Jeg ser helt klart bekymringen din over gruppearbeid.
1. Spørsmålet er ved hvilken alder man skal stille eleven ovenfor valget : "ta ansvar for egen læring eller forsvinn". For veldig mange norske ungdom skjer dette i 19-20års alderen når starten på høyskole/universitet blir vel brå for mange av oss. Man er vant til klasser på 20-30 og føring av fravær etc.
2. Poenget mitt i denne diskusjonen er at min dataopplæring bestod av noen enkelt-timer med tiki100. Likevel har jeg tatt en teknisk utdanning og føler meg komfortabel med verds-veven, gugling og andre farlige dyr. Det tyder kanskje på at trådstarters tirader mot utrangerte verktøy er noe overdrevet.
3. Selv sprekker i vegger er i utgangspunktet ikke noe absolutt hinder mot læring. Gode lærere i store nok antall som er fornøyd med egen arbeidssituasjon er derimot en god oppskrift...
4. Hjemme har de sånne kunnskapskonkuranser mellom forskjellige skoler. Det interessante er at klasser fra små-steder hvor barneskolen er en klasse og ungdomsskolen er den andre klassen utrolig ofte gjør det bra. Hva er den statistiske sannsynligheten for at alle (dvs 3) 10-åringer fra ei lita øy skal ha "bedre gener" enn de 3 flinkeste av et kull på 200 fra et større sted? Hvis det er usannsynlig, hva er det med undervisningssituasjonen som gjør at disse konsistent kan gjøre det så bra?
PS, jeg sa selvsagt ikke ifra om at jeg hadde trykket brukken pil, såvidt jeg husker var det sidemannen som sladra :-D
mvh
K
1. Ja, her er det mange dilemma. For det fyrste er 1 - 10.kl obligatorisk. Då MÅ også dei som ikkje vil. Eg er glad for dette med differansieringkrav i ny læreplan. Håpar berre det vert gjennomslag for å differansiere ut frå motivasjon, ikkje for medfødde evner (som er langt mindre avgjerande).
Eg kunne tenkje meg ein skule der elevane etter kvart vart sorterte ut frå motivasjon:
- Gruppe A var dei med vilje og evne til å arbeide sjølvstendig. Desse får i dag lite ressursar, men klarar seg i stor grad likevel. Med å separere dei ut som gruppe, kunne dei overlatast til sjølvstudium, diskusjonar, prosjekt og spennande ting, utan at dei bandla særleg mykje ressursar (litt meir enn det dei får i dag, men likevel). Dette ville vere motiverande i seg sjølv, og ivareta dei flinke sine behov for stimulans og utfordring.
- Gruppe B er der eg meiner ressursane må setjast inn. Dei som ynskjer sterkt, og er motiverte, men som treng hjelp. For desse har skulen stort forbetringspotensiale.
- Gruppe C er dei som med den rette stimulans, og gjerne alternative arbeidsformer, og tilpassa opplegg kan gjere det bra. Her er det lovpålagde ressursar som også i dag langt på veg ivaretek gruppa ut frå einskildvedtak.
- Gruppe D er dropoutane og dei som finn glede i å utfordre læraren. Desse treng alternativ undervisning. Slik det er i dag, bandlegg gruppa svært mykje normalressursar, og vi har ikkje noko fornuftig tilbod til desse. Dei treng gjerne 1:1-undervisning. Vi oppdagar desse elevane gjerne alt i barnehagen, og ressursar vert ikkje sett inn før dei har kome i puberteten, og problema vert alvorlege. Når ressursar og tiltak vert sette inn frå fyrste skuledag, er det utruleg førebyggjande. Samfunnsøkonomisk er det mykje å hente på å satse tidleg.
2. Det er pussig, at somme menneske kan vekse opp under dei fælaste tilhøve, få eit minimum av (elendig) skulegong, og verte svært så gagnlege og sjølvstendige, medan andre "frå gode heimar" går rett i dass, endå dei har totalt andre føresetnadar for å gjere det godt.
Sjølv har eg inga formell datakompetanse. Men har fått tilbakemelding på at eg underviser veldig greitt om data. Eg har også klare mål for kva eg vil med denne undervisninga.
3. Sjølv om vi ikkje er fornøgde, kan det hende vi legg litt gullegg som dei blinde hønene kan finne......
4. Dersom du spør meg om små skular sine fortrinn, vil vi trenge ein eigen offtopic....
Akkja!
Eg får nøye meg med å påstå at små skular (med færre enn 40- 50 elevar) har dei definitivt beste føresetnadane for å skape gagnlege og sjølvstendige menneske.
I Noreg har vi ein snart 300-årig tradisjon på dette skuleslaget, med ein avansert kultur, metodikk og didaktikk, som eg deler inn i:
- Aldersblanding - i slike små skular må fleire årstrinn gå i same klasse. Dette er ei utfordring, men også ein enorm kvalitet, som pregar dei praktiske måtane å gjennomføre undervisninga på, og dessutan tving læraren til å tenkje alternativt.
- Fagintegrering - det er gjerne 3 - 4 lærarstillingar på ein liten skule. Desse kan ikkje fungere som faglærarar - dei har ikkje spesialisert seg nok, og må ta fag dei gjerne "gruer for", og ikkje er heilt kompetente i. Men til gjengjeld ser dei "heile eleven", og er i stand til å forstå betre. Dessutan vert læraren stimulert til å tenkje alternativt. t.d. har du om klostervesenet både i KRL, samfunnsfag, og til dels naturfag på same tid, og for fleire klassar på ein gong. Du må tilpasse undervisninga di både for 5.klasse og for 7.klasse. Og den svake 7.klassingen tåler gjerne fint dei faglege utfordringane som passar for 5.klasse - ein treng ikkje fortelje han at han ikkje er på nivå med dei andre 7.klassingane...og han lærer fint ut frå sine føresetnadar.
- Samfunnsintegrering - mange stadar lever skulen sitt eige liv, uavhengig av det som skjer i lokalsamfunnet. Slik er det ikkje på små skular, dei er deltakande i stor grad. Bygda brukar skulen til ulike arrangement, og det er gjerne skulen som er det einaste alternativet når ein skal lage sosialt knutepunkt. Ein liten skule kan gjerne innehalde både folkeboksamling, idrettslag og bygdekontor. Dessutan går foreldre att i mange roller, slik at tilhøva vert nærare.
- Det inkluderande fellesskap. Det er om lag like lett å "melde seg ut" på ein liten skule som ein stor, og mobbing kan førekomme om lag like ofte. Men forskning (m.a. Olweus) syner at når ein liten skule grip tak i mobbeproblematikk, har dei større evne til å gjere noko med dette enn dei store.
Elles er den sosiale læringa ved små skular større enn ved dei store skulane, stikk i strid med kva folk trur. Dette er dokumentert av fagfolk, m.a. Dr Ped Rune Kvalsund. Elevane møter "vi er i samme båt" i større grad enn når dei har mange å velje mellom.
(ein kan vel til ein viss grad seie at elevane føler seg meir komfortable om dei har fleire jamaldringar å velje mellom - dette gjeld spesielt dei eldste jentene, som gjerne søkjer oppover i alder for vennskap - men det er eit ope spørsmål om elevar ved store skular eigentleg har så mykje større, reelle val på kven dei får vere saman med. Hakkeloven er strengare når det er mykje høner)
