Et velmodulert, klart og sødmefullt lite popp høres i Drotningsvik. Hva er denne lyden som skaper lengsel og gir forventninger? Kan det være vinyl, eller er det ømme poppet en konsekvens av 2. harmoniske som gjennom psykoakustikken skaper forventninger hos trådeier (må for all del ikke leses som en objektiv sannhet)? Grunnen er uviss, men gleden er ubetinget.
Dagens første og siste øl er altså jekket. Resirkuleringstur til gnores rettmessige hovedstad er også gjennomført. Ble ikke allverden i innbytte, men mer enn nok til at barnslig fryd og glede er tilstede i stuen i Drotningsvik.
Av forseglede plater, som ble med tilbake etter at gamle ble lagt igjen i byen, er selvfølgelig Stones alltid en vinner. Let it Bleed i jubileumsutgave fra i fjor. Kanskje lyden er like god som musikken? Etter-at-jeg-ikledd-meg-furufrakk platen til Cohan må man jo ha. Yello er jo også kjekke ting, og ikke minst gøyal å høre på et anstendig haifai oppsett. Chet Baker har jeg sansen for uavhengig om han synger eller kun blåser i luren. Fleetwood Mac skiven ble jo skrevet litt om i et par tråder her forleden. Husker den godt igjen fra hine hårde (pusete) dager, og skribleriene til bluesbreaker overbeviste meg om at den hørte hjemme i hyllene mine.
I tillegg ble to brukte plater med hjem. Stones sin Made in the Shade er jo et samlealbum og ikke noe jeg egentlig må ha, men det er jo kjekt å sette på plater med bare fete spor. Hmmm var det en greie med at Angie ikke var på noen av studioalbumene, men kun på denne? Omar an the Howlers er en skikkelig nostalgi-trip fra mine år i Tromsø samt et par konserter med gruppen. De har laget mye bra musikk, men det er denne og en annen utgivelse som er greien min med dem. Hard Times in the Land of Plenty er smått legendarisk i min bok. Spilles nå. Passer til øl. Skål
Vis vedlegget 573800
