både stygt og pent (som gjør det mulig ha det i tråden her)
And if you don’t, why you should…
www.currentaffairs.org
Diskutabel tekst, og med det mener jeg interessant.
Hovedpoenget leser jeg som dette:
I vår tids påkostede bygg brukes ressursene feil. Istedet for enkle, robuste strukturer med håndtverk og dekorasjon på overflatene bygges iøynefallende, komplekse strukturer med simple overflater og menneskefiendtlig proporsjoner.
Dette er jeg langt på vei enig i. Problemet med signalbygg som stilart er opplagt. Jo flere fyrlykter, jo dårligere signal. Det som er fint med stilarter er at mesterne kan gå foran med forbildene, og de middelmådige kan kopiere.
Dette går selvsagt dårlig når en av de viktige kvalitetene for et bygg er at det er unikt. Snøhetta har laget en flott Opera, men ikke en ny standard for Operaer.
Problemet med de forbildene artikkelforfatterene lister opp er omtrent like selvforklarende. Hvem skal utføre all steinhuggingen, mosaikkleggingen, stukkatur og intarsia som gjør oss så lykkelige ?
I Oslo bruker vi «sykepleierindeksen» for å måle prisen på boliger i forhold til folks kjøpekraft. Når han som lager trappa i leilighetsgården din skal ha samme inntekt som deg kan ikke rekkverket være i art nouveau-stil.
Det er selvsagt bare tull at alt som ble bygget før modernismen var følsomt og vakkert. Sosialistene og modernistene gikk hånd i hånd nettopp fordi folk flest bodde under kummerlige forhold i kalde og fuktige hus uten tilstrekkelig luft og dagslys. Spesielt i byene nord for alpene. Som en klok mann sa; ingen som ergret seg over rivinga av trehusene på Enerhaugen har noensinne vaska klær i en kjeller med jordgulv i februar.
Ved siden av den tendensiøse og ikke alltid like treffsikre harseleringen med arkitekter ( hvor har de det fra at skolene bare driver med teknologi og teori ) trekkes Peter Eisenmann fram som et eksempel. Eisenmanns teorier var på moten en kort periode på 90-tallet, og han praktiserer fortsatt, men hans byggede prosjekter regnes ikke akkurat som epokegjørende. At noen lar ham bygg et hus med en søyle midt i senga får nesten stå for byggherrenes regning. Som man roper får man svar.
Teksten redder seg inn på slutten ved å innrømme at arkitekturen det spørres etter ikke finnes, og at vi trenger et helt nytt økonomisk system for å realisere den.