Diverse Trist som faen

[Slubbert]

Ellers er jo denne tråden og det faktum at vi har begynt et nytt tiår en fin anledning til et gjensyn med (IMO) forrige tiårs beste norske låt.

 

[Gjestemedlem]

Depresjon og angst synes for meg som to motpoler.

Angst synes for meg som en forhåndbeskyttelse mot en ennå ukjent trussel, vær var som katten ellers kan det gå deg ille. De er skvetne men du overlister dem ikke. Fløyesengler.

Katten
sit i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten.
Det er han som er varast i garden.


Depresjon er mer som en Dunkelheit.

Man bryr seg mindre av utkommet av noe som helst. Det spiller jo ingen rolle, er du død nå eller i morgen ... so? (det blir jo uansett en av delene så hvorfor bry seg). Hyggelig av deg å være her men ...

..

Her behøver motpolen hverandre og de søker det konstant i form av tekniske hjelpemidler.

De som har eller søker kunnskap har en stor fordel, de som overlater alt til andre får ta det som kommer som de tilbyr ... om de har vett eller ikke.

 

[Slubbert]

Angst fører ofte til depresjoner, grunnet skam og at angsten forhindrer en i å leve det livet man ønsker å leve. Og angst er noe helt annet enn vanlig frykt, det er kraftige fysiske reaksjoner som skyldes at hjernens «fight or flight»-system starter kraftige kjemiske reaksjoner som flommer deg med adrenalin. Se for deg hvordan du ville reagert om flyet du sitter i plutselig styrter. Og se så for deg hvordan det er å reagere slik på harmløse situasjoner. Det er ekstremt ubehagelig og man vil da gjøre alt for å unngå disse situasjonene. Og hvis det er situasjoner du må utsettes for for å leve normalt, så leder det fort til isolasjon og depresjoner.

Men i motsetning til depresjoner er ikke angst farlig. Et panikkanfall er fryktelig ubehagelig, men det er helt ufarlig. Den erkjennelsen er essensiell å gjøre for å komme seg ut av angst. Og det andre man må komme over er skammen. Man må utsette seg for situasjonen vitende om at andre vil legge merke til det som skjer, ellers vil man aldri bli bedre. Og som ofte ellers er tabuer og fordommer ødeleggende for de som rammes.

At psykedelika hjelper mot angst skyldes nok at de nettopp utløser angstreaksjoner, gjennom at man bad’er. Og så jobber man seg gjennom det og slik lærer hjernen hvordan man håndterer reaksjonen. Og siden hjernen går på overdrive under påvirkning vil effekten etterpå tilsvare betydelige mengder eksponeringsterapi. Den ikkemedisinske måten å behandle angst på er som kjent eksponeringsterapi, fordi du skal vennes til å håndtere panikkreaksjonen. Da vil den etter hvert avta. Angstdempende/benzoer virker stikk motsatt; de undertrykker de kjemiske reaksjonene og forhindrer panikkanfall, men baksiden av medaljen er at man da aldri lærer seg å håndtere situasjonen som uten medikamenter vil utløse anfallet. Og da vil tilstanden bare bli verre, selv om symptomene avdempes. De fjerner angsten like lite som antihistaminer fjerner allergi, det eneste som skjer er at symptomene svekkes midlertidig.

 

[Stein 99]

Mye medisinsk faglig vurderinger her. Behandling også.

Et sammendrag i tid-skriftet for den norske legeforening for en tid tilbake, hadde gjennomgått endel internasjonale publikasjoner om positive effekter av medisinsk cannabis og relaterte produkter.Noen enkle og gode resultater er publisert.
Men ikke tilstrekkelig og det mangler grundig vitenskap i bunn, så dagens konklusjon er at det finnes medikamenter som takler eventuelle nye narkotiske produkter, like så bra. Veien for å begrunne et medisinsk produkt og anvendelse er lang og tung.Vanskelige studier også dette, komplisert, mange faktorer
Så fra medisinsk vinkel er det ikke grunnlag for å innføre nye stoff nå. ( narkopolitikk /kriminalitet er noe annet, og ikke medisinsk indikasjon for legalisering av nye stoffer)

 

[RojohII]

Jeg har slåss med depressjon selv. Er dog usikker på om tung medisinering er det generelle svaret. I noen tilfeller, ja. Definitivt. Rent generelt heller jeg dog mer mot en "push back". På et mer intellektuelt plan. Høres jo ganske så innviklet ut, men neppe mer enn den rasjonale faenskapen som får råde fritt.

