både digitalt og på vinyl og sistnevnte slår digitalt ned i støvlene mtp på lydkvalitet.
Jeg registrerer også at norsk musikk generelt har bedre DR enn anglo-amerikansk musikk. Dette stemmer også helt med mine erfaringer. Dog var jeg litt overrasket over Svein Tore Bjella. Jeg synes han låter finfin hjemme hos meg.
Før kunne jeg gjøre litt narr av hifi-nørder som endret musikksmak etter kvaliteten anlegget, men jeg har merket at jeg selv glir over i den retning. Og er det egentlig noe galt med det? Som noen har nevnt over meg, så gjør det - i hvertfall for min del - at man undersøker nye genre. Jeg har glidd mer vekk fra indie, alternativ rock osv og over til jazz og koser meg stort med det. To norske jazzartister som har gitt meg utrolig mye i det siste og som jeg gjerne vil anbefale mtp flott musikk og nydelig lydkvalitet er Karl Seglem og Frode Haltli. På vinyl fortrinnsvis. Jeg må nesten humre litt over hvor mye mer dynamikk, liv og nerve det er i denne musikken sammenlignet med det meste av rock og hardrock. Komprimert rock- og hardrock rockere jo ikke i det hele tatt!