Slubbert skrev:
vredensgnag skrev:
Vanlige folk er blitt for dyre i drift. Man vil helst redusere de forpliktelser som nasjonsstatene har påtatt seg for deres vé og vel, og kjøre full "roll-back" på godene som noen tiårs hard arbeiderkamp fikk innført.
Hvis nasjonalstatene skal ha ansvaret for folks vé og vel snarere enn folk selv, så er det gitt at nasjonalstatene også må styre hvordan folk lever, handler, beter seg og ytrer seg. Hvis statens makt- og ansvarsutøvelse ikke skal begrenses gir heller ikke individuelle rettigheter noen mening.
Akkurat dette er verdt å grunne over. Hva skal vi ha som samfunns-lim, som årsak til at samfunnet i det hele tatt henger sammen?
Staten har påtatt seg et utvalg oppgaver, og her oppe i virkelighetsfjerne Skandinavia mer enn i de fleste steder. Vi kjenner det som den nordiske modellen - der velferdsstat er en grei beskrivelse.
Her er det ikke snakk om noe valg - systemet er etablert, og i følge mange overetablert. Vi driver og setter til side en usannsynlig formue for å betale for at staten skal kunne fortsette å ta seg av folks vé og vel i fremtiden.
Men nå er det mange som mener at det har gått for langt. I Hellas har statsansatte tretten måneders lønn, i Frankrike er pensjonsalderen satt til 54 år, i Danmark går ungdommer rett på trygd etter "utdanning," og her hjemme har vi også ett og annet å stusse på: politikerne har kjøpt seg popularitet ved å love for mye, og nå er regningen i ferd med å komme til syne.
Folk flest er ikke klar over hva som er i ferd med å skje, og politikerne vil gjerne ikke ha skylden for det - men se på regningen som er blitt forelagt ulike europeiske land som ønsker å unngå bankerott, og hva denne betyr for den sosiale velferden som av mange oppfattes som uadskillelig fra den nåtidige nasjonale identiteten?
Hva er Norge uten velferdsstaten? Har vi lyst til å prøve ut det som eksperiment? Har vi til slutt noe valg?
Og det er poenget her. I Norge er over halve befolkningen utenfor arbeidsstokken, og vi har sydd oss puter under alt vi har av ledd og lemmer. Det har vi ikke råd til, men er vi villige til å ta regningen?
Og når regningen forelegges folk, kommer de til å akseptere at staten har autoritet nok til å få den betalt, ved adferds- og forventningsendring. Eller blir det som igår i London?
Og siden man vet at det er på vei i den retningen, og kanskje tidligere enn man tror, ville det ikke vært praktisk å få DLD på plass først ... ?
