Har tenkt litt mer på trådstarters spørsmål: Hva
tror egentlig ateister på?
Det er ikke sånn at man går rundt og
tror, innbitt og forherdet, på evolusjon, big bang, kvantefysikk og alt sånt. For meg er de tingene mer arbeidshypoteser som stemmer bra med det vi ser rundt oss, som forklarer årsak og virkning bak en del ting, og som passer bedre med kjente observasjoner enn alle alternative hypoteser. Men hvis en forskningsgruppe legger frem vanntette bevis i morgen på at universet ikke utvider seg, men at rødforskyvningen av lyset fra fjerne galakser skyldes noe helt annet, javel, da er kanskje ikke den Big Bang-modellen den riktige likevel. Da får man finne en ny arbeidshypotese som passer bedre med både de gamle og de nye observasjonene.
For eksempel har det vært en rivende utvikling i kosmologi og astrofysikk de siste 15-20 årene. Det er helt andre teorier som er dominerende nå enn da jeg var student, og hele verdensbildet på kosmisk skala har endret seg dramatisk. Noen stikkord: mørk materie, mørk energi, inflasjon, akselererende ekspansjon. Alt sammen helt ukjent bare for noen få år siden. Noe lignende har skjedd i partikkelfysikken, men der stemmer stadig nye og mer sofistikerte eksperimenter forbausende godt overens med standardmodellen, sånn at utvidede teorier som supersymmetri, string theory, skjulte dimensjoner, M-teori og så videre
ikke ser ut til å stemme med virkeligheten når man ser nøyere etter. Da sjangler jo de teoriene, selv om det er lagt tusenvis av årsverk ned i å utvikle matematikken. Tough shit.
Sånn går no dagan, og sånn har vi kommet fra den mørke middelalder med blind lydighet ovenfor overleverte sannheter og hellige skrifter, til en mye mer produktiv forståelse av hvordan verden rundt oss faktisk virker. Alt sammen basert på at forskjellige teorier og hypoteser kolliderer med nye fakta, og må erstattes av nye og bedre teorier om hvordan ting henger sammen. Det er omtrent det motsatte av religiøs tro, den kan man (tydeligvis) enten tro på eller ikke tro på, og ny informasjon er (for de troende) helt uvedkommende for å endre på den oppfatningen, ser det ut til.
Da blir det en grunnleggende misforståelse å kreve bevis for en "tro" på naturvitenskapelige teorier, enten det er Big Bang, mørk materie, relativitetsteori, partikkelfysikkens standardmodell, eller Darwinistisk evolusjon. Riktignok står de teoriene fjellstøtt på århundrer av observasjoner, men de kan veltes over ende i morgen, hvis noen legger frem solide fakta som ikke passer med eksisterende teori
og en ny teori som passer bedre med både gamle og nye fakta. Det kan jo være en krevende jobb, men vi "tror" bare på de tingene inntil videre, og kan (i prinsippet) endre oppfatning om dem når som helst.
Det vi derimot
tror på er mer grunnleggende. I et tidligere innlegg nevnte jeg en tro på at det er mulig å finne ut av hvordan universet er skrudd sammen ved å bruke logisk tenkning og vitenskapelig metode (dvs å sjekke teorier mot observasjoner og fakta), uten å komme drassende med gudefigurer og andre ikke-etterprøvbare hypoteser. Det er nesten litt bemerkelsesverdig, men det ser jo ut til å fungere ganske bra. Den troen har tatt oss fra personlige guder på Olympos, via en geosentrisk modell av universet med gudenes himmel i ytterste kuleskall, til at alle og enhver har en GPS-mottaker på en mobiltelefon i lommen. Det er ganske mye relativitetsteori, elektromagnetisme og astrofysikk som måtte forstås for at den dingsen skulle kunne utvikles. Alternativt kunne Galileo Galilei satt seg ned og bedt sin gud om å få en sånn sak ("Oh Lord, won't you give me a G-P-S, my neighbors all drive horses, I must make amends..."), men det var nok mer produktivt å lage en stjernekikkert, oppdage Jupiters måner og kratrene på vår egen måne, og dermed sette i gang hele prosessen med å forstå hvordan verden egentlig fungerer. Andre deler av verden, hvor de religiøse fortsatt styrer, har ikke hatt noe i nærheten av samme teknologiske og økonomiske utvikling. Skal vi si at empirien støtter ateistenes oppfatning med ca 3-0, hvis vi sammenligner med teokratenes?
Den andre oppfatningen, som også må sies å være en tro, er en tro på at mennesker er såpass intelligente skapninger at de greier å bygge en brukbar etikk og moral på hensynet til hverandre og til resten av omverdenen, uten å påberope seg guddommelige på- og forbud. Det er kanskje litt mer krevende å forklare lille Per, 5 år, at det ikke er noen god idé å dra lillesøster i håret fordi det gjør vondt for henne, enn å si "Julenissen ser deg, og nå får du ikke noe fint til jul" (eventuelt "Jesus" og "evig liv", eller andre varianter av "overnaturlig observatør" og "forespeilet belønning"), men vi tror altså at folk er i stand til å tenke såpass. Dessuten viser det seg at folk som tenker selv
ikke så lett lar seg rive med av religiøse argumenter for å angripe naboene, noe religion har vist seg å være særdeles godt egnet til. På dette punktet er riktignok ikke empirien så godt utviklet ennå, ettersom humanetikk som grunnleggende samfunnsparadigme stort sett er et ganske nytt og hovedsakelig nordisk fenomen, og det kan være andre grunner til at disse små landene har utviklet seg slik som de har gjort. Skal vi si at empirien så langt viser 1-0 til humanetikerne etter første omgang?
Hvis man tror på de to tingene, eller i det minste lar seg overbevise ut fra empirien, så har man helt enkelt ikke bruk for noen guddommelige figurer, hverken som en deus ex machina som får ting til å skje i naturen, eller som en moralsk autoritet for å holde medmennesker i tukt og age. Da må andre gjerne tro hva de vil, men dette
fungerer, og det var vel hva trådstarter etterlyste.
Edit: Her er forresten en link til noe Richard Feynman skrev om "The Meaning of It All", kapitlet "The Uncertainty of Science". Lesverdig, som resten av boken. Det kan også være verdt å minne om Feynmans definisjon av vitenskap som "the belief in the ignorance of experts".
http://www.inf.fu-berlin.de/lehre/pmo/eng/Feynman-Uncertainty.pdf
http://www.scribd.com/doc/8773894/Meaning-of-It-All-by-Feynman-Nobel-Laureate