Ja, det er bare å vri til historien slik at den passer med egne ønsker så er det jo sikkert slik. Du er ikke den første til å gjøre det.
Det er jo bevist at vestlige media og Nato løy den gangen og hvorfor skal vi tro dem når det kommer til Ukraina?
The conventional account of Libya's conflict and NATO's intervention is misleading in several key aspects. First, contrary to Western media reports, Qaddafi did not initiate Libya's violence by targeting peaceful protesters. The United Nations and Amnesty International have documented that in all four Libyan cities initially consumed by civil conflict in mid-February 2011—Benghazi, Al Bayda, Tripoli, and Misurata—violence was actually initiated by the protesters. The government responded to the rebels militarily but never intentionally targeted civilians or resorted to "indiscriminate" force, as Western media claimed.
Early press accounts exaggerated the death toll by a factor of ten, citing "more than 2,000 deaths" in Benghazi during the initial days of the uprising, whereas Human Rights Watch (HRW) later documented only 233 deaths across all of Libya in that period.
Lessons from Libya: How Not to Intervene - Harvard - Belfer Center for Science and International Affairs
Etter at Nato blandet seg inn så er det fortsatt borge krig i Libya og mennesker blir drept daglig, så hvorfor skal jeg tro noe av de de sier om Ukraina?
Glemmer aldri den amerikanske ambassadørens datter som gråtende fremstilte det hun hadde vært vitne til av grusomheter på prematuravdelingen på et sykehus i Bagdad. Hun kunne fortelle at irakiske soldater løftet opp ungene fra kuvøsen og stakk de med bajonetter. Denne uttalelsen var med på demonisere Saddam enda mere, og førte til invasjonen av Irak.
Milosevic ble også beskyldt for og ha likvidert 50000 mennesker i nedlagte gruver. De ble visst satt fyr på. USA har i ettertid innrømmet at det var løgn.
Selvom jeg er delvis enig i ett av dine premisser, så er jeg naturligvis riv ruskende uenig med din konklusjon.
1. Jeg var sterkt opprørt da som nå over GWB sin beslutning om å invadere Irak. Ikke bare var WMD "bevisene" spuriøse (glemmer aldri Powells powerpoint i UNGA med svetteperler på pannen og lygekryss bak ryggen), men selv med mine grunnleggende kunnskaper om Irak da fryktet jeg en langvarig sekterisk konflikt. Utover de indirekte katastrofale følger (som i at bare et relativt lite antall mennesker ville bli drept av amerikanere og deres allierte sammenliknet med av andre irakere/arabere/islamister) denne beslutningen ville få for sivilbefolkningen, var jeg oppriktig bekymret over hvilke følger dette ville ha for den fortsatte skjøre fredstillstanden etter den kalde krigen. Selv om få arabiske ledere hadde særlig til overs for Saddam, så ga beslutningen akkurat det islamistiske mobiliseringspotensialet som Samuel Huntington hadde advart om ti år tidligere i sin historiske artikkel i Foreign Affairs om "The Clash of Civilizations", hvor han forutså "the bloody borders of Islam". GWB splittet forøvrig, selv mer enn Reagan i sin tid gjorde, Europa med sin "either you are with us or against us" retorikk. Beslutningen ble naturligvis studert nøye av Putin, som i henhold til det siste århundres russiske selvforståelse bare ser amerikanerne som sine likeverdige. Kan USA kan vi. Ikke minst ble FOX studert som den klart viktigste mediakanalen for å mobilisere amerikanere generelt, og mindre intellektuelt oppegående verdensborgere spesielt, for invasjonen i Irak. Etter 2008 invasjonen av Georgia uttalte Putin i et intervju at mens de fleste strategiske mål hadde blitt oppnådd, så manglet de et kommunikasjonsapparat tilsvarende det republikanerne hadde i FOX TV.
Et voila, Russia Today.
