Vår Land er jo utelukkende en propagandaavis for kristendom og jesusdyrking, så det er ikke så rart at de som holder til der er såre enig og sitter rundt og synger salmer og holder hverandre i hendene og er så enige og varsomme. Å diskutere virkeligheten der er vel som å prøve diskutere sosialdemokratiet på Stormfront, rimelig dødfødt.
Nettopp. For deg fantasier, for meg ikke fantasier. Vil nok allikevel påpeke, med all respekt, at det er vesentlige skiller mellom å tro på Jesus og Ganesh.
Feil igjen. De som diskuterer der er ikke såre enig og sitter rundt og synger salmer og holder hverandre i hendene og er så enige og varsomme. Du har tydeligvis ikke fulgt med debattene der. verdidebatt.no er et åpent debattforum der Deph, som har fasiten på virkeligheten, er hjertelig velkommen til å delta.
Jeg er rimelig overbevist om at ordet fantasi er lite dekkende for religiøs overbevisning. Det dreier seg om betydelig mer involverende fenomener, der det ubevisste jeg'et møter det bevisste på en måte som oppleves 100% virkelig. Det er en dyp, indre overbevisning, som arter seg som en visshet. Det som uroer meg en smule i diskusjonen, er at akkurat dette poenget nærmest overses som uinteressant, selv om det er svært sannsynlig at det er selve forklaringen. De religiøse føler (forsåvidt naturlig nok) intet behov for å verdievaluere sin overbevisning, for den kjennes ikke som noen form av påfunn, den oppleves sterkt, trygt og åpenbart som en tilført sikkerhet fra noe som er sterkere og større enn alt annet vi kjenner til. En slags ankerfeste i noe uendelig. Jeg kan anbefale Hr Gjestemedlem å teste det ut ved leilighet
, det er virkelig en herlig og trygg opplevelse, kan jeg love. Dog tror jeg nok ikke den ER mer virkelig enn fantasier, det bare virker sånn!Opplevelsen og overbevisningen og hvor virkelighetstro det virker kan nok være noe som skiller en uskyldig dagligdags fantasi fra en religiøs en. Det at de som har den ikke anerkjenner den som en fantasi er jo et viktig skille ja.Jeg er rimelig overbevist om at ordet
fantasi er lite dekkende for religiøs overbevisning. Det dreier seg om betydelig mer involverende fenomener, der det ubevisste jeg'et møter det bevisste på en måte som oppleves 100% virkelig. Det er en dyp, indre overbevisning, som arter seg som en visshet. Det som uroer meg en smule i diskusjonen, er at akkurat dette poenget nærmest overses som uinteressant, selv om det er svært sannsynlig at det er selve forklaringen. De religiøse føler (forsåvidt naturlig nok) intet behov for å verdievaluere sin overbevisning, for den kjennes ikke som noen form av påfunn, den oppleves sterkt, trygt og åpenbart som en tilført sikkerhet fra noe som er sterkere og større enn alt annet vi kjenner til. En slags ankerfeste i noe uendelig. Jeg kan anbefale Hr Gjestemedlem å teste det ut ved leilighet
Honkey
Enig i det meste her. Jeg synest også Ole Paus treffer bra i denne:
Ikke noe argument, mitt poeng er han her treffer godt med en kristendomsforståelse jeg føler treffer strenger som ikke alltid så lett kan forklares rasjonelt. Hjertet har en forstand som forstanden ikke forstår.
Til Lags aat alle kann ingen gjera;
Et til av Ivar Aasen, og som også har relevans til denne tråden:
Nei, jeg makter ikke å bevise det. Like lite som du kan motbevise.
Enkelt. Da ville hele trosbegrepet forsvinne. For ikketroende er ikke dette begrepet nødvendig og man kan forholde seg til kun vitenskapelige begreper om livets eksistens.
Med min begrensede bibelkunnskap så er vel ikke dette helt riktig. Når det gjeler GT så er det naturlig nok mye usikkerhet om når de forskjellige tekstene ble skrevet, men fra Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske.
Der lærte jeg noe nytt. Takk. Har dog alltid hørt 1000 år ca, men er vel ikke interessert meg nok til å bry meg stort. 60-90 år er uansett så lang tid at det umulig kan bli annet en blomstrende fabeler eller?
Tja, vi kjenner vel til hva som skjedde av betydning under 2. verdenskrig...
Selvsagt hadde de ikke massemedia til å dokumentere hendelser som idag. Men begivenhetene som evangeliene forteller om var så dramatiske, og mange opplevde de, og fortalte videre. En del ble sikkert også nedtegnet i samtiden. Opplever vi selv skjellsettende begivenheter så husker vi gjerne dem og kanskje også det viktigste som ble sagt. Og det er flere fortattere i Bibelen som omtaler det samme. Ikke alltid helt overens, og en kan også finne ting de ikke omtaler likt. Det siste tolker jeg som et utslag av troverdigheten og at formidlingen av disse gamle skriftene er ekte. Bibel-oversettelser til alle tider er nok klar over en del uverenstemmelers i skriftutvalget, allikevel tar de det med. Uansett så handler dette om en har tro og tillit til hovedbudskapet i disse skriftene. Er det fabler og oppdiktede eventyr der en smører litt tykt på? Jeg tror de er troverdige og sanne.
Nok. Nok.
Så det er dette som er sannhetsprinsippet ditt i diskusjoner? Hmm, husk bare at det er seierherren som skriver historien.
Jeg leser for tiden Koranen.
Poenget forblir det samme. Mye av det som hendte på 1940-tallet kan dokumenteres og dermed etterprøves. Dersom noen nå begynner å hevde at Hitler sto opp fra de døde og gikk gjennom den låste bunkersdøra for så å vise seg for sine nærmeste underordnede, er sjansene store for at folk flest ville himlet litt med øynene.
Tja....