 

[Stein 99]

For tunge fagfolk i psykologi og selvmords problematikk er det helt umulig å vurdere risiko for selvmord, kan tro eller ikke men helt usikkert.
Risiko ved langvarige problemer, (kan takle dette, ) er mindre enn ved mer akutte hendelser, men hvor noe er bakenforliggende
Komplisert tema uansett og man får ikke undersøkt de som fullførte.

 

[Larson]

aldri helt umulig å vurdere selvmordsproblematikk. Det er vanskelig å få korrekt. alldeles ikke enkelt.

Dessverre så er altfor mange psykologer altfor opptatt av å dekke egen ræv, så da pasientene får da seile sin egen sjø. Og en rekke psykologer blir høye på seg selv.

Litt som denne psykologen som jeg aldri i verden min ønsker å treffe.
https://www.dagbladet.no/kultur/vi-vet-hva-vi-gjor-nar-vi-avviser-dem/72009482

sliter du med selvmordstanker så er det bare et skrik om oppmerksomhet. Makan til psykolog-kødd. Vedkommende kan være livsfarlig å treffe på når du er på ditt sårbareste.

 

[Handsoer]

Scizofreni er for øvrig den alvorligste psykiske lidelsen og rammer 1 % av befolkningen, og tallet er stabilt. ..... Den desidert viktigste delen av behandlingen er medisiner, som virker slik at de får reseptorene i hjernen til å ta opp mindre av dopaminet som produseres. Dette hindrer psykoser og vrangforestillinger, og reduserer angst og flater ut humørsvigninger.

Styggen på ryggen
Var fristet til å si tullprat, men for noen (få) er dette riktig.
Erfaringene viser vel at det viktigste er at man lærer seg å leve med lidelsen.
Min erfaring er at man bare må godta at man er slik - og rett og slett la dagliglivet gå utenom faenskapen.
Psykofarmaka har kun en misjon når vrangforestillingene blir så store at de totalt styrer dagliglivet.
Bivirkningene er imidlertid store.
Alternativer finnes: https://www.workingtorecovery.co.uk/

 

[Handsoer]

For tunge fagfolk i psykologi og selvmords problematikk er det helt umulig å vurdere risiko for selvmord, kan tro eller ikke men helt usikkert.
Risiko ved langvarige problemer, (kan takle dette, ) er mindre enn ved mer akutte hendelser, men hvor noe er bakenforliggende
Komplisert tema uansett og man får ikke undersøkt de som fullførte.

Ja, det er min erfaring også. De som snakker om det er mulige å fange opp og redde.
Men mange av de som tar livet av seg bare bestemmer seg og sier ikke ett ord om det til noen - ikke en gang til sine nærmeste.

På en måte krever det litt aksept: OK - det var ikke til å leve med.
- men på den andre siden: det er mulig å få hjelp - så hvorfor ikke bare prøve?

 

[Utgatt24668]

Min erfaring tilsier at det beste er å akseptere at depresjonen er der og jobbe målrettet med å komme seg ut. På vegen kan man lære mye om seg selv og bli et nytt menneske. Det er best å unngå medisiner så lenge depresjonen er håndterbar, da de demper symptomene men tar ikke tak i rotårsakene. Jeg tok aldri medisiner selv - foruten noen få dager på svak cannabis på det aller verste, som gjorde meg i stand til å møte opp på jobb.

Ellers har prosessen vært opp og ned i 2 år - der det langsiktige har gått ut på å håndtere de indre demonene fra dag til dag. Startpunkter var et stygt samlivsbrudd som gikk over til en eksistensiell krise - der sistnevnte var vanskeligst å håndtere.

 

[Audiophile-Arve]

Kjenner nokre som har angst- og depresjonsproblem, og må seie at eg absolutt ikkje ville vore i deira skor. Det går enormt med energi til ting som for "folk flest" ikkje ofrar ein tanke, sjølv ikkje "Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind, da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn."
Det har vore nemnt dette med å ha arvelege anlegg for høg depresjonsaffinitet, men eg veit ikkje. Ingen vert vel fødd med ei "mental diagnose", det er ve ein glidande overgang frå å ha det bra, via eitt eller anna konkret problem, for så å verte alvorleg.
Eg ser frå tid til anna elevar med utfordringar når det gjeld mat, fobiar eller fikse idear, og sjølv om desse er travle nok, er det langt att til det vi snakkar om her. Eller?

 

[Terje-A]

Jeg tror ikke det, det er bare toppen av isfjellet som er synlig...

 

[Ingeniøren]

Min erfaring tilsier at det beste er å akseptere at depresjonen er der og jobbe målrettet med å komme seg ut. På vegen kan man lære mye om seg selv og bli et nytt menneske. Det er best å unngå medisiner så lenge depresjonen er håndterbar, da de demper symptomene men tar ikke tak i rotårsakene. Jeg tok aldri medisiner selv - foruten noen få dager på svak cannabis på det aller verste, som gjorde meg i stand til å møte opp på jobb.

Ellers har prosessen vært opp og ned i 2 år - der det langsiktige har gått ut på å håndtere de indre demonene fra dag til dag. Startpunkter var et stygt samlivsbrudd som gikk over til en eksistensiell krise - der sistnevnte var vanskeligst å håndtere.

Ser vi har vært litt i samme båt og tenker rimelig likt i håndteringen av problemet. Vi har begge et problem vi kan legge bak oss selv om jeg ikke ble skikkelig samboende. Er nok verre når depresjonen er knyttet til jobb, tilværelse, mobbing etc. Klarte å komme meg ut av faenskapet på et par mnd. Har du prøvd meditasjon - virket for meg ! Se nærmere omtale i et annet innlegg jeg postet.

 

[Gjestemedlem]

Angst fører ofte til depresjoner, grunnet skam og at angsten forhindrer en i å leve det livet man ønsker å leve. Og angst er noe helt annet enn vanlig frykt, det er kraftige fysiske reaksjoner som skyldes at hjernens «fight or flight»-system starter kraftige kjemiske reaksjoner som flommer deg med adrenalin. Se for deg hvordan du ville reagert om flyet du sitter i plutselig styrter. Og se så for deg hvordan det er å reagere slik på harmløse situasjoner. Det er ekstremt ubehagelig og man vil da gjøre alt for å unngå disse situasjonene. Og hvis det er situasjoner du må utsettes for for å leve normalt, så leder det fort til isolasjon og depresjoner.

Men i motsetning til depresjoner er ikke angst farlig. Et panikkanfall er fryktelig ubehagelig, men det er helt ufarlig. Den erkjennelsen er essensiell å gjøre for å komme seg ut av angst. Og det andre man må komme over er skammen. Man må utsette seg for situasjonen vitende om at andre vil legge merke til det som skjer, ellers vil man aldri bli bedre. Og som ofte ellers er tabuer og fordommer ødeleggende for de som rammes.

At psykedelika hjelper mot angst skyldes nok at de nettopp utløser angstreaksjoner, gjennom at man bad’er. Og så jobber man seg gjennom det og slik lærer hjernen hvordan man håndterer reaksjonen. Og siden hjernen går på overdrive under påvirkning vil effekten etterpå tilsvare betydelige mengder eksponeringsterapi. Den ikkemedisinske måten å behandle angst på er som kjent eksponeringsterapi, fordi du skal vennes til å håndtere panikkreaksjonen. Da vil den etter hvert avta. Angstdempende/benzoer virker stikk motsatt; de undertrykker de kjemiske reaksjonene og forhindrer panikkanfall, men baksiden av medaljen er at man da aldri lærer seg å håndtere situasjonen som uten medikamenter vil utløse anfallet. Og da vil tilstanden bare bli verre, selv om symptomene avdempes. De fjerner angsten like lite som antihistaminer fjerner allergi, det eneste som skjer er at symptomene svekkes midlertidig.

Du er inne på noe essensielt her.

Eksponeringsterapi er det motsatte av safe-spacing, non-platforming og andre bedøvelser som brukes for å få en til å svelge pillen:

https://www.vetmed.wsu.edu/outreach...ures/dogs/giving-oral-medications-to-your-dog

Kroppens immunforsvar virker litt på samme måte. Har du blitt lett eksponert så utvikler du motstoffer som arbeider for deg slik at du ikke blir syk når det blir alvor, og jo mer man eksponerer seg for av potensiell skade jo bedre rustet er man. Fysisk, mentalt, politisk.

Du sier også "livet man ønsker å leve". Selv om man vet man kan ace det uten svette. Det er en bremsekloss der. Eksponeringsterapi er således også bare litt demping av symptomer, som så mye medisin er.

 

[Utgatt24668]

Jeg tenker at depresjon ofte er irrasjonelt i den forstand at man ofte rasjonelt sett har mye å leve for, med gode venner, familie - jobb og ubegrenset med muligheter, men at depresjonen trekker deg ned.

Den er også ofte sammensatt at såret ego, det å miste noe som oppleves som trygge rammer (eller tvangstrøyer noen ganger). Frykt for friheten ved å være helt fri, der alle dine valg står kun på deg selv etc.