2. Et annet historisk, katastrofalt politisk feilgrep, om enn mer kollektivt og europeisk enn amerikansk, var beslutningen om ikke å komme Bosnias muslimske befolkning til unnsetning på 90-tallet. I motsetning til hva intellektuelle døgenikter liker å tro, godt hjulpet av serbisk propaganda, så var og er Bosnia Balkans eldste stat hva gjelder etablerte grenser. Fra Tvrko til osmanere og habsburgere til Tito, grensene ble ikke forsøkt endret før Tudjman og Milosevic i god Molotov-Ribbentrop stil forsøkte å dele landet seg i mellom, etter at den bosniske befolkning, i henhold til den jugoslaviske grunnlov, søkte uavhengighet. Selv etter at deler av den jugoslaviske hær ble tatt over av slovenere og kroater, kontrollerte Milosevic fortsatt en av verdens største stående hærer. Der Europa med Tyskland i spissen tidlig annerkjente Slovenia og Kroatias uavhengighet, så var man mer betenkt over Bosnia, som delvis ble (feilaktig) ansett som innen den legitime interessesfæren til Beograd (selv om republikkene hadde akkurat den samme status i henhold til grunnloven og internasjonale konvensjoner). I flere år klarte Milosevic å få vesten til å tro at han hadde "nøkkelen" til fred på Balkan, samtidig som han aktivt støttet opp under og forsynte de lokale "serbiske selvforsvarsgruppene" med både tungt militært utstyr (uten kjennetegn fra divisjoner i Serbia naturligvis), paramilitære grupper av "frivillige" ledet av notorisk kriminelle som Arkan, samt politiske instrukser (høres kjent ut?). Også den egosentriske Holbrook kjøpte denne historiefortellingen. Sjarmert av Milosevic under deres mange nattlige whisky-eskapader, og uten særlig dyptpløyende kunnskaper om regionen gikk han med på en Dayton-avtale som i praksis ga serberne 90 prosent av det Karadzic og Mladic hadde prøvd å oppnå gjennom etnisk rensning og folkemordet i Srebrenica, og fordømte Bosnia til en fremtid som forkrøplet stat. I motsetning til serbere og kroater hadde ikke Bosnias sekulære muslimer noen kin-state å vende seg til. Hovesakelig urbane og sterkt underrepresentert i offisersstillinger i den jugaslaviske hær, hadde de ved krigens utbrudd lite de kunne stille opp med. Våpenembargoet gjorde de første årene det umulig for dem å forsvare seg effektivt. Mens serberne hadde støtte fra russerne og andre ortodokse nasjoner, og Vesten ble sett som å prioritere de katolske kroatene, så ble etterhvert et bilde skapt av at den muslimske befolkningen ble overlatt tilnærmet forsvarsløs, det være seg i Sarajevo eller andre byer, nettop fordi de var muslimer. Det var en kime av sannhet i dette. Dette førte etterhvert til en mobilisering blant muslimske land og tilreisende jihadister, som igjen førte til en radikalisering blant Bosnias sekulære muslimer som inntil da stort sett hadde vært like religiøse som gjenomsnittlige medlemmer av den norske statskirken.
Både i Bosnia og i Irak gjorde vestlige ledere katastrofale feilgrep som har påvirket europeisk diskurs siden, ikke minst hva gjelder våre relasjoner til muslimske land i Midtøsten. Disse feilgrepene har også endret våre relasjoner til Russland og Putin. Det er derimot et like stort historisk såvel som politisk feilgrep å unnskylde Putin for hva han har gjort i Georgia og nå i Ukraina. Å relativisere Putins brudd på folkerett, internasjonale konvensjoner og bilaterale avtaler fordi Vesten og amerikanerne har gjort tilsvarende før er ikke bare absurd (fordi man da implisitt også legitimerer tidligere urett), men også uhyre farlig. Med det meste av makt og penger samlet blant en engere krets av personlige kontakter av Putin fra hans tid i KGB, en økonomi som er i fritt fall grunnet lavere oljepris og økte importkostnader grunnet sanksjoner, et av verdens mest korrupte styresett og fravær av uavhengig rettssystem, innskrenkede menneskerettigheter og så videre, så handler Putin utfra svakhet og ikke styrke. Putin har ikke støtte selv fra sine nærmeste, som Lukashenko i Hviterussland og Nazarbaev i Kasakhstan. Det eneste som holder ham politisk i live er hans kontroll over media i Russland, samt de mer eller mindre umælende idioter i Vesten som har slukt RT og dess like med både sluk og søkke som var det et politisk Vakttårn. Det blir like patologisk og morbid som da Steigan omfavnet både Pol Pot og Hoxda i sin protest mot amerikansk imperialisme.
