En tur i kjelleren gjør susen
Det bærer ned i kjelleren med umbraco nøkkel i hånden. Frem tar jeg en tilårskommen DP DAC 8.0. Den har innstillbar gain som kan justeres i tre trinn. Jumperene flyttes til posisjon 1 og jeg har kun 1V utgangsnivå. Nå snakker vi. Ja men vi snakker også om en eldgammel og litt sær konstruksjon. DAC'en er synkron i motsetning til dagens moderne asynkrone DAC'er. Der dagens DAC'er skal være temmelig upåvirket av drivverket er DPDAC helt avhengig av drivverkets kvalitet og klokke. Heldigvis er det iorden hos meg. Drivverket er Berkeley Alpha USB.
DPDAC har heller ingen digitale filtre. Digitale filtre fjerner støy, men gir feil i impulsresponsen. Enten like deler pre og post ringing (lineærfasefilter), eller postringing (minimumfasefilter) som blander ringingen med signalet og sies å maskere feilen.
Salige Leif Ernstsen kalte sine produkter Dynamic Precision og var det noe han var opptatt av så var det korrekt impulsrespons. Uten digitale filtre får man korrekt impulsrespons, men prisen er betydelige mengder høyfrekvent støy. Leif mente han hadde løst den utfordringen ved å oversample 64 ganger til en frekvens av 2,8 Mhz slik at støyen flyttes langt opp utenfor det hørbare området, og bruke et faselineært analogt filter. Om det var løsningen er det merkelig at ikke flere bruker analoge istedenfor digitale filtre som idag er enerådende, men nok om det.
Jeg gikk igang med det uvitenskapelige eksperimentet med DPDAC i det som LE mente var den teoretisk beste gain innstillingen: 0 på den ene siden og Topping D90 på den andre siden. Hva ble så resultatet:
Der forforsterkerens volum sto på mellom ca -12 db og -6db med Topping for de fleste innspillinger på realistisk nivå, ligger visningen ved bruk av DP DAC på mellom +4db og + 10db med DPDAC (kun et inntrykk - har ikke nivå målt nøyaktig). På mer normalt lyttenivå står forforsterkeren rundt 0db med DP DAC noe som må være temmelig optimalt.
DPDAC låter subjektivt betydelig kjappere og tørrere enn Topping D90. Mer dynamisk presisjon, mer ryddig og engasjerende for å bruke et uttrykk subjektivister elsker. Mener faktisk uttrykket hornfolket bruker, smekk, kan forsvares.
Topping låter til sammenligning mer avslappet, nesten innsmigrende. Det er mindre rom rundt instrumenter og klangen er våtere. Støy i lyden fra den filterløse klarer jeg ikke å detektere. På musikk med et komplekst lydbilde holder DP'en orden på en helt annen måte. Toppings varmere klang kommer til sin rett ved en del klassisk musikk. At disse DAC'ene låter så forskjellig kommer frem på en helt annen måte når jeg benytter Toppings transparente forforsterker enn ved å koble inn forforsterkere som har en porsjon egenlyd.
Veldig interessant eksperiment dette, og uventet at jeg på mange måter foretrekker en 20 år gammel digital konstruksjon. Men er det bra så er det bra.
Gainstrukturen ga Topping et handikap og at den passer som hand i hanske spiller nok rolle for sluttresultatet.
