Dype tanker på en søndag.
Et anlegg som skal kunne gjengi alt mulig må være i stand til å kunne spille temmelig høyt i lytteposisjonen, opp mot 110 dB. Det krever driverareal, i alle fall om det skal spille dypbass.
Et stueanlegg bør også låte riktig utenfor sweetspot, i alle fall for folk som sitter. En artig sideeffekt er at et anlegg som klarer det også vil låte bedre i sweetspot.
Maksimal avstand fra høyttaler til sweetspot er 2 meter. Ugh.
Dersom du skal innrede for hifi i stuen, begynn med høyttalerne. Unngå å ha en høyttaler nær sideveggen og den andre midt på langveggen.
Ganske mye hifiestetikk er uestetisk.
Lyttestolen trenger ikke være fastskrudd på livstid. En som er enkel å flytte på og et sidebord på hjul gjør det enklere å innrede hele rommet.
En TV-skjerm mellom høyttalerne er helt ufarlig for lydgjengivelsen. Et skyvefelt i glass også.
Høyttalerkabler trenger ikke være like lange. De kan også være ganske lange.
DSP er vidunderlig, både til å fikse romnoder i bass- og grunntoneområdet og til å tune mellomtonen til smak. I tillegg er det et killer verktøy til delefiltre, fasekorrigering, DIY og whatnot.
Moderne hifielektronikk er så bra at man ikke hører den, og det til veldig lite penger.
AD- og DA-konvertering er transparent. Kabler også.
Grammofonplater er kos. Artig hvor bra de kan låte så mange feil som det er i den kjeden.
Sånn. Det var dagens filosofiske betraktninger fra gyngestolen, dype som en sølepytt.