Litt som å fengsles for livet muligens: i starten føler man frihetsberøvelse men etterhvert blir man avhengig av murene som beskytter deg fra verden. Flere jøder tok livet sitt etter holocaust av samme årsak da de ble satt fri.

Tilbake til Ari Behn - uten å kjenne ham så ser jeg veldig mye han kunne ha levd for: barna, kunst, en ubegrenset tilgang på kvinner og potensielt en langt bedre livspartner enn sin ex etc.

 

[noruego]

Jeg tenker at depresjon ofte er irrasjonelt i den forstand at man ofte rasjonelt sett har mye å leve for, med gode venner, familie - jobb og ubegrenset med muligheter, men at depresjonen trekker deg ned.

Det er vel derfor det kan være vanskelig for utenforstående å fange opp signalene også. Når en tilsynelatende ikke har noe å klage på.

 

[Slubbert]

Det har vore nemnt dette med å ha arvelege anlegg for høg depresjonsaffinitet, men eg veit ikkje. Ingen vert vel fødd med ei "mental diagnose", det er ve ein glidande overgang frå å ha det bra, via eitt eller anna konkret problem, for så å verte alvorleg.

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom. - forskning.no

Det er snakk om såkalt nevrotisisme, forteller Eivind Ystrøm, professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Dette er ett av de fem grunnleggende personlighetstrekkene som alle mennesker trolig har i større eller mindre grad.

Personer som skårer høyt på nevrotisisme bekymrer seg lett, og opplever oftere negative følelser, som frykt, sinne, frustrasjon, sjalusi, skyld og ensomhet. De har større tendens til å tolke vanlige situasjoner som truende, eller å føle at små utfordringer er håpløst vanskelige.

Og nå mener altså Ystrøm og kollegaene hans at dette trekket best kan si hvor stor risiko du har for å utvikle en hvilken som helst psykisk lidelse. Eller flere.

Forskningen viser også at det i hovedsak er genene dine som bestemmer personligheten din, og dermed risikoen for psykisk sykdom.

Derimot har oppveksten din trolig minimal innvirkning

 

[Spiralis]

Derimot har oppveksten din trolig minimal innvirkning[/I]

Kan man ut fra dette mene at "traumatisert ungdom" som bedriver kriminall faenskap ikke kan bruke sine "traumer" fra hjemalndet som unskyldning for sin oppførsel?

 

[Slubbert]

The Vaccine That Could Prevent Stress, Anxiety, and Depression?

 

[BT]

Scizofreni er for øvrig den alvorligste psykiske lidelsen og rammer 1 % av befolkningen, og tallet er stabilt. ..... Den desidert viktigste delen av behandlingen er medisiner, som virker slik at de får reseptorene i hjernen til å ta opp mindre av dopaminet som produseres. Dette hindrer psykoser og vrangforestillinger, og reduserer angst og flater ut humørsvigninger.

Styggen på ryggen
Var fristet til å si tullprat, men for noen (få) er dette riktig.
Erfaringene viser vel at det viktigste er at man lærer seg å leve med lidelsen.
Min erfaring er at man bare må godta at man er slik - og rett og slett la dagliglivet gå utenom faenskapen.
Psykofarmaka har kun en misjon når vrangforestillingene blir så store at de totalt styrer dagliglivet.
Bivirkningene er imidlertid store.
Alternativer finnes: https://www.workingtorecovery.co.uk/

Du må gjerne kalle rene fakta for tullprat, hva nå det skal være godt for.

 

[Larson]

https://www.dagbladet.no/kultur/grunnen-til-at-folk-ikke-ber-om-hjelp/72004832

en god artikkel om tilbudet i helse-Norge.

 

[Ingeniøren]

https://www.dagbladet.no/kultur/grunnen-til-at-folk-ikke-ber-om-hjelp/72004832

en god artikkel om tilbudet i helse-Norge.

Det der kan jeg bekrefte. Var som sagt prioritert men måtte vente rundt 4 mnd. I forkant fikk jeg en sms med en link til et sted der jeg måtte utlevere sjelen min over rundt 20 sider. Hadde jeg vært syk, vet jeg ikke om jeg hadde orket...Når jeg endelig kom til psykologen var jeg frisk og egentlig bortkastet 250 kr i egenandel og vi fungerte ikke. Psykologen og jeg var dog enig i noe - du er frisk, men allikevel ble jeg kalt inn noen mnd senere og fikk da samme skjema... Holdt med en telefon da...

Godt jeg har en seriøs arbeidsgiver som mener at en god helsetjeneste lønner seg...

Det var nok av private som villig selge meg timer a 1000 kr